politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 08-1996 /

Hvordan få flertall for sosialisme?

Knut Øygard

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 08-1996, 23.april 1996 (nr.15)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Den mest åpenbare hindringen for å få et sosialistisk samfunn er den enkle kjensgjerning at flertallet av arbeidere ikke er sosialister. Tvert om aksepterer de kapitalismen og tror at det ikke nytter å forandre samfunnet grunnleggende.

Hvordan skal marxister forholde seg til dette nøkkelspørsmålet? Hvorfor aksepterer så mange arbeidere reaksjonære ideer — og hvordan kan det endres?

Sentralt i marxistisk forståelse er at det ikke er folks oppfatninger som former samfunnet, men samfunnet som former folks oppfatninger.

I føydale samfunn var det et skarpt skille mellom adelen og de livegne. Det var derfor allment akseptert at dette var naturlig og nødvendig. Eller for å bruke datidas språk: ­ Det var en ordning bestemt av Gud.

Kapitalismen er grunnlagt på jakten etter profitt ­ derfor virker det naturlig i dag. Disse oppfatningene gjenspeiler ikke bare samfunnet slik det er ­ de rettferdiggjør også dagens klasseskiller. Marxister oppsummerer det slik: "de herskende ideer i en periode, er den herskende klasses ideer".

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er slik. Den herskende klasse kontrollerer skoleverket, avisene, TV-stasjonene og andre former for massekommunikasjon.

Men herskerklassens makt hviler ikke bare på en sammensvergelse av rike aviseiere, forleggere, professorer, prester og embetsmenn. Kapitalistiske ideer virker logiske. Næringslivet drives fram i en jakt på profitt, det er slik at noen styrer og andre er styrt. Derfor er det bare "sunn fornuft" å tro at dette er det eneste mulige.

Vi bør derfor ikke være overraska over at arbeidere kjøper Carl I. Hagens reaksjonære ideer.

Sosialistiske ideer vil først være like "naturlige" og selvfølgelige i et sosialistisk samfunn. Samtidig er det grunnleggende for marxister at ingen kan skape et sosialistisk samfunn på vegne av arbeiderklassen, men at det må være deres eget verk. Det reiser det selvfølgelige spørsmålet: — Hvordan kan det skje når arbeidere er dominert av kapitalistiske ideer?

Det er åpenbart at vi ikke kan endre oppfatningene til flertallet av arbeidere bare gjennom propaganda. Aviser som Sosialistisk Arbeideravis vil aldri kunne utkonkurrere tyngden til VG, NRK, TV2 og Adresseavisen.

Spredning av sosialistiske ideer må ha et materielt grunnlag — den må ta utgangspunkt i arbeidernes erfaringer.

Vi får ofte høre at folk ikke blir radikale fordi de har det for bra, men det er ikke slik at folk blir mer radikale jo verre de har det. Hvis det hadde vært tilfelle hadde vi hatt revolusjon for lenge siden. Det er ikke lidelse, men erfaringen av kamp mot lidelse som er det materielle grunnlaget for utbredelse av sosialistiske ideer.

Hvis det er få kamper, eller arbeidere stort sett taper så vil mismotet spre seg. Holdninger som at "ingenting nytter", "vi må gjøre det beste ut av situasjonen" vil dominere. Hvis det derimot er mange kamper og arbeidere vinner de kampene de er oppe i, vil trua på at det er mulig å endre større ting i samfunnet også vokse.

Flere vil se at det er mulig å erstatte et samfunn der sjefene bestemmer med et samfunn som kan tjene interessen til folk flest. Hvis klassekampen er så intens at det er åpenbart at man utfordrer den borgerlige staten så vil sosialistiske ideer spre seg som ild i tørt gress.

Det betyr ikke at det arbeidet sosialister gjør i dag for å spre sosialistiske ideer gjennom aviser, hefter og bøker ikke er viktig. Arbeidere trenger ikke å være sosialister for å ta opp en kamp som utfordrer herskerklassen ­ men evnen til å vinne de kampene er knytta til hvilke politiske erfaringer de har.

Sosialistisk politikk er en oppsummering av den kampen arbeidere før oss har ført. Den samler sammen erfaringene fra de seirene og nederlagene vår klasse har vært i gjennom. Disse erfaringene er vårt aller viktigste våpen.