politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 06-1996 /

Militær oppbygging rundt Taiwan

Startskuddet for en blodig krig?

Paul McCarr

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 06-1996, 19. mars 1996 (nr.13)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Taiwan var en del av Kina i århundrer inntil det ble en japansk koloni i begynnelsen av dette århundret.

Under Japans nederlag mot slutten av annen verdenskrig ble Taiwan, som andre okkuperte områder, tilbakeført til kinesisk kontroll. Den ble styrt av den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen (KMT), ledet av Chiang Kai Shek. Kuomintang var blitt støttet av vestmaktene under krigen, særlig av USA.

Kuomintang var korrupt, dominert av en forhatt landeierklasse som mesket seg på bekostning av kinesiske bønder, og var svake i kampen mot den japanske okkupasjonen.

Kommunistpartiet og dets Folkets Frigjøringsfront spilte en nøkkelrolle kampen mot japanerne. Maos styrker, ledet av intellektuelle fra middelklassen i byene, hadde støtte blant bønder over hele Kina, og på slutten av 1940-tallet kjempet de en revolusjonær krig for å kaste Kuomintang.

I 1949 lyktes denne revolusjonen. Den knuste de verste sidene ved den gamle landeierklassens styre, og brakte forbedringer til størstedelen av folket.

De nye herskerne tok etter Stalin i Russland, og brukte sin kontroll over statsbyråkratiet til å industrialisere, gjennom massiv utbytting av befolkningen. Kina var et statskapitalistisk regime, på tross av ledernes snakk om sosialisme.

Kuomintangs hær og ledere flyktet over stredet til Taiwan og nedsatte en eksilregjering der. Siden har både Kinas regjering i Beijing og Kuomintang-regjeringen på Taiwan påberopt seg å være de "legitime" herskerne over hele Kina.

Brikke i den kalde krigen

Etter revolusjonen i 1949 ble Taiwan en nøkkelbrikke i den kalde krigen. USA anerkjente og støttet regimet.

Selv om Taiwans befolkning var under 2 prosent av fastlands-Kina, ble Taiwan internasjonalt anerkjent som den "legitime" kinesiske regjering, og fikk Kinas plass i FN.

Både de kinesiske og de taiwanske herskerne sa de ville gjenforene landet under sine styrer.

Det ene styret var like totalitært som det andre. På Taiwan var all politisk makt i hendene på Kuomintang og de som dro i eksil fra fastlands-Kina sammen med dem. De spilte taiwanerne, som utgjorde over 85 prosent av befolkningen, ut over sidelinja.

Med full oppbakking fra USA kastet Kuomintang alt demokrati på søplehaugen. De erklærte en unntakstilstand som bannlyste alle demonstrasjoner, streiker og politiske partier helt til 1987.

Så tidlig som i 1947 laget de innfødte taiwanerne en masseprotest mot det brutale regimet. Kuomintang inviterte opposisjonen til samtaler, bare for å massakrere og fengsle tusener.

USAs balansegang

Kina er i ferd med å bli en av verdens større økonomiske og industrielle makter. Landet er nå mye større og viktigere enn Taiwan, med over 50 ganger større befolkning og en mange ganger større produksjon.

Det var en av grunnene til at USA forandret politikk overfor Kina på 1970-tallet. Da gikk USA over til å anerkjenne fastlands-Kina i stedet for Taiwan, og Beijing overtok den "kinesiske" plassen i FN. Kina er blitt en ledende regional makt med store handels- og investeringsforbindelser med USA.

Men tross dette skiftet kan ikke USA bare snu ryggen til Taiwan. Resultatet er en fin balansegang.

Denne ble utfordret sist sommer, da president Lee Teng Hui fikk besøke USA. Kinas herskere så dette som et skritt mot en delvis anerkjennelse av Taiwan.

Taiwans herskere har blitt tvunget til å gjøre begrensede reformer, både av en uavhengig forretningsstand og av en stadig mer militant arbeiderklasse..

Opphevelsen av unntakstilstanden i 1987 førte til en eksplosjon av streiker og protester, fra arbeidere til småbønder og miljøvernergrupper. Det har også vært en oppvekst av nye opposisjonskrefter, som det middelklassedominerte Demokratiske Progressive Partiet som vil at Taiwan skal erklære full uavhengighet fra Kina.

President Lee Teng Hui ventes å vinne valget denne måneden, delvis fordi han samler velgere mot den kinesiske trusselen. Han har latt noen ord falle om taiwansk "uavhengighet". Selv et hint om "uavhengighet" er nok til å forarge fastlands-Kinas herskere.

Frykt for nye opprør

De siste årene har kinesiske ledere spilt på nasjonalisme for å avlede trusselen om opprør nedenfra. Selv om bitterheten blant folk ikke har kommet fram i samme grad som rundt Tianmen-opprøret i 1989, har antall protester og streiker økt det siste halvannet året.

Regimet innrømmer selv at det var over 12 000 aksjoner i arbeidslivet de første ni månedene av 1995.

Kraften bak protestene er kaoset og utsugingen som har fulgt den økonomiske og industrielle veksten.

Det øker også de store regionale spenninger innen Kina, mellom de rike kystområdene og det mer tilbakeliggende innlandet; mellom et Sør-Kina i rask utvikling, og det sentrale regimet i Beijing.

Å slå på nasjonalisttrommen hjelper de kinesiske herskerne til å undergrave misnøyen i folket, ved å samle alle bak kampen for nasjonal enhet.

Hvordan den pågående krisen mellom Kina og Taiwan vil utvikle seg, er umulig å forutsi. Det som er sikkert, er at misnøyen og spenningene bak krisen, på begge sider av Taiwanstredet, ikke vil forsvinne av seg selv.

Håpet ligger i uroen nedenfra, spesielt fra den mektige arbeiderklassen, som plager herskerne både i Kina og på Taiwan.

Myten om det frie markedet

Undertrykkingen, de lave lønningene folk ble påtvunget, og rikelig støtte fra USA la grunnlaget for den enorme omdanningen av Taiwan på 60- og 70-tallet, til en ledende industri- og handelsøkonomi.

Taiwan har blitt en av de "asiatiske tigrene". En mengde myter blir stadig gjentatt i Vesten.

En av mytene er at Taiwan skylder sin eventyrlige vekst til det "frie marked".

Det motsatte er sant: Intern undertrykkelse gikk hånd i hånd med en enorm statlig kontroll og styring - på en måte et speilbilde av fastlands-Kinas regime.

Staten grep aktivt inn i jordbruk og industri, enten gjennom direkte eierskap eller gjennom prisfastsettelser og annen regulering.

Taiwan fikk også store økonomiske forsterkninger fra USA og spesiell adgang til det lukrative amerikanske markedet.

Den økonomiske veksten hadde en høy pris, med massiv miljøødeleggelse og rå forhold på arbeidsplassene. På slutten av 70-tallet hadde Taiwan verdens høyeste andel av arbeidere drept i arbeidsulykker.

Tross økonomisk vekst har Taiwan strevd for å få til en overgang til et enda mer avansert nivå på industrien. Bedrifter flytter produksjon til land med lavere lønninger, som Kina.

Veksten har også brakt fram nye sosiale krefter - både et nytt lag av sjefer og forretningsmenn, og en kraftfull arbeiderklasse.