01-1996 * 02-1996 * 03-1996 * 04-1996 * 05-1996 * 06-1996 * 07-1996 * 08-1996 * 09-1996 * 10-1996 * 13-1996
SAA 01-1996
* AIDS- De fattiges mareritt
* Krafta til å bryte alle grenser
* Streikene i Frankrike 1995-96
* Norge støtter Israel
* Vi jobber for mye og får for lite
* Når vi blir kasteballer
* Grunnplanet må presse (Leder januar 1996)
* Hvorfor vi trenger et revolusjonært parti
* Hvordan arbeiderne sylta et lite drittparti
SAA 02-1996
* For et ekte demokrati- - Babeuf og De Likes Sammensvergelse
* Vestens blodige krig motIrak i 1991
* Økologien er ikke konservativ
SAA 03-1996
* Vi trenger en felles strategi
* Hvorfor teori
* Komentar: Når Tyskland nyser
* Stå sammen
* "Vi er mange - Vi er sterke"
SAA 04-1996
* Nye angrep bak "90-åras abortdebatt"
* Bak fredsavtalene - Vi er fortsatt truet av Barbariet
* Tariffoppgjøret må bli på tvers av pampene
* Major sørger for fortsatt krig
* LO vil ha skattelette til de aller rikeste
* sosialisme og naturvitenskap: - Revolusjoner i naturen
* Rjukan midt i verden!
* Statoil ut av Nigeria!
SAA 05-1996
* Arbeidere i alle land...
* Reform 97 - Ungene betaler for politikernes udugelighet
* Ja til legalisering!
* Profittjag bak oljesølet
* Reform 97 - Kaos og overfylte skoler
* Stor motstand mot skolerasering
SAA 06-1996
* Forside tekst: Slå tilbake mot direktørene
* HVA VI MENER - 10% høyere lønn og forsvar av normalarbeidsdagen
* Asylsøkere i Norge: Kasteballer i byråkratiet
* Kan terror forandre verden?
* Narkotika - legalisering eller politiopprustning ?
* Militær oppbygging rundt Taiwan
* A.S Norge går så det suser
* Trenger vi vaksiner?
SAA 07-1996
* Løgnene bak skandalen
* Nederlag for verdens største
* Gasskraft: Svada dekker profittjag
* Lock-outen 1986 - da borgerskapet gikk på trynet
SAA 08-1996
* Solidaritet!
* Hotell og restaurant streiken: Full seier mulig
* Øyebvitne i Kairo
* Frihet, likhet, og regnskap
* Hvordan kapitalismen gjør oss syke
* Hvordan få flertall for sosialisme?
SAA 09-1996
* Blodig Halvor: Hva skal vi med avlegse fridager?
* En seier for demokratiet
* Vi kan vinne mye mer!
* Fyrstikkpikene i 1889 - Den første kvinnestreiken
* Filmen om Hamsun altfor sympatisk
* Kan vi si farvel til moderasjonslinja?
* Nei til fritt skolevalg
* Solidaritet er noe å feire
* Like som to dråper vann
* Vi kan vinne mye mer!
SAA 10-1996
* Pariserkommunen 1871
* Klasseinteresser bak overvåkinga
* Lund-rapporten om den udemokratiske staten
* Fagbeskyttelse og sjåvinisme
* nazistiske pistolmenn
* Opprør mot moderasjon
* Slåss for lønna
SAA 13-1996
* Sannheten og løgnene bak Norges "barmhjertighet"
* Journalister og antirasister flagger ut
* - Opp alle jordas homofile
* Flyktningepolitikkens egentlige pris
* - Hvorfor må vi reise tilbake til India?
* Ken Saro-Wiwas testament
* Kina og Norge enige om vold, penger og makt
* Kompromiss eller kamp?
* Pøbelen i norsk historie
* Stopp utkastelsene - amnesti for alle
* Frustrasjon rår i Sør-Afrika
* Forsvar streikeretten
Knut Øygard
Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 06-1996, 19. mars 1996 (nr.13)
utgitt av Internasjonale Sosialister
Bomber i London for å frigjøre Irland. Bomber i Israel for å frigjøre Palestina. Angrep som skal sjokkere og tvinge fram motreaksjoner. IRA er lei av at John Major utsetter reelle fredsforhandlinger Hamas fordi de vil stoppe en prosess der palestinerne ender opp uten håp om sjølstyre i et eget land.
Det er ikke første gang folk bruker terrorisme som metode for å slåss mot undertrykking. Allerede i forrige århundre ble herskere sprengt i lufta eller skutt av folk som ville styrte undertrykkingsregimene deres.
De mente at ved å skyte toppfolkene i staten og næringslivet skapte man usikkerhet i herskerklassen og viste folk flest at de ikke var udødelige, men tvert om kunne styrtes.
Er det ikke slik at vi må kunne bruke de metodene som herskerklassen bruker mot oss de er jo de virkelige terroristene. De statslederne som samlet seg i Egypt leder de største terroriststatene på denne kloden: USA som uten å nøle massakrerte 150 000 irakere på flukt fra Kuwait i 1991, Israel som er bygd på fordrivelsen av palestinerne og Russland som i dag fører krig i Tsjetsjenia, for å nevne noen.
Ofrene for deres terror er like uskyldige som passasjerene på bussene i Israel.
Likevel har marxister alltid vært i mot individuell terrorisme. Ikke fordi herskerne fortjener en bedre skjebne, men fordi man ikke fjerner et regime ved å skyte dem som sitter på toppen til det er det alt for mange som stiller opp for å ta den tomme plassen.
Men langt viktigere er det at terrorisme strategi som sier til folk flest at de bare skal være passive beundrere. Det er en strategi som nødvendiggjør hemmelighold og isolasjon. Det er bare plass for små undergrunnsorganisasjoner som skal handle "på vegne" av det store flertallet.
Det bryter med det sentrale grunnlaget for marxister: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk!
Mens statsledere kan holde avstand til sine ha egne avdelinger som driver sin skitne virksomhet, er det umulig for opposisjonelle.
Den russiske revolusjonære, Leon Trotski, beskrev dette slik:
"Om et terroranslag, til og med et "vellykka", skaper forvirring og usikkerhet i herskerklassen avhenger av de konkrete politiske forholdene. I alle tilfeller er en slik forvirring bare kortvarig; den kapitalistiske staten er ikke avhengig av statsråder, og kan ikke avskaffes med dem. Klassen staten tjener vil alltid finne nye folk."
"Men den usikkerheten som terroranslag skaper blant arbeidsfolk er mye dypere. Hvis det er tilstrekkelig å skaffe seg en pistol for å nå sine mål, hva skal vi da med klassekamp? Hvis et fingerbøl med krutt og litt bly er nok til å knekke fienden, hva skal vi med klasseorganisasjoner? Hvorfor møter, agitasjon og valg hvis man like gjerne kan sikte på ministeren fra galleriet i parlamentet?"
"I våre øyne er individuell terror uakseptabelt nettopp fordi det minsker massenes egen tro på seg selv. Det skaper en maktesløshet og vender oppmerksomheten og håpet til en stor hevner og frigjører som en dag vil kommer og gjøre jobben."
Senere har en rekke ulike grupper og politiske retninger basert seg på terror. Det er viktig å slå fast at til og med der hvor disse organisasjonene har hatt stor støtte blant folk flest, så bygger de på en strategi som ikke kan føre til frigjøring.