politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 06-1996 /

Narkotika - legalisering eller politiopprustning?

Jon W. Sandven

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 06-1996, 19. mars 1996 (nr.13)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Narkotikadebatten har tatt seg opp de siste ukene. Artisten Morten Harket og statsadvokat Lars Frønsdal måtte begge tåle mye kjeft da de gikk inn for legalisering av narkotiske stoffer. Justisminister Grete Faremo og resten av det moralske establishment framstiller nærmest kritikerne av dagens narkotikapolitikk som landssvikere. Men hva er det egentlige narkotikaproblemet, og kan vi alliere oss med politiet og kontrollapparatet?

Både kaffe, tobakk og alkohol er rusmidler som gjennom historien har vært underlagt streng regulering. Reguleringen har ikke bare vært knytta til antatte skadevirkninger, men har også hatt politiske dimensjoner. Både kamp om markeder, disiplinering av undersåttene og en puritansk moralisme har ligget under politikken.

Hva som blir ansett som skadelig, moralsk forkastelig eller kriminelt forandres hele tida. Selv om det helt sikkert ikke er sunt å få i seg ti kilo kaffe hvert år, som gjennomsnittsnordmannen gjør, er det ikke regulert.

Selv om alkohol er sterkere og mer avhengighetsskapende enn mange såkalt narkotiske stoffer er den ikke forbudt. Og selv om store deler av befolkningen er avhengige av sterkt sløvende legemidler er ikke det definert som et stort samfunnsproblem. Men det er narkotika...

Mytene om narkotika

Men hva er egentlig narkotika? Det er hasj, amfetamin, heroin, ecstasy og så videre. Men hva gjør disse stoffene til "narkotiske" stoffer? Hva har de felles? Noen stoffer er beroligende og bedøvende, samtidig som de kan gi lystopplevelser -heroin er et typisk eksempel. Noen er oppkvikkende, som amfetamin. Andre er bevissthetsutvidende, som LSD. Noen er sterke, andre svakere. Noen skaper fysisk avhengighet, andre mer psykisk. Sovemidler og alkohol er også beroligende.

Kaffe er også oppkvikkende. Sprit og heroin er sterke stoffer, mens hasj og øl er svakere. Det er vanskelig å finne en enhetlig definisjon av narkotika. Stoffene har ulike virkninger og ulike virkningsgrader, samtidig som legale stoffer kan plasseres i samme kategori.

"Fra hasj til heroin" er en gjennomgangstone i mange kampanjer mot narkotika. Med dette menes at prøver man hasj er overgangen kort til hardere stoffer. De fleste heroinister har brukt hasj. Men er det en automatisk sammenheng? Langt flere personer har brukt hasj enn heroin. Overgangen til sterkere stoffer skyldes ikke stoffet i seg sjøl, men livsstilen til rusbrukeren. Narkotika dreper, er også noe vi får høre. At man kan dø av en overdose, skal ikke underslås. Men 8 av 10 narkotikadødsfall er i realiteten forårsaket av blandingsrus eller at narkotika ikke er den utløsende faktor.

Politiopprustning

Ikke bare tilbakeholdes og forvrenges informasjon om stoffenes virkninger. Narkotikaondet er ikke minst en viktig brekkstang for opprustning av politi og kontrollapparat. Inntil 1964 var maksimumstraffen i narkotikasaker på 6 måneders fengsel. Så fikk vi en enestående rask skjerping i strafferammene. Fem ganger på tjue år ble loven endra. I 1984 landa man på 21 år.

Ingen andre lovbrudd har hatt tilsvarende rask utvikling i reaksjonene. Til sammenligning er strafferammen i det "liberale" Nederland max 12 år, mens den er 10 år i Danmark og Sverige.

I USA kan man få flere hundre år i fengsel mens Thailand har dødsstraff. Disse landene har ikke et mindre narkotikaproblem enn Norge. Staten kan straffe så mye den vil, men det hindrer ikke at noen bruker stoffene eller ser at det er penger å tjene på illegale rusmidler.

Men hva med narkohaiene, de må vi jo ta? Men det er ikke de kyniske bakmennene som blir tatt. Det er urklienten fra sosial- og rettsapparatet. Unge menn fra arbeiderklassens fattigste lag. Mennesker som har havna utafor fra barndommen av. Noen er annerledes, noen er mer ressursterke. Men hovedinntrykket er at alle er tapere og at alle selv er brukere.

En av fire fanger i norske fengsler sitter på narkodommer. Halvparten av alle dommer på mer enn 3 år, som er svært strengt i Norge, gjelder narkotika. Ingen andre forbrytelser har så svake krav til bevis som narkosaker. I praksis har vi sett at et vitneutsagn er nok til domfellelse.

Kampen mot narkotika har gitt politiet midler vi ellers bare kjenner fra spionsaker. Telefonavlytting, romavlytting, åpning av post, infiltrasjon, provokasjon og bruk av angivere er legale arbeidsmetoder. Dette arbeidet er unndratt offentlig innsyn og kontroll. Dermed kan "narkomistanke" brukes som argument for utradisjonelle politimetoder. Dessuten flytter det grenser for hva vi skal akseptere i kampen mot kriminaliteten. Når politiet rustes opp har vi ingen garanti for at ressursene kun vil bli brukt mot narkotika. Politiets oppgave er å bevare den bestående orden, og de vil bli brukt mot streikende, mot demonstranter og andre i kamp.

Krig mot fattige

Krigen mot narkotika er en krig mot fattigfolk. Selv om middelklassen bruker dop er det de fattigste delene av arbeiderklassen som rammes.

Et eksempel fra USA kan illustrere dette. Crack er en type kokain som brukes av de mest utslåtte i USA, de fleste av disse er svarte. Kokain sniffes hovedsaklig av den hvite middelklassen. Men det er ikke kokainen "the war on drugs" innretter seg mot. For å selge 5 gram crack, verdt $ 125, får man en fengselsstraff på minst 5 år. For å få den samme straffen for salg av kokain måtte man ha 500 gram, verdt rundt $50000.

Rasismen og klassejustisen kan vel ikke bli klarere. Krigen mot narkotika er hovedgrunnen til at det sitter en halv million svarte i amerikanske fengsler. Det er en større prosentandel i fengsel enn blant svarte i Sør-Afrika under apartheid.

Det har aldri blitt påvist at mer politi og strengere straffer gir mindre kriminalitet.

Narkotika brukes som argument for å ruste opp kontrollapparatet samtidig som det legger et ideologisk røykteppe over samfunnsdebatten. Narkotika blir det store Ondet, istedenfor at man ser på hva det er som gjør at folk har et så stort behov for ulike rusmidler.

Virker politi og straff?

Som sosialister ønsker vi ikke å forherlige noen form for dop, enten det er speed, sprit eller valium. Rusmidler hindrer folk i å tenke klart, og det hindrer folk i å handle. Men samtidig er det sånn at i det samfunnet vi lever i, får folk et behov for å flykte fra en gudsjammerlig innholdsløs hverdag. Samtidig er det sånn at noen er avhengig av ulike medikamenter for å fikse en stressa hverdag. All verdens propaganda, politi og straffer kan ikke hindre at det uansett vil være noen som vil bruke dop i dette samfunnet.

Men narkotikaen har også en annen virkning. Politi og kontrollapparat rustes opp. Om det ikke har noen virkning på forbruket, så styrker det likevel statens maktmidler. Som sosialister ser vi ikke på staten som et apparat i alles interesse. Staten er en klassestat, den tjener interessene til den herskende klassen i samfunnet.

Det er de samme politikerne som roper på mer politi og straff som kutter sosiale tiltak som kunne gjort livet lettere å leve for de som er avhengige av dop. Styrking av sosiale tiltak, boligbygging og flere skole- og arbeidsplasser vil ha langt større virkning enn opprustning av politiet.

Skremselspropagandaen må byttes ut med nøktern informasjon. For å få oversikt over hvor stort narkotikaproblemet er, må alt legaliseres. Først da kan vi finne ut hvordan ulike stoffer virker og hvor mange som er avhengige av det.

Vil en legalisering føre til økt forbruk? Erfaringer fra andre land tyder ikke på at en avkriminalisering vil føre til noen særlig økning i den enkeltes forbruk, eller i utbredelsen.

Totalforbudet mot alkohol i mellomkrigstida hadde liten innvirkning på forbruket. Smugling ble en lukruativ geskjeft. Forbudet ble oppgitt når man så hvor virkningsløst det var. Dagens narkotikapolitikk har heller ikke hatt noen positiv virkning. Den er bygd på løgn, innebærer kontrollopprustning og reduserer brukerne til annenrangs mennesker.