politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 09-1996 /

Fyrstikkpikene i 1889 Den første kvinnestreiken

Anne Cathrine Thurmann-Moe

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 09-1996, 7. mai 1996 (nr.16)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Livsfarlig industri

Fyrstikkindustrien var også en spesielt helsefarlig arbeidsplass. Stikkene ble laget av blant annet fosfor, og fosfornekrose var en yrkessykdom som invalidiserte og drepte mange av arbeiderne.

Giften fra fosforet kunne trenge gjennom hull i tennene og ned i kjevebeinet. Ble ikke dette behandlet, kunne hele kjevebeinet smuldre bort.

Unngikk behandling

Men behandlinga var nesten like ille! Den besto av at deler av kjevebeinet ble meislet bort.

Den eneste måten å forebygge nekrose på, var å trekke tennene med en gang man fikk hull.

Dette sørget bedriften for at ble gjort.

Men fordi sårene etter trekking var ekstra mottakelige for fosforgiften, måtte de som var blitt behandlet holde seg borte fra arbeidet.

Dette forte til at mange stakk seg unna når tannkontrollen kom, fordi de ikke hadde råd til å miste lønna.

Nekrose var derfor et stort helseproblem som ikke ble utryddet helt før fyrstikkindustrien mange år seinere gikk over til svovelstikker.

Nå midt på 1990-tallet har fagforeninger med mange kvinnelige medlemmer presset fram spørsmål om likelønn, og forholdene i arbeidslivet for kvinner generelt. For over hundre år siden ble den første "kvinnefagforening" stifta. Erfaringer fra den gang viser at kvinner som organiserer seg på arbeidsplassene er like mektig som noen menn.

I 1889 gikk fyrstikkpakkerskene i Oslo til streik. Denne første kvinnestreiken betydde et stort skritt framover i arbeidet med organisering av kvinnelige og ufaglærte arbeidere.

Den startet også en offentlig debatt om forbud mot barnearbeid og bruk av helsefarlige stoffer i industrien. Fyrstikkarbeiderstreiken er en av de store konfliktene i den norske arbeiderbevegelsens historie.

24. oktober 1889 gikk 455 kvinner fra Grønvold og Bryn til spontan streik etter at arbeidsgiveren hadde senket lønna fra 6 til 5,5 øre pr. pakket gross (144) fyrstikker.

Fyrstikkpikene, som de ble kalt, og også de øvrige arbeiderne i fyrstikkindustrien levde under ekstremt harde forhold. Arbeidstida var fra klokka seks om morgenen til halv åtte om kvelden.

For de aller flittigste pakkerskene kom lønna opp i 8-10 kroner uka. Men det var forutsatt at du ikke kom for seint! Fabrikken praktiserte nemlig et mulktsystem som innebar at dem som kom for seint, om det så bare var etpar minutter, mista 10% av ukelønna.

Verst var det likevel at de sanitære og hygieniske forholdene ved fabrikken var så elendige. Fabrikkgulvene ble så og si aldri vasket, og toaletter fantes knapt.

* * *

Streiken var startet utifra spontan misnøye, men etter å ha fått kontakt med ledende folk i Arbeiderpartiet, ble en del konkrete krav til ledelsen utformet:

Lønna opp med et øre, bedre sanitære forhold, og arbeidstid fra 7.00 til 19.00 med en og en halv times pause, var blant kravene som ble stilt.

Dette var i sosialdemokratiets barndom, da Arbeiderpartiet virkelig støttet arbeiderne, og den daværende redaktøren i Arbeiderbladets forløper Socialdemokraten, Carl Jeppesen, stilte seg raskt på streikens side og bidro til organisering av møter og innsamlinger.

Også andre kjente personer, som Fernanda Nissen og Bjørnstjerne Bjørnson, agiterte til fordel for streiken.

* * *

Streiken var meget godt organisert. I de seks ukene den varte, ble det avholdt streikemøter nesten daglig. Flere ganger i uka gikk arbeiderne i tog ned til byen og samlet inn penger. Socialdemokraten rapporterte fra et solidaritetsmøte at salen i Arbeidersamfunnet "var full til trengsel lenge før det bestemte tidspunkt".

På Karl Johan skremte synet av de fattige og nekroserammede arbeiderskene nesten vettet av det formiddagspromenerende borgerskapet. Ingen hadde visst hva slags forhold disse kvinnene egentlig levde under, og bidrag til streikekassa strømmet inn.

Forholdene for fyrstikkarbeiderskene opptok store deler av byens innbyggere, og ved en anledning samlet 20 000 mennesker seg til støttemøte på Etterstad.

Til tross for at streikebidragene til slutt kom opp i nesten 14 000 kroner, måtte fyrstikkarbeiderskene gi tapt etter seks uker. Representanter for den borgerlige kvinnebevegelsen, som knapt hadde noen forståelse for bruk av streikevåpenet, hadde forhandlet med ledelsen. Carl Jeppesen deltok også i forhandlingene og anbefalte å avblåse streiken.

* * *

Fyrstikkarbeiderne ble overtalt til å gå tilbake på jobb etter uforpliktende løfter om lønnsforhøyelse etter jul. Hensynet til resten av arbeidsstokken som var utestengt fra fabrikken, men som ikke fikk streikebidrag, veide også tungt.

Resultatet av streiken ble dårlig. Ingen lønnsforhøyelse, ingen nedsatt arbeidstid. Bare det forhatte mulktsystemet forsvant.

Likevel var mye oppnådd. Streiken og synliggjøringen av arbeidsfolks kår gjennom møter og innsamlinger, satte fortgang i arbeidet for mer hygieniske arbeidsplasser.

Den første kvinnestreiken ble nok i liten grad oppfattet som en vanlig lønnskamp, men mer som et nødrop fra fortvilte kvinner.

Dette forklarer noe av den uvanlig store støtten streiken fikk, men også hvordan borgerlige kvinnesakskvinner kunne avspore streiken. Det ble for eksempel ikke gjort alvorlige forsøk på å utvide streiken til å omfatte de mannlige arbeiderne ved fabrikkene.

For fyrstikkpakkerskene selv var nok det aller viktigste at de organiserte seg. Fyrstikkarbeidernes fagforening ble stiftet under streiken, og ble den første kvinnearbeiderforeningen. Dette ga støtet til organisering av andre kvinnelige arbeidere, både i og utenfor industrien.

* * *

Til tross for nederlaget, økte streiken den kollektive bevisstheten og sjøltilliten blant arbeiderne, og etter streiken sendte fagforeningen ut dette takkebrevet:

"Sympathi og Venlighed er noget så fremmed for os fattige Piger, at vi længe forundret os over, at der var Folk som vilde tenke paa os, tale venligt om os og hjælpe os. Nu begynder vi at forstaa at vi har vort Værd som Mændesker vi ogsaa."