politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 10-1996 /

Fagbeskyttelse og sjåvinisme

av Knut Øygard

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 10-1996, 21. mai 1996 (nr.17)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Skal bare sjukepleiere kunne sette sprøyter, bare heismontører montere heiser og bare typografer jobbe med framstilling av sats for trykking?

Det er blant spørsmålene som dukker opp stadig oftere.

Det er ikke noe nytt at arbeidsgiverne vil ha mest mulig fleksibilietet. De vil gjerne at én person skal kunne gjøre flest mulig arbeidsoppgaver på en bedrift. Da kan de utnytte arbeidskrafta maksimalt. Men de ser også en annen mulig gevinst ­ en gevinst som er mye viktigere: De kan knekke en del av de sterkeste arbeidergruppene som henter mye av sin styrke på at de kan kontrollere arbeidsprosessene.

De aller første fagforeningene vokste ut av de tradisjonelle håndverkslaugene. Det var foreninger som hadde enerett på å drive med spesielle håndverk. De var styrt av mesterene, men svenner (de faglærte) var også med. Med industrialiseringen var det ikke lenger noe grunnlag for denne «idyllen». Fellesskapet mellom alle som var innenfor en bransje ble til en motsetning mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Fagforeningene bygde likevel på fag. I tariffavtalene ble det fastslått at bare arbeidere med en fagutdanning skulle ha lov til å jobbe i en bedrift som var omfattet av en tariffavtale.

Det er ikke noe merkelig at dette alltid har vært viktig. Fagforeninger er nettopp organisasjoner som forsøker å sikre et monopol på salg av arbeidskraft.

Dermed ble det mulig å slåss fram skikkelige arbeidsbetingelser for fagarbeiderne. Baksiden av medaljen var at det framelsket en sjåvinisme blant dem som var «innafor» overfor andre arbeidere ­ og spesielt de ufaglærte.

Mange fagforeninger brukte mer krefter på å holde andre grupper borte fra egne oppgaver, enn på å slåss mot egne arbeidsgivere, eller slåss sammen med resten av fagbevegelsen for bedre kår for alle. De fleste av disse foreningene ble temmelige konservative ­ dominert av borgerlige eller høyre- sosialdemokratiske ideer.

Under den nye radikaliseringen som feide over verden etter den russiske revolusjonen i 1917 ble det danna nye fagforeninger som først og fremst organiserte ufaglærte. Disse fagforeningene som stilte seg i spissen for radikale politiske krav.

Politikken var klar: Arbeiderklassen har felles interesser. Ingen arbeidere får noe mer fordi andre får mindre. Tvert om ­ jo større forskjeller det er på lønningene, jo dårligere tjener de best betalte.

Derfor jobba sosialister for å få fagforeninger som organiserte alle arbeidere, uansett hvilken bransje man jobba i eller hvilket fag man var utdanna i.

Men solidaritet må bygges på styrke. Konsekvensen av å lette på fagbeskyttelsen innebærer nye angrep fra arbeidsgiverne. Det blir ikke mer samhold av at nye grupper blir kasteballer.

I løpet av etterkrigstida har det vokst fram nye arbeidergrupper. Mange av disse gruppene går fortsatt rundt og tror de er «bedre» enn arbeidere flest. Derfor er de også mer opptatt av kamp for egenprofesjon. De går i den samme fella som de mest konservative fagforeningene.

Likevel er de nødt til å bruke arbeiderklassens metoder med kollektiv organisering og kamp for å forsvare sine interesser.

Derfor må det utvikles et samhold mellom dem som skal jobbe sammen. Kamp for skikkelig utdanning må ikke bli et hinder for å utvikle solidaritet mellom arbeidere på samme bedrift.

Bare innafor en slik ramme kan kan kamp for krav om formelle kvalifikasjoner styrke alle arbeidere.