politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 09-1996 /

Filmen om Hamsun altfor sympatisk

Helge Ryggvik

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 09-1996, 7. mai 1996 (nr.16)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Jan Troells film om Knut Hamsun er ikke dårlig. Langtekkelig av og til, men til tider er beskrivelsen av forholdet mellom Hamsun og hans kone - hamsunsk som den er i sitt vesen, stor kunst.

Filmen har imidlertid også en politisk dagsorden. Den begynner med ei jente som på oppdrag fra sin mor slenger en bok tilbake til Hamsun og spør: Hvorfor? Den slutter med en forsvarstale fra Hamsun selv.

Man kan derfor stille regissøren til rette for de svar filmen måtte gi.

Den allmenne oppfatningen i anmeldelsene er at Troell har laget en sannferdig beskrivelse, at han begrenser seg til å forstå, og ikke tar stilling til Hamsuns støtte til Hitler under krigen.

Naiv?

Jeg klarer imidlertid ikke å se filmen som noe annet en unnskyldende. Behandlingen av fascismen er på sitt beste sjablongaktig. Hamsun i Max Von Sydows sympatiske og karismatiske skikkelse framstilles som politisk naiv.

Vi får se hvordan han appellerer til Terboven om å spare unge motstandsfolk fra Lillesand. Overfor Hitler argumenterer Hamsun for at Norge måtte få en "selvstendig" posisjon i det stortyske riket.

Vi får se hvordan han etter krigen blir forferdet når han under tvang får se bilder fra Holocaust. Samtidig blir det understreket at kamp mot bolsjevisme og britisk imperialistisk hovmod var en viktig del av motivgrunnlaget for Hamsuns politiske stillingtagen.

Fascisme

Kanskje er alt dette riktig. Problemet er at de ulike momentene blir presentert som argumenter ­ for og mot. Kampen mot bolsjevisme blir både unnskyldende og edel. Holocaust og rasimen var grusom, men her var altså Hamsun skyldfri.

Man sitter lett igjen med et inntrykk av at fascismen som idé i seg selv er et edelt prinsipp.

Fascisme dreier seg om en ideologi og en bevegelse som har som utgangspunkt å knekke arbeiderbevegelsen.

Når den norske kulturelle eliten og borgerligheten hadde problemer med å forholde seg til det som ble karakterisert som Hamsuns "svik" (han fikk tildelt diagnosen varige svekkede sjelsevner), hadde det trolig sammenheng med at mange hadde delt Hamsuns ideer før krigen.

Hamsun befant seg midt i hovedstrømmen av norsk intellektuelt "åndsliv" fram til midt på 30-tallet. Like naturlig som kulturjournalister i dag beskriver 1. mai demonstranter som antikke klenodier, kunne intellektuelle kulturskribenter på 30-tallet uforpliktende hylle sider av fascismen.

De delte Hamsuns frykt for arbeiderbevegelsen, men lærte seg etterhvert å leve med et opportunistisk Arbeiderparti. Men kan lett tenke seg hvor de fleste av dem ville havnet hvis styrkeforholdet i norsk politikk hadde vært anderledes.

Mennesket og kunstneren

Er det mulig, som så mange intellektuelle har forsøkt i de siste årene, å løfte fram mennesket og kunstneren Hamsun uten samtidig å forholde seg til politikeren Hamsun ­ mannen som skrev Hitlers nekrolog? Selvsagt er det ikke det.

Jo visst har Hamsun med mange av sine romaner skapt kunst. Hamsun skrev om mennesker. Han hadde, som han sier i filmen, aldri lest Hitlers Mein Kampf.

Men samtidig finner man spor etter reaksjonært tankegods i en rekke av Hamsuns romaner.

Postmodernister står aldri på barrikader, heller ikke for Hamsun. Det er likevel neppe tilfeldig at intellektuelle påvirket av postmodernistiske ideer er blant de som arbeider mest aktivt for å "rehabilitere" Hamsun.

Post-modernistene er nemlig ikke bare upolitiske ironikere. De bygger delvis på samme reaksjonære intellektuelle røtter som Hamsun.

For de som i dag deler Hamsuns utgangspunkt må det være behagelig med en film som myker opp synet på hans politiske svermerier.