politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 13-1996 /

Pøbelen i norsk historie

Kjetil Kvist

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 13-1996, 2.juli 1996 (nr.20)
utgitt av Internasjonale Sosialister

"Hurra for Kampens Kvindehær
Som bar Stene til Enhver
Som ei hadde Kanon og Gevær"
Skillingsvise fra 1878

Norske arbeidere har flere ganger laget opprør og oppstander. Arbeideropptøyene på Galgeberg og Malerhaugen i Oslo i 1878 og 1880 viste at arbeiderklassen i aller høyste grad var i stand til å ta skjeen i egen hånd.

Hvis du ikke nikker gjenkjennende til disse begivenhetene, skyldes nok det at slike ting sjelden blir pensum i norsk skole. Av en eller annen grunn klarer 12 års skolegang å forme vår bevissthet slik at vi knapt kan tenke oss revolusjonære tilstander i Norge.

Olaf Onsum var i 1878 en av Kristianias store menn. Han var sjef for Kværner Brug og ble utpekt som ansvarlig for lønnsnedslagene man opplevde det året. At han kanskje ikke var direkte skyldig skal vi ikke oppholde oss så mye ved her - det viktige for oss er at han ble fokus for forargelsen. Store folkemengder samlet seg utenfor Onsums hus for å vise sin avsky. De to første dagene var det pipekonsert, men den tredje dagen var mer fartsfylt.

Politimesteren beskriver i en rapport det som skjedde: Mengden "angrep i store masser på flere punkter med den øyensynlige intensjon å storme Onsums hus og molestere ham og hans eiendom." Politiet forsøkte å drive folk tilbake, men de drev folk mot en stor haug med pukkstein. Det gikk hardt ut over politiet. "Fruentimmer og børn såes bære pukksten i sekker og forkleer til illegjerningsmennene som benyttet dem" skriver Morgenbladet i sitt referat.

Barrikader på Kampen

Oppstanden varte et par dager til og det ble meget folksomt på østkanten. Noen kilder hevder at 15 til 20 000 var ute i gatene, og selv om politi og militær klarte å beskytte Onsum fra videre molestering, ble det direkte barrikadekamper på Kampen. Med bajonetter på geværene stormet fotsoldater barrikaden og drev arbeiderne hjem.

Men det skjedde ikke uten motstand. "I husene, i ethvert smuthul og bak de tætte plankegjærer var der oppstillet formelige skytterlinier af pukkstenkastere", forteller ansvarlige militære offiserer. Folk var forarget over borgerskapets brutale framferd og irritasjonen var stor over det voldsomme oppbudet av soldater og politi på østkanten i dagene etter.

Opptøyene startet fordi lønningene hadde blitt kuttet, noe borgerskapet i aller høyeste grad forsvarte. Etpar år etter skulle opptøyene ha et annet utgangspunkt; krav om høyere lønn.

"Man behandlade dessa oroligheter så länga man kunde med mildhet og överseende, men äntligen måste den väpnade styrkan inskrida med all makt, och vid de första skotten som lossades på Drammens gator slocknade upploppets låga ögonblicklig. Truppen visade härvid disciplin och trohet mot sitt befäl."

Kong Oscar II, Norges og Sveriges konge - én arbeider døde etter dette.

Med Kristus og krutt

Borgerskapet i Norge stilte opp forskjellige handlingsalternativer for å bli kvitt problemet - selvfølgelig var det ingen som tenkte på å heve lønningene. Kong Oscar II av Norge og Sverige krevde arbeiderblod og befalte at neste gang måtte geværene smelle!

Året etter fikk han det som han ville da soldater åpnet ild mot streikende arbeidere i Drammen. En mann døde og et ukjent antall ble såret. Morgenbladet mente at det var "forloren sentimentalitet" å "lamentere over dette skudd". Mange borgere synes det var en god idé å "motta pøbelen med krutt og bly".

Indremisjon

Andre hevdet at kristendommen var det beste middel mot arbeidernes oppsetsighet. Indremisjonen kom på offensiven i disse årene og arrangerte mange andakter og fromme stunder på østkantens fabrikker. Slike tiltak ble muliggjort ved at arbeidsherren "ga" 15 minutter av arbeidstiden og arbeiderne "ga" 10 minutter av sin matpause.

Atter andre mente at disse arbeideropptøyene var gode motargumenter mot demokrati og allmen stemmerett. Avisa Moss Tilskuer hevdet at "teorien om massenes vesentlige renhet" nå måtte være avslørt og at demokratiet derfor er uønsket.

Mot demokrati

Blanke våpen og frelsede ord til tross, arbeideropprørere er en viktig del av historia i Norge.

Alle tidlige arbeideropprør manglet et forum for å diskutere erfaringer og strategier, derfor blir mange av dem rene repriser av tidligere konflikter.

Det var ingen organisasjon som kunne lære av tidligere opptøyer og dermed bringe nye opprør til et høyere nivå enn bare å være en reaksjon på borgerskapets angrep.

Det var først under Marcus Thrane i 1849 og senere ved dannelsen av Arbeiderpartiet i 1887 som muliggjorde en offensiv mot borgerskapet.

Bajonetter mot streikende

Nihundre teglverksarbeidere ved 14 teglverk gikk ut i streik i mai 1880. De krevde en høyere lønn å leve av, et ønske som ikke var uten støtte blandt enkelte arbeidsgivere. Eieren av Ensjø teglverk, Schibbye, ønsket ikke å gi sine arbeidere høyere lønn. Han påsto istedenfor at han ikke drev teglverket for egen del, men for at arbeiderne skulle ha noe å ta seg til.

De streikende arbeiderne truet Schibbye med bank etter dette. Han forsøkte å tale arbeiderne til rette, med god hjelp av fogden, men det nyttet lite mot den skur av stein som alt dette snakket ble møtt med.

Morgenbladet var tilstede gjennom sin "krigskorrespondent" - han kalte seg faktisk det - Henrik Jæger. Han forteller om at Schibbyes hus ble beleiret og at familien til den stolte verkseieren gjemte seg i annen etasje. I trappen mellom første og annen etasje sto sønnen bevæpnet med et skarpladd gevær, slik unngikk Schibbye selv å få bank.

*Første etasje ble ramponert og marmorbordene i hagen ble "knust med raffinert omhyggelighet" - det gikk heller ikke så bra med Schibbyes duer.*

Fogden leste opprørsloven tre ganger, men ble hele tiden møtt av nye stein. Epåletter og blanke uniformsknapper gjorde ikke noe særlig inntrykk hos folk på Ensjø den dagen.

Massen ble først spredt når artillerister til hest med sabler og fotsoldater med bajonetter på geværene gikk til angrep på massen. Vi vet ikke hvor mange av våre som ble såret, men 13 soldater og underoffiserer ble skadet i den bataljen som fulgte.

Streiken sluttet kort tid etter, for noen stor streikekasse fantes ikke og heller ingen sterk organisasjon. Noen begynte på arbeid igjen, og dermed ble enheten brukket opp og lønningene forble de samme som før.

Om å finhakke sjefens tarmer...

Kamp for lønn og mat var tilbakevendende begivenheter i Kongsberg på 1600-og 1700-tallet. Den gang var dette Norges viktigste arbeidsplass og sysselsatte flere tusen arbeidere rundt gruver, smeltehytter og myntpreging.

Arbeidsforholdene var harde og lønnsutbetalinger uteble hele tiden. I tillegg var det slik at mat måtte kjøpes av bedriften, til helt spesielle priser.

Mange ganger var arbeiderne fornøyd med å lage "stor lamentation" og å sende et bønneskriv til Kongen for å oppnå rettferdighet. Men i 1690, 1730 og 1795 ble det satt inn militære tropper for å hindre videre opptøyer. Et år truet arbeiderne bergskriveren med å svinebinde ham og at de skulle dra tarmene ut av buken hans og finhakke dem. Han kom seg unna det beleirede huset ved å rømme gjennom pipa.

Flere ganger på 1790-tallet brøt det ut demonstrasjoner mot altfor høye kornpriser. Noen steder endte det med at "illesindede mennesker" forgrep seg på eiendommen til rike byborgere for å gjøre opp for ågerprisene.

Alle slike "slag" ble symboler på hvor farlig arbeiderklassen kunne være.