politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 07-1996 /

Ti år siden den store lockouten

Da borgerskapet gikk på trynet

Knut Øygard

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 07-1996, 2. april 1996 (nr.14)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Konfliktene i 1986:

1.april - Tariffavtalene i LO/NAF området løper ut
3.april - NAF krever brudd i meklingen og varsler lockout fra 7. april
5.april - Streik og lockout i oljesektoren
7.april - Lockouten et faktum, 103 000 arbeidere utestengt fra arbeidsplassene sine
14.april - Lockouten bryter sammen
29.april - Willoch-regjeringa faller på forslag om økte bensinavgifter
1.mai - Tariffavtalene i offentlig sektor løper ut
9.mai - Arbeiderpartiet overtar regjeringsmakta
11.mai - Regjeringa devaluerer krona med 12%, og spiser dermed opp hele lønnstillegget
22.mai - Kommuneforbundet, Lærerlaget og AF går til streik
6.juni - Regjeringa vedtar tvungen lønnsnemnd

Da sjefene gikk på trynet

I 1986 gikk arbeidsgiverne i Norge på sitt største nederlag etter krigen. I flere år hadde de forberedt seg på et generaloppgjør med fagbevegelsen. I USA og England hadde president Reagan og statsminister Thatcher påført fagbevegelsen store nederlag. Nå ville de norske arbeidsgiverne gjøre det samme. I stedet for en triumfmarsj endte det med et massivt nederlag og Willoch-regjeringas fall.

Arbeidsgiverforeninga, NAF (som ble omorganisert til NHO etter nederlaget) hadde forberedt seg lenge på tariffoppgjøret i 1986. For første gang på lenge var det ikke snakk om bare å forhandle ut fra LOs krav. De hadde også sine egne motkrav.

Det viktigste var å fjerne lavtlønnsgarantien. Svake grupper skulle ikke få drahjelp fra de sterkeste. Tvert om ville de ha større lønnsforskjeller. Dessuten ville de knytte lønnsutviklinga i den enkelte bedrift til økt produktivitet.

Forventninger til et normaloppgjør

I Aftenposten nylig forteller Pål Kraby, som var administrerende direktør i NAF, om hvordan de ville presse LO til streik i ett forbund for deretter å ta ut andre forbund i lockout. De ordnet det slik at Jern og Metall, Hotell og Restaurant, elektrokjemisk, bygning og tekstil skulle forhandle samtidig.

Målsettinga var å presse verkstedsarbeiderne til å kaste lavtønnsgarantien over bord. Kraby beskriver hvordan hele opplegget var klarert med statsminister Kåre Willoch.

LO hadde på sin side krav om at arbeidstida skulle reduseres fra 40 til 37,5 timer i uka -et krav de hadde skjøvet foran seg i en årrekke.

For folk flest så det ut som et ganske alminnelig oppgjør. Toppene i fagforbundene og arbeidsgiverorganisasjonene ble fotografert mens de håndhilste og smilte til hverandre.

Etterhvert som man nærmet seg fristen den 7. april kunne forhandlerne og riksmeklingsmannen legge ansiktet i bekymrede folder og vise seg på TV. Med andre ord et helt tradisjonelt opplegg.

Det var ikke gjort noe som helst fra LOs side for å forberede medlemmene på at det kunne bli alvor.

Derfor var det et sjokk for mange da meklingen brøt sammen og det ble en storkonflikt. Det tok likevel ikke lang tid før aktiviteten kom i gang.

Fra lockout til streik

Spesielt på steder med svak organisering var det viktig å ha en offensiv linje i forhold til lockouten. Hvis ikke ville bare de organiserte bli utestengt mens virksomheten kunne drives videre. En del arbeidsgivere spekulerte også i å late som om det ikke var noen lockout, og bare overlate konflikten til andre.

Derfor var det ikke tilfeldig at det i første omgang ble mest aktivitet innafor Hotell og Restaurant. Startskuddet gikk da utestengte arbeidere bestemte seg for å blokkere Møller Hotell på Mastemyr utafor Oslo. Blokaden og solidaritet fra transportarbeidere og nærings- og nytelsesmiddelarbeidere pressa ledelsen til å stenge hotellet på Mastemyr og hotellet sitt i Trondheim.

Dermed ble et av de viktigste fokusene for mobilisering Sheraton Hotell i Sandvika. Der var det bare noen ganske få organiserte og ledelsen ønsket å fortsette driften som vanlig. Dagen etter at lockouten var i gang ble det etablert en blokade utenfor hotellet.

Blokader

Hotell- og restaurantarbeidere fra hele Osloområdet stilte opp. Etter kort tid fikk de støtte fra andre fagorganiserte. Til å begynne med nøyde man seg med å stille opp med plakater og oppfordre uorganiserte om ikke å jobbe og gjester om å holde seg borte.

Det tok ikke lang tid før blokaden ble fullstendig. Jo mer ledelsen på hotellet provoserte blokadevaktene, jo strammere ble blokaden. Til slutt var den 100% effektiv.

Stemninga blant blokadevaktene steg i takt med at blokaden ble mer effektiv. I praksis så man hva samhold betydde.

Over hele landet ble det aksjonert mot at uorganiserte overtok lockoutrammet arbeid.

På marinebasen Haakonsvern ble soldater satt til å gjøre jobben til jern- og metallarbeidere. Svaret var demonstrasjoner blant de andre arbeiderne til streikebryteriet ble stoppa.

Etter et mønstringsmøte for bygningsarbeidere i Oslo gikk 200 arbeidere til nybygget til Norges Bank og appellerte til uorganiserte og utenlandske arbeidere om å delta i streiken.

Mobiliseringa økte for hver dag. Stadig flere stilte opp, helt uavhengig av bransje eller forbund.

Gro redder sjefene

I en periode der arbeidsgiverne var på offensiven var lockouten et viktig tilbakeslag.

Fram til slutten av 70-tallet greidde arbeiderklassen å oppnå nye styrkeposisjoner. Politisk var arbeiderne på offensiven. Det ble gjennomført en serie viktige reformer, som Arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga. Det ble stadig vanligere med lokale aksjoner, en rekke av dem var ulovlige - uten at det var til hinder for å vinne fram.

Skiftet kom med den økonomiske krisa og den påfølgende arbeidsløsheten på begynnelsen av 80-tallet. Det nye klimaet er blitt brukt systematisk av arbeidsgiverne for å underminere fagbevegelsens posisjoner.

Økt fleksibilitet er blitt et honnørord. Mange ting som var en selvfølge er det ikke lenger.

På 70-tallet ville NAF ha sentrale forhandlinger for å demme opp for aktivitet lokalt.

I dag er tonen en annen. Nå vil de at flest mulig saker skal avgjøres lokalt, helst med den enkelte arbeider.

Det er ikke rart. Det er først og fremst lokalt at fagbevegelsens styrke er blitt underminert. Sjefene har brukt trusselen om arbeidsløshet til å forverre arbeidsvilkårene på den enkelte bedrift.

Skiftordninger har blitt skreddersydd til produksjonen, mens man har snakka om "et åpnere samfunn". Arbeidere som ikke er fullt på høyde med de andre har blitt skvisa ut gjennom uføretrygd eller oppsigelser, lokale avtaler er sagt opp eller underminert.

Fra 1980 og fram til Tollpoststreiken i 1992 var det knapt en eneste ulovlig streik som vant.

Staten har også hjulpet arbeidsgiverne. Både gjennom en politikk for overføring av verdier fra folk flest til de rikeste og gjennom en systematisk liberaliseringspolitikk.

Det eneste feltet der arbeidsgiverne ikke har vunnet gjennom er det sentrale avtalesystemet. Fra at det var minimumsordninger som spilte liten rolle for den enkelte, er de i dag helt sentrale bolverk mot arbeidsgivernes mest offensive planer.

Fagbyråkratene holder tilbake aktiviteten

Aktiviteten var ikke ledet ovenfra. Tvert imot. Ledelsen i forbundene gjorde det de kunne for å holde folk tilbake. I Oslo hadde ikke engang Jern og Metall noe mønstringsmøte så lenge lockouten varte.
"Man skal ikke gjøre noe overilt mens sinnene er i kok" , sa Jern og Metalls ledere, "det er best å la folk roe seg ned og tenke seg om noen dager".

På TV slo lederen for Jern og Metall neven i bordet og skjelte ut Pål Kraby. Alle skulle se at han skulle ordne opp. Aktivitet lokalt ville han ikke ha noe av.
I stadig større grad skjedde ting uavhengig av byråkratene, og viljen til å fremme nye og mer offensive krav økte.

Tilbaketoget

Helt fra første stund kom NAF skeivt ut. Det var ingen tvil om at det var dem som hadde provosert fram konflikten. Flere arbeidsgivere stod fram i aviser og TV og fortalte at de ikke ville ha noen konflikt - de hadde jo fulle ordrebøker, og måtte tenke på kundene sineŠ

Sjelden har LO hatt så stor sympati blant folk flest. De aller fleste media reflekterte det fra første stund. NAF var fortvila over at de sjøl hadde stengt sine viktigste talerør ved å ikke gi dispensasjon til mekanikerne i Aftenposten. Dermed ble både den avisa og VG stoppa.

Nye forhandlinger

NAF hadde spekulert i at regjeringa skulle gripe inn med tvungen lønnsnemnd dersom arbeidsgiverne fikk problemer med å kjøre konflikten videre. For å sikre et ekstra press for lønnsnemnd hadde de tatt med elektrokjemisk i lockouten.

Ved tidligere streiker har arbeiderne alltid gitt dispensasjon slik at smelteovnene kunne holdes varme. Nå bestemte NAF seg for at de skulle kjøres ned.

Trusselen om at man ville ødelegge sitt eget produksjonsutstyr for hundrevis av millioner skulle øke presset på regjeringa.

Hele denne strategien slo tilbake. Motstanden mot NAF og Pål Kraby var så sterk at det ble politisk umulig for regjeringa å gi dem en så åpenlys håndsrekning.

I stedet måtte forhandlerne krype til korset. Nå var det LOs forhandlere som kom dem til unnsetning.

Det ble oppnådd arbeidstidsforkortelse, og lavtønnsgaranti ble opprettholdt. Men noe skikkelig generelt tillegg ble ikke engang krevd. Det endte på én krone timen.

En av Jern og Metalls forhandlere sa det slik: "Vi har ikke tradisjon for å sparke folk som ligger nede". Nå var de først og fremst opptatt av å dempe forventningene blant dem som hadde vært i konflikt.

Regjeringa falt

Innafor fagbevegelsen var det byråkratene som styrket sin posisjon. For første gang på lenge hadde de vist at de kunne kjøre en konflikt til seier. Samtidig varte lockouten såpass kort tid at den lokale aktiviteten ikke utfordret byråkratene.

I en lang periode framover var det klart at arbeidsgiverne ikke uten videre kunne gå til angrep på de sentrale tariffavtalene.

Lockouten var et sviende nederlag for arbeidsgiverne. Få dager etter sammenbruddet gikk regjeringa av. På overflaten var det et spørsmål om økte bensinavgifter. Den virkelige grunnen var klar nok. Sjefene ville ha innstramminger. Etter lockoutnederlaget hadde ikke regjeringa lenger autoritet til å stille seg i spissen for en slik politikk.

Et nytt lag måtte på banen. Gro Harlem Brundtland stilte seg i spissen for den hardeste innstrammingspolitikken Norge har opplevd etter krigen.

Arbeidsgiverne tok revansj

Fagbevegelsen klarte ikke å komme på offensiven til tross for seieren under lockouten. Polstreiken var et bittert nederlag.

UtpÅ høsten 1986 var NAF oppsatt på å komme på offensiven igjen. De hadde fått Gro Harlem Brundtland i spissen for en regjering som var i ferd med å gjennomføre mer høyrepolitikk enn Willoch hadde greid. Likevel var det viktig å gjenvinne autoriteten.

Det gjorde de ved å provosere til en lang og bitter streik ved Vinmonopolet. På overflaten dreide det seg om en oppsigelse av den hovedtillitsvalgte, Håkon Høst. I virkeligheten var det et forsøk på å knuse en av de sterkeste fagforeningene i landet.

Ledelsen på Polet hadde lenge kjørt et råkjør mot de ansatte. Personalkontoret hadde ansatt flere jurister. Enhver forseelse ble møtt med skriftlige advarsler. Ledelsen gjorde det de kunne for å gjøre jobben sur for de tillitsvalgte.

I mai 1986 meldte statsbedriften seg inn i NAF. Dermed fikk også NAF en bedrift som var villig til å ta en konfrontasjon. Kostnaden spilte ingen rolle - det var jo en monopolbedrift.

Til slutt ble hovedtillitsvalgt Håkon Høst flytta vekk fra tapperiet. Det skulle være en disiplinærstraff fordi han nekta å la seg fotfølge og trakassere av en nyansatt formann.

Hågensen støtta arbeiderne

Ingen var i tvil om at det var en helt urimelig reaksjon. Forbundslederen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), Einar Hysvær, og daværende LO-sekretær Yngve Hågensen ba ham nekte å la seg flytte på - det ville umuliggjøre jobben som tillitsvalgt framover.

Reaksjonen fra ledelsen var kjapp: Avskjed. Arbeiderforeninga svarte med streik.

Det var en ulovlig streik som hadde massiv sympati. De streikende fikk kjempebevilgninger fra hele landet, og byråkratene holdt seg i ro.

Streiken ble sett som en viktig prinsippsak i forhold til tillitsvalgtes rettigheter på en arbeidsplass. Derfor deltok 10 000 arbeidere i en to timers sympatistreik uka etter at streiken starta.

Styrkeprøve

For NAF var dette også en viktig streik. De kunne ikke tillate at en ulovlig streik vant. Da det ble klart at streiken var en styrkeprøve mellom militante arbeidere og NAF, snudde også media. Fra starten var de positive til streiken - det var jo tydelig hvor urimelig ledelsen på Polet var.

Etter den første helga fikk pipa en annen låt. Aviser, radio og TV presenterte de verste skrekkhistoriene om hvordan radikale tillitsvalgte hadde pressa medlemmene til å stemme for streik.

Sentrale Arbeiderparti-medlemmer som satt i styret på Polet, gjorde det de kunne for å hindre støtte fra andre fagorganiserte. Tidligere forsvarsminister Rolf Hansen var den verste - han gikk så langt at lokallag i Arbeiderpartiet ville ha ham ekskludert.

Streiken var avhengig av aktiv støtte. Bare massivt politisk press kunne tvinge arbeidsgiverne på retrett.

Fokus på rettsaken

LO hadde stevnet bedriften for usaklig avskjed. Dermed fikk Arbeidsretten all oppmerksomhet. Etter tre uker i streik kom saken opp. Mange satte sin lit til retten. I stedet for å mobilisere støtte og iverksette effektive blokader, ble man gående og vente. Det var ei tid ledelsen brukte til å sette kiler inn blant arbeiderne.

Akkurat som under lockouten er det dynamikk i streiker. Det gjelder å være på offensiven hele tida. En full blokade av anlegget kunne vært én måte å komme på offensiven - og gitt Arbeidsretten mindre oppmerksomhet.

Da Arbeidsretten hadde talt kom LO på banen: Deres svar var et massivt angrep på de streikende. At Yngve hadde vært med på å utløse den sa de ingenting om, respekt for lov og avtaler var det eneste de brydde seg om. Forbundene og distriktssekretærene i LO jobba aktivt for å hindre at fagforeninger og klubber støtta streiken.

Fortsatt hadde streiken stor støtte, men den aktive motarbeidelsen fra LO bidro til at mye av den aktive mobiliseringa ble lamma. Den siste uka var det likevel døgnblokader ved de 24 polutsalgene i Oslo.

Da var hensikten først og fremst å muliggjøre en verdig retrett, og hindre at flere av de streikende mista jobben.

Polstreiken led nederlag. Effekten var tydelig blant andre fagorganiserte: Det nytter ikke å streike ulovlig. Det skulle gå flere år før den lammelsen ga seg.