politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 13-1996 /

intervju

Frustrasjon rår i Sør-Afrika

Simen Tutvedt

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 13-1996, 2.juli 1996 (nr.20)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Ishmael Lesufi er student og forsker ved University of Durban-Westville i Sør-Afrika. Han deltok i kampen mot apartheid og er idag aktiv i den sosialistiske studentorganisasjonen Student League.

Tidligere i år var han i Norge for å studere den "skandinaviske modellen" i forbindelse med et statsvitenskapelig prosjekt for å utvikle en ny samfunnsmodell etter apartheid.

Sosialistisk Arbeideravis snakket med ham om situasjonen i Sør-Afrika.

ANC:
- Etter apartheids fall er ANC mer et parti for monopolkapitalismen enn arbeiderklassen. Deres sosiale basis er den afrikanske arbeiderklassen, men deres politikk er middelklassens. De er direkte fiendtlige til sosialistisk politikk. Deres prosjekt er å skape gode forhold for kapitalakkumulasjon.

- ANC angriper det de kaller statlig overforbruk, og vil redusere budsjettunderskuddet. De taler varmt for privatisering. Lønnsmoderasjon er den nye statsreligionen.

- Når Mandela inviteres til fagforeningsdemonstrasjoner, møter han opp og oppfordrer til "mer patriotisme".

- Ofte er næringslivsfolk mer forsiktige enn ANC. Kapitalistene forstår at ANC er avhengige av arbeiderklassens støtte, og er ikke interessert i at de mister den.

Grunnloven:
- Den nye grunnloven forsvarer interessene til de som satt med makta under apartheid. Grunnloven beskytter privat eiendomsrett og er ikke et redskap for omfordeling. 87% av jorda i Sør-Afrika eies av hvite privatpersoner. Grunnloven setter så mange betingelser for ekspropriasjon at det i praksis er umulig. Når det skjer, får eierne full kompensasjon.

- Grunnloven sikrer det gamle byråkratiet, og er en barriere mot forandring som for eksempel å fjerne lønnsforskjeller mellom svarte og hvite statsansatte.

Boligbygging:
- Regjeringa vil bygge 300 000 boliger hvert år. Men staten bygger ikke selv. Folk får 15 000 rand (den sørafrikanske pengeenheten) i tilskudd. Prisene har blitt presset i været, slik at dette nesten ikke er verd noe. Resultatet er at i de første 18 månedene under den nye regjeringa ble det bygd bare 36 000 boliger. De som bygger må låne det meste. Dermed binder regjeringas boligpolitikk folk til kapitalismen.

Arbeiderklassen og kampen for sosialisme:
- Kommunistpartiet er enda mer nyliberalistisk enn ANC, og har gått i spissen for privatiseringspolitikken. De har stor respekt i arbeiderklassen. Stalinismen har fremdeles grep om Sør-Afrika.

- ANC lever på prestisje fra fortida. Grunnplanet er ikke vunnet for nyliberalismen. Store deler av arbeiderklassen identifiserer seg med sosialismen. "All makt til sovjetene" står skrevet på vaiende bannere på demonstrasjoner.

- Foreløpig er ikke denne klassebevisstheten oversatt til sosialistisk politikk. På nasjonalt plan har ANC ingen alvorlige utfordrere. Folk håper på et annerledes ANC.

- I metall- og kjemiarbeiderforbundene er det en del revolusjonære sosialister blant de tillitsvalgte. Disse forbundene ønsker at fagbevegelsen skal bryte med ANC. Flere har tatt til orde for å danne et arbeiderparti.

- Nødvendigheten av sosialisme kan ikke motsies. Systemet er ikke i stand til å imøtekomme folks forventninger. Folk vil trekke lærdommer av egne erfaringer. Vi vil nå et punkt der det ikke lenger er mulig å holde arbeiderklassen nede ved ideologisk dominans.

- Det er nødvendig å bygge et revolusjonært parti i Sør-Afrika.