politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 05-1996 /

Arbeidere i alle land...

Knut Øygard

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 05-1996, 5. mars 1996 (nr.12)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Internasjonalisme har alltid vært en ryggrad i den sosialistiske bevegelsen. Marx skrev "arbeiderklassen har intet fedreland".

Det var ikke ment for å sprite opp festtaler, men for å være en rettesnor for den praktiske politikken. Derfor var også internasjonal organisering viktig.

Da bolsjevikene i 1917 diskuterte muligheten for at en revolusjon kunne seire i det økonomisk tilbakeliggende Russland, var en av forutsetningene at revolusjonen måtte spres til andre, mer utvikla land.

Etter oktoberrevolusjonen, i januar 1918, skrev Lenin: "Vi er langt fra å gjennomføre overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Vi har aldri hatt noe håp om at vi kan greie det uten hjelp fra det internasjonale proletariatet. ... sosialismens endelige seier i ett land aleine er sjølsagt umulig".

Revolusjonen inspirerte arbeidere over hele verden. Overalt hadde man fått nok av de gamle sosialdemokratiske partiene. Nye kommunistpartier dukka opp, og ble til massepartier i løpet av få måneder.

At partiene fikk stor oppslutning gjenspeilte den radikaliseringa som foregikk. Samtidig var det stor politisk usikkerhet.

For å styrke og samordne disse partiene ble den kommunistiske Internasjonalen, også kalt den 3. Internasjonale eller Komintern, dannet.

Komintern skulle erstatte den 2. Internasjonalen som ble splitta av krigsutbruddet i august 1914. Da 1. verdenskrig brøt ut kastet sosialdemokratene internasjonalismen over bord, og ga aktiv støtte til sine egne regjeringer.

Sosialdemokratenes svik kom som et sjokk for Lenin. Da han for første så at hovedorganet til de tyske sosialdemokratene støtta krigen trodde han det var en forfalskning.

Det dreidde seg om mer enn et feil standpunkt i en konkret sak. Bruddet med internasjonalismen var også et brudd med de grunnleggende sosialistiske ideene.

Splittelsen mellom sosialdemokrater og kommunister var et faktum.

Lenin oppsummerte det slik: "Den 2. Internasjonalen er død, lenge leve den 3. Internasjonalen". Men om han så behovet for en ny Internasjonale, ble den ikke etablert før i 1919.

Det var ikke fordi han ikke syntes det var viktig, men fordi en virkelig Internasjonale bare kunne bygges på partier med stor oppslutning i sine egne land.

Debattene i Kominterns første år er en skole i politisk analyse og taktikk. Her ble det diskutert spørsmål som hvordan man forholder seg til sosialdemokratiet, kampen mot imperialismen og ikke minst hvilken rolle et kommunistparti skal spille.

De russiske bolsjevikene hadde en enorm autoritet ¬ de var tross alt de eneste som hadde stilt seg i spissen for en vellykka arbeiderrevolusjon. Men det betydde også at Komintern var avhengig av utviklinga i Russland.

Etterhvert som revolusjonene i Vest-Europa ble slått ned, og Russland ble isolert, utvikla det seg en ny retning innafor det russiske byråkratiet. Stalin reiste parolen: "Sosialisme i et land". Fra nå av dreide det seg ikke om å spre revolusjonen, men å styrke Russland.

Også Komintern ble underordnet denne politikken, og ble et redskap for russisk politikk.

Det fikk katastrofale følger. Fra slutten på 20-tallet fremma Komintern en politikk som stempla sosialdemokratene. som "sosialfascister".

Konsekvensen var at det var umulig å bygge en enhet mellom kommunister og sosialdemokrater i kampen mot den virkelige fascistiske trusselen.

Dermed viste Komintern i praksis at de ikke lenger var et redskap for arbeiderklassens interesser .

Vi trenger fortsatt internasjonal organisering av revolusjonære, men det må bygges på et virkelig internasjonalistisk fundament.