politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 08-1996 /

Hvordan kapitalismen gjør oss syke

Dag Marcus Eide

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 08-1996, 23.april 1996 (nr.15)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Kugalskapen har skapt en sterkere mistillit til hele matvare industrien. Med rette. Vi er dessverre avhengig av maten, og det er desto mer kritisk når vi i stadig mindre grad veit hva vi spiser. Det frie markedet greier ikke å gi oss sunn og billig mat.

Ressursøding og imperialisme

Multinasjonale selskapers dominans av verdens matvareporoduksjon fører til ressursødeleggelser og imperialisme. Best kjent er eksempelet med Brasil, som sender 77% av sin soya til europeiske husdyr. 18% av landets dyrka mark er okkupert av soya.

Multinasjonalene har fordrevet småbøndene fra å være matprodusenter til å leve på eksistensminimum i mega-byene. Soya som kunne gitt alle som sulter der nok mat, blir i stedet til profitt for folka i Holmenkollåsen og Beverly Hills.

Hjertinfarkt, kreft og stadig flere allergier knyttes til maten vi spiser. Livsstilsykdommer - maten vi spiser, stress og psykiske belastninger dominerer sykdomsbildet i den rike delen av verden.

Matvareindustrien bestemmer hva vi spiser. Og det kapitalistiske markedet driver den til å selge mat som gjør oss syke. Effektiv produksjon i alle ledd krever flere tilsetningsstoffer. Innsparinger i offentlige budsjetter svekker kontrollen og forskningen på skadevirkninger.

Internasjonaliseringa av matvarehandelen har gitt oss billigere ris og mango, men den har også ført til at offentlig kontroll har blitt svekket.

Industrimat

Multinasjonale konserner dominerer innen matvare produskjonen. De setter ofte standarden for hva mat er. MacDonalds omsetter rundt 20% av storfekjøttet i England. Nestle og Unilever er blant Europas største konserner.

Industriell produksjon av matvarer kunne godt ha gitt oss billig og god mat. Men det blir ikke slik. Effektivitetskravet medfører sprengforing av husdyra med verdifull menneskemat importert fra tredje verden. Produksjonstiden skal kuttes ned, brød stappes fullt med tilsetningsstoffer.

Mat råtner. Store produksjonsenheter krever mer lagring og transport. Tomatgigantene Heinz og Campbell vil derfor ha så harde tomater som mulig, om dette oppnås med genteknologi, plukking lenge før modning eller ved kjemiske metoder er uinteressant for dem. Uansett får vi dårligere tomater.

Matforskning

Verdens helseorganisasjon (WHO) gir tilsetningsstoffer skylda for hvert femtiende krefttilfelle, ca 25 E-stoffer regnes som mulig kreftfremkallende.

Dritt kamufleres som det beste godteri. Nettopp godteri er smekkfullt av tilsetninger som man ikke kjenner alle virkninger av. Kreft har vært forbundet med sakkarin, og cyclamat ser ut til å fremme kreftvirkninger av andre stofer.

Det er nettopp samvirkningen mellom alle stoffene vi ikke veit nok om. Og det er det også mest vrient å finne ut av.

Det er riktig nok ikke en smal sak å få godkjent et tilsetningsstoff. Men de ti år det tar å få godkjent et nytt stoff tjener stort sett til å gi konsernene ryggdekning for at de kan unngå erstatningssaker. Utprøvingsforsøk gjøres ikke av nøytrale forskere - slike forskere fins ikke - men de gjøres av folk som får penger for å få gode resultater for konsernene.

Genteknologi

Genteknologi brukes for å lage dyr og planter som produserer enda flere kilo vare for minst mulig. Eller for å lage organismer som gjør bøndene enda mer avhengige av multinasjonalene. Hybridmais er et slikt eksempel; bøndene kjøper såkorn som gir utrolig høy avling. Men neste generasjon mais gir ikke like stor avkastning, så bøndene kan ikke legg unna såkorn til neste sesong. De må kjøpe nytt hver gang.

Det viktigste målet for genteknologiske planter har vært å tåle sprøytemidler. Dersom genmanipulerte planter kan lanseres sammen med et sprøytemiddel som dreper alle andre planter er milliardprofittene sikret. Det vi får er mer sprøytemidler, både i matren og i naturen.

Genteknologien kunne blitt brukt til å gi oss mer og bedre mat. Men det er ikke flertallets interesser som styrer, derfor skjer det motsatte.

Vi går i mot mer effektivisering i landbruket som utarmer naturen. Store ensidige enheter - monokulturer - betyr mer sprøytemidler, mer kunstgjødsel og kraftfor.

Sunnere mat må bety naturlige fortrinn i landbruksproduksjonen. At man dyrker de planteslagene og har de husdyrene som passer inn i lokale miljøer og klimaer.

Kjøpepress

Folk kan ikke ete ubegrensa med mat. Derfor er kampen om forbrukerne viktig for matvare industrien. I Norge ble 750 millioner brukt til matreklame i 1994. Tine, som nesten har monopol på meieriprodukter, var den som brukte mest på reklame.

Når brus er billigere enn melk må folk innprentes at det er hundre gode grunner til å velge det dyreste. I USA greide meieriindustrien å få igjennom en kraftig økning av den "vitenskaplige" anbefalte dagsbehovet for kalsium.

På samme måten har NutraSweet, selskapet med søtstoffet aspartam som brukes i Cola Light, lansert deres stoff som ufarlig, kalorifritt og godt. For 10 år siden ble stoffet sterkt kritisert, men dette ble glemt.

I dag innrømmer Coca Cola at stoffet ikke kan anbefales til sukkersyke, og at det virker inn på signalstoffet serotonin. Arbeidere som produserer mineralvann har klaget på stoffet siden det ble lansert.

Markedet

Kampen for bedre mat henger nøye sammen med kampen for bedre arbeidsmiljø i matvareindustrien. Engelske slaktrerier har måttet ta helt andre hensyn til arbeiderne etter kugalskapen. Arbeidstempoet må ned, beskyttelses utstyr må bedres, og slaktemetoder må endres.

Kugalskapen har også vist at forbrukerne kan virke som en alvorlig pressgruppe. Vi får se om EUs millionsatsing på å "gjenopprette tilliten" til kjøttkapitalen fører fram. Problemet med forbrukerne er at de er en splittet og uensartet gruppe. Reklamen har enorm makt nettopp i en slik sammenheng.

Derfor er kampen for bedre og sunnere mat en kamp for bedre miljø og arbeidsvilkår, mot profitt, det frie markedet og offentlig hykleri.

Godt norsk?

Landbruksnæringen kjører en kampanje for norsk mat. Svaret på den frie konkurransen blir å satse på kvalitetsbevissthet hos oss forbrukere. Men norsk mat er ikke nødvendigvis bedre enn importert mat.

Riktignok har hønseoppdretterne i Danmark nesten gitt opp kampen mot salmonellabakteriene, slik at salmonellafrie egg og kyllinger er blitt en kvalitetsklasse for seg. Og gris med rånelukt slipper gjennom kontrollen, i motsetning til i Norge. Kugalskap er heller ikke dokumentert her.

Norske regler for tilsetningsstoffer er ganske streng, langt færre E-nummer finnes i norske matvarer. Men kontrollen med sprøytemilder i frukt har lenge vært av de slappeste i Europa.

Dersom matvareindustrien har gode nok argumenter for å bruke et tilsetningsstoff, bruker de det. Tron Soot Ryens "E-nr guiden" setter det norske næringsmiddeltilsynet på plass: Det er mer opptatt av å tekkes Orkla og matindustrien enn av å beskytte forbrukerne. Innholdsdeklarasjoner blir ikke kontrollert, mangelfull merking blir ikke påpekt.

EØS-reglene krever at merking blir dårligere og at flere tilsetningsstoffer blir tillatt. Nitritt, som har en rekke uheldig virkninger i kroppen, vil bli tillatt i langt større mengde enn i dag. Kunstige fargestoffer som i dag er forbudt slippes fri, og det blir mer kunstige søtningsstoffer. EU er kapitalens marked, og liberalisering er kapitalens krav. Derfor er det riktig å forsvare norsk regelverk i noen sammenhenger.

Svaret er ikke å stenge for import, men å sette krav til kontroll av det som kommer inn. Og samtidig må vi kreve like streng kontroll av norske produkter. Vi er for at folk skal kunne velge mye forskjellig god og sunn mat, uansett produksjonssted.