politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 13-1996 /

Marxisme i hverdagen

Kompromiss eller kamp?

Knut Øygard

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 13-1996, 2.juli 1996 (nr.20)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Sist søndag kunne Aftenposten fortelle om hvordan Frankrikes president Chirac beklaga seg over at det var politisk umulig å få lønnsnivået for de dårligst betalte ned på samme nivå som i USA.

Det blir stadig tydeligere for dem som styrer at deres politisk og økonomiske program står i en krass motsetning til interessene til folk flest. Den engelske sjefsavisa Financial Times advarte om at man ikke kunne regne med å få til noen europeisk pengeunion uten bruk av tåregass!

De fører en politikk for å overføre verdier fra arbeidsfolk til de aller rikeste. Selv om de mest våkne i herskerklassen ser at denne politikken vil resultere i opprør og protester fortsetter de.

De setter bare av mer ressurser for å være forberedt på at knekke eller avspore de opprørene de veit vil komme. Det er én av grunnene til at blant de prioriterte sakene for EU står oppbygginga av en felles politistyrke og et utvidet militært samarbeid.

Sosialister kan møte denne situasjonen på to forskjellige måter. Den ene er å si at vi som jobber er avhengig av hvordan det går med vår bedrift eller konkurranseevnen til vårt land.

Da er den logiske konsekvensen å prøve å dempe protestene; å få folk flest til å være "fornuftige" og ikke stille for store krav eller akseptere "nødvendige" nedskjæringer.

Det er ingen tvil om at det vil styrke konkurranseevnen, dvs. profitten til sjefene - men det finnes heller ikke noe nedre grense for hva man må akseptere når man først har begitt seg inn på denne strategien: Sjefene i andre bedrifter eller andre land vil nettopp bruke slike eksempler overfor sine egne arbeidere.

Slike argumenter brukes daglig, både i den enkelte bedrift og mellom ulike land.

Den andre strategien er å si at vi ikke kan ta ansvaret for sjefenes problemer; Vi vil ikke være med på å presse ned prisen på arbeidskrafta vår.

Det er en strategi som bygger på en reell solidaritet arbeidere i mellom. Jo sterkere bedriftssjåvinismen eller nasjonalisme sitter, jo lettere vil det være å bryte arbeidersolidariteten. Det er også en strategi som vil skjerpe de politiske motsetningene - fordi man utfordrer sjefenes rett til å gjøre akkurat som de har lyst.

Nesten aldri kommer opprør som en konsekvens av en plan utarbeidet av politiske aktivister. Opprør kommer når folk sier: Nok er nok! Det er også i den situasjonen enkeltmennesker ser hvilken makt de har - bare de går sammen med andre. Men fellesskap har også et annet grunnlag. Fordi vi alle lever under tilsvarende vilkår vil politiske oppfatninger også kunne endres raskt. Ting som virker helt umulige er ganske greie når noen først har gjort det. Vi kan ta et eksempel fra Frankrike i 1968. Etter at arbeidere i årevis hadde lært at hvis de streika ville de bli knust av opprørspolitiet. Da tusener av studenter greidde å banke opprørspolitiet, ga det også arbeidere sjøltillit til å okkupere sine egne fabrikker.

Marx skreiv en gang at en revolusjon var de undertryktes festival. Med det mente han at når folk har makt og innflytelse kommer også skaperevnen fram.

En revolusjon bygger på enkeltmenneskers skaperkraft. Det var ikke for ingenting at et av slagorda fra opprøret i 1968 var "All makt til fantasien".