politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 06-1996 /

A.S Norge går så det suser

Vegard Velle

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 06-1996, 19. mars 1996 (nr.13)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Året 1994 markerte et økonomisk høydepunkt for A.S Norge. Den økonomiske veksten på 5,7% var den høyeste siden rekordoppgangen i 1976. Butikken Norge forbedret sin konkurranseevne overfor utlandet med 10%.

1995 var nok et glad-år for kapitaleierne og økonomene. Veksten på 3,7% forbedret norsk konkurranseevne med 5%. Norge skiftet fra å skylde utlandet penger til selv å kunne kreve inn. Verdien av vareeksporten økte med 12% til en omsetning på 144 milliarder kroner. Børsen steg like til himmels med en omsetningsøkning på 11,5% i forhold til året før.

1996 tegner til å bli det femte året på rad med rekordoverskudd. I januar måned økte eksporten med 11,5% i forhold til januar 1995. Omsetningen var 25 milliarder, og overskuddet ble pene 8 milliarder. Siden påske i fjor har aksjene på Oslo børs steget i verdi med 310 milliarder kroner.

På tross av rikdommen er det fremdeles 150 000 arbeidsløse. Av dem som arbeider løper flere og flere fra deltidsjobb til deltidsjobb for å få endene til å møtes, ofte med jobber under minstelønnsnivå.

Privatiseringspresset har satt inn for fullt blant annet i Telenor, Posten og NSB. I helsesektoren vokser egenandelene, mens forslagene fra det regjeringsoppnevnte Rattsø-utvalget antageligvis vil føre til kutt for kommunene.

Også sykefraværet har sunket markant fra midten av '80-tallet. Ebba Wergeland, som er forsker ved Institutt for forebyggende medisin, sier at det er en klar sammenheng mellom arbeidsløshet og sykefravær. Folk er ikke mindre syke nå enn før. De er redde for å bli erstattet av andre som er friskere. Effektivitetspresset er en viktig grunn til at så mange som 60 mennesker drepes og mellom 25 000 og 75 000 skades i ulykker på jobb hvert år.

Hvor forsvant pengene?

De siste to årene har lønnsveksten til norske toppledere prosentvis vært mellom to og tre ganger så stor som den lønnsøkningen de har bevilget til sine underordnede.

I 1995 var lønnsveksten for vanlige arbeidstakere på 3%. For sjefene i de 100 største børsnoterte selskapene var den i underkant av 10%. I gjennomsnitt hadde toppsjefene i landets største selskaper en lønn på 1,6 millioner kroner. Samtidig økte aksjeutbyttet med 29%.

Hydro, som toppet lederlønnslista i 1994, bestemte seg i 1995 for å holde tett om sjefenes lønninger. Bedriftens resultat endte på over 10 milliarder, og eierne fikk utdelt 700 millioner i aksjeutbytte. Omregnet blir det to månedslønner eller tilsvarende 43 000 kroner for hver ansatt. De ansatte selv ble derimot avspist med 10 000 kr pr snute i bonus.

Gullregnet rant ned over nesten samtlige bransjer i 1995. De 15 største konsernene hadde et overskudd etter skatt på 25 milliarder kroner. De 5 største selskapene økte sin fortjeneste med over 6 milliarder kroner fra rekordåret 1994. Samtidig kuttet de 860 arbeidsplasser.

Kværner fordoblet sitt gledelige resultat fra 1994 til 2,4 milliarder i 1995. Eierne ble lønnet med 284 millioner i utbytte. Antall ansatte ble derimot redusert med 500 personer. Oljeselskapet Saga Petroleum endte opp med sitt beste resultat noensinne, to milliarder. Aksjeutbyttet ble hevet med 25%. Rederiet Bergesen økte fjorårets driftsresultat med flere hundre millioner kroner og seilte i havn over en milliard kroner i år.

Bankene sikrer seg

Bankene, som overlevde bankkrisen takket være skattebetalernes milliardtilskudd, gjengjelder med fete styrehonorarer. DnB planlegger å sparke 500 ansatte. Fokus Bank, som etter bankkrisen "slanket bort" 2000 arbeidere, vil nå kvitte seg med 200 flere.

Industrien este ut med 40% i omsetningsøkning i 1994. Resultatene for 1995 tilsvarte bedriftsmogulenes mest storslagne håp. I løpet av de åtte første månedene økte omsetningen med 34% fra året før. Treforedlingsindustrien avsluttet året med en omsetningsvekst på 40%. Småbedrifter med færre enn 20 ansatte økte omsetningen med 12%, og bedrifter med mellom 20 og 100 ansatte vokste med 8%.

I rapporten "Inntektsulikhet og inntektsmobilitet i Norge 1986-90" konkluderte Statistisk sentralbyrå med at lønnsforskjellene steg markant i hele perioden.

Det samme gjelder for tiden etter 1990. Dagbladet avslører at eiernes inntekter styrket seg med 80% fra 1988 til 1993, mens vanlige lønnsutbetalinger økte med 14,5%. Fra 1988 har også antallet millionærer fordoblet seg til dagens 52.000. De 10% rikeste eier i dag 55,2% av formuen. I 1985, midt i den forrige jappetida, var tallet 46%.

En liten gruppe av kakser kontrollerer enorme verdier. De tar beslutninger som angår oss andre på sentrale områder av våre liv.

Mye vil ha mer

Sjefene gir seg ikke med dette. For å opprettholde profittene ønsker NHO fremover å angripe arbeidernes nåværende rettigheter. I utredningen ved navnet "Nye driftsformer og tariffpolitikk - Fremtidens system for lønns- og arbeidsvilkår" lister NHO opp en rekke tiltak for å styrke næringslivet. Tiltakene er råere og klarere formulert enn noe vi har hørt om fra den kanten på mange år.

Bedriftseierne ønsker å fjerne normalarbeidsdagen, oppheve ansettelsesrettighter, redusere flest mulig faste ansatte ("fjerne unødvendige ledd"), bestemme lønna individuelt og vingeklippe streikeretten.

Hva gjør regjeringa?

Sosialdemokratiet er i dag en garantist for liberalistisk høyrepolitikk. "Skulle vi innføre ekstra skatt på utbytte ville det bli dyrere for bedrifter å finansiere investeringene ved å utvide aksjekapitalen. Det ville svekke næringslivets soliditet og viljen til å investere i ny virksomhet," svarte finansminister Sigbjørn Johnson i spørretimen 28. februar i år. Spørsmålet han fikk var: Er det ikke på tide å gjeninnføre beskatning på utbetalt aksjeutbytte når dagens system har resultert i en gigantisk utbyttefest for kapitalistene?

De 41 rikeste betaler gjennomsnittlig 0,21% i skatt, mens lønnsmottakere opplever en skatt på nesten 50% pluss 23% i moms på varer og tjenester. Samtidig jobbes det mere enn noensinne. Antallet innrapporterte timer med overtid tilsvarte for 1995 omkring 100 000 arbeidsplasser.

Likevel vil ikke arbeidsgiverne tilby flere arbeid. Overtidsjobbinga står i skrikende motsetning til de 150 000 uten arbeid.

Regjeringas såkalte arbeidslinje, som er ment å skape flere arbeidsplasser, handler om å skjære ned på uførhets- og arbeidsledighetstrygd. På den måten å skremmes folk til å holde på jobben, selv om jobben er dårlig lønnet, medfører overtid og er sykdomsutsatt.

I dag er det stadig klarere at moderasjon fra vår side verken ga uttelling i form av flere arbeidsplasser, bedre kjøpekraft eller flere velferdsgoder.

Tariffoppgjøret i 1974 ga en lønnsøkning på 26%. Det skyldtes en arbeiderklasse som var villig til å sette makt bak kravene.

Det er noen som betaler

Fra 1979 til 1993 økte, ifølge Aftenposten, andelen sosialhjelpsklienter mellom 20-24 år fra 1,5% til 12%. De er vår tids fattige og hever penger fra dagens fattigkasse, sosialkontoret. I bydelen Gamle Oslo er 15% av alle ungdommer faste klienter. Tilsammen 26% av alle 20-24-åringer har vært det.

De samme tallene gjelder for andre byer. I Bergen lever nærmere 11 000 mennesker under fattigdomsgrensa. 40% av ungdommene der har vært klient på sosialen før fylte 24 år.

Levekårsundersøkelsen 1995 skriver at "Ungdoms levekårsutvikling har vakt bekymring. De store ungdomskullene på slutten av 1980-tallet sammen med forverringen av arbeidsmarkedet har ført til en vanskeligere start for mange unge."

Undersøkelsen viser at boligstandarden bedret seg frem til 1987, men at utbyggingen deretter stagnerte og i dag er i ferd med å bli forverret.

"Både når det gjelder eierforhold og romslighet i husholdningenes bosituasjon har forskjellene økt", konkluderer rapporten, som offisielt ikke slippes ut før i midten av april.

Dødeligheten

En annen tilsvarende undersøkelse fra 1995 viste at dødeligheten var opptil 90% høyere enn landsgjennomsnittet i bydeler på Oslos østkant. Dødeligheten er tydelig høyere blant menn med lav inntekt og kort utdanning enn menn med høy inntekt og lang utdanning.

De rike lever derimot fett. Luksusforretninger og kredittkortselskaper omsetter som aldri før. Norges største pelsbutikk, Granlund & Paulsen i Oslo, økte omsetningen i januar med 25%. Norges største gullsmedforretning, David-Andersen på Karl Johans gate, noterte en økning i salget på 16% fra året før. Kostbare perlekjeder og diamantsmykker rives vekk.

Hvorfor kom oppgangen?

Oppgangen i norsk økonomi kommer i ei tid med stadige kriser. Oppsvinget i amerikansk økonomi hjelper til. Men spekulantene er nervøse. Fredag 8. mars ble det panikk på New York-børsen. Arbeidsløsheten hadde falt — det var et dårlig tegn for spekulantene. Oslo Børs fulgte etter like nervøst. Spekulantene veit at spranget fra oppgang til krise er kort.

Den oppgangen vi opplever i dag er et resulat av den omfordelingspolitikken regjeringa og arbeidsgiverne har stått for: Fra folk flest til de rikeste.

Arbeiderpartiet har hatt som bevisst politikk siden de overtok etter Willoch i 1987 å skape et slakkere arbeidsmarked. Hensikten var å tvinge lønnsnivået ned.

Da Gunnar Berge var finansminister kunne han i 1990 skryte av å ha trukket inn en månedslønn i realinntekt!

Kuttene i offentlige utgifter fulgte hånd i hånd. Økonomenes fikse idé var at staten skulle stå for en mindre del av nasjonalproduktet.

Baktanken er selvsagt å tyne arbeidskrafta maksimalt, og i offentlig sektor er dette vanskeligere. Både fordi fagforeningene har hatt en sikrere stilling og fordi mange arbeidsoppgaver er vanskeligere å rasjonalisere.

Dollar og olje

Norsk økonomi støtter seg på dollarprisene og prisen på olje. Og den er god for øyeblikket. Derfor pumper regjeringa det de kan ut av havbunnen for å sette penger på pensjonsfond - som de kaller det.

Hele argumentet bak pensjonsfondene er en bløff, på linje med den at "vi lever på framtidige generasjoners arbeid". Ingen vet noe om framtidas produktivitetsnivå. I industrien har produktiviteten økt med med ca. 10% i året!

Det er en grense for slik produktivitetsøkning. Kapitalismen er inne i ei krisetid, der profittraten har falt de siste 20 åra. Til tross for en enorm teknologisk framgang, og at teknologi har blitt stadig billigere.

Arbeidere skaper verdiene

Fremdeles gjelder Marx' teori om at det er arbeidskrafta som skaper verdiene: Jo færre arbeidstimer det ligger bak et produkt, jo mindre merverdi blir lagt inn i produktet.

Merverdi er grunnlaget for profitten, og maskiner skaper ikke merverdi. For å holde profitten ved like må arbeiderne jobbe mer og tjene mindre, ellers så må prisen på maskiner stadig gå kraftig nedover.

At arbeiderene jobber mer og mer for mindre og mindre er den viktigste del av dette. Og det er et politisk spørsmål hvor langt vi lar oss tyne.

I alle land der sysselsettinga har gått opp har det særlig vært i jobber med sultelønn.

USAs oppgang det siste året er et ekstremt eksempel på dette. Japan opplever nå stagnasjon mye fordi folk ikke godtar lønnskutt som svar på krisa.

I Norge har vi ennå ikke begynt å ta igjen. Rundt om i Europa har arbeiderne begynt å slå tilbake. Den ånden må slå ned i oss også!