politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 04-1996 /

Major sørger for fortsatt krig

Tim Robinson

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 04-1996, 20. februar 1996 (nr.11)
utgitt av Internasjonale Sosialister

BOMBENE som har drept tre mennesker i London de siste uka, signaliserte at i fredsprosessen i Nord-Irland er fastlåst. I september 1994 inngikk den Irske republikanske hæren (IRA) sin første våpenhvile siden 1975. Lettelsen var stor både blant protestanter og katolikker i Nord-Irland; 27 års konflikt har etterlatt over 3 000 døde.

Bomben 9. februar ødela hundrevis av hjem i et arbeiderstrøk. Bevæpna politi vokter forretningsstrøket City. Både i Irland og England har folk knyttet store forhåpninger til fredsprosessen.

Men skylden for bombene, og slutten på våpenhvilen, er den britiske regjeringas. De har kynisk funnet på unnskyldninger for å ikke komme i gang med forhandlinger om framtida for Nord-Irland.

Statsministeren John Major annonserte nylig at det skal være valg til en ny forsamling i Nord-Irland. Et slikt valg vil gi flertall til de pr-britiske protestantene. Delinga av Irland i 1921 sikret lojalistene flertall i de seks fylkene som utgjør Nord-Irland.

Det var den brutale diskrimineringa av katolikker under den nord-irske regimet som utløste borgerrettighetsbevegelsen på seksti-tallet.

Krever avvæpning

Da britiske soldater gikk inn i Nord-Irland i 1969 var det for å sikre den sekteriske staten. På denne bakgrunn så unge katolikker på IRA som et nødvendig forsvar. Major er avhengig av støtte fra nord-irske protestantiske partier for å få flertall i det britiske parlamentet. Tragisk nok får han støtte for sin hyklerske politikk fra Arbeiderpartilederen Tony Blair.

Flere soldater

Britene har nektet å komme i gang med forhandlinger før IRA gir opp våpnene sine. Svaret på bombene nå er å sende enda 500 tungt bevæpna soldater til Belfast.

Britiske soldater har drept over 300 mennesker siden 1972. Kun to soldater er dømt for mord, og en av disse ble nylig løslatt, til tross for at republikanske fanger fortsatt venter på løslatelsen som det ble snakket pent om tidlig i fredsprosessen.

I tillegg til omlag 30 000 soldater og bevæpna politi som patruljerer gatene, har de halvmilitære lojaliststyrkene fremdeles omkring 140 000 våpen i sin besittelse.

Til og med den irske regjeringa i Dublin mener at avvæpning er et urimelig krav, og har gått sterkt ut mot valgplanene.

Gerry Adams, lederen for Sinn Fein - partiet med tilknytning til IRA - fordømte kravet om avvæpning ved å si at britene forsøkte å oppnå ved forhandlingsbordet det de ikke ha klart gjennom 20 års krigføring. Britisk etterretning har innrømmet at de ikke klarer å utradere IRA militært.

Men at IRA erklærte våpenhvile var også en innrømmelse fra Adams og republikanerne av at heller ikke de kunne vinne militært over den mye sterkere motstanderen.

Ingen vinnere

For britene har Nord-Irland blitt en økonomisk belastning som også skader dem politisk. Det er vanskelig å representere demokratiets høyborg når man driver krig mot egen befolkning i tre tiår. Fredsprosessen lider under gedigne motsetninger. Majors lojalist-venner er villig til å fortsette krigen for å opprettholde den nord-irske staten, mens Sinn Fein er nødt til å framstille prosessen som et skritt på veien til et forent Irland. En virkelig og varig fred i Irland vil ikke skapes av menn i dress ved forhandlingsbordet, men av de på begge sider av det religiøse skillet som både rammes av volden og av en levestandard blant de laveste i Vest-Europa.

åpen og valg

Sinn Fein sin nasjonalistiske politikk fører til at partiet ser samarbeid med borgerlige politikere som alternativet til væpna kamp i den irske republikken og USA.

Gerry Adams og Sinn Fein blir akseptert i Dublin og Washington nettopp fordi de ikke blir sett på som en trussel.

At partiet har akseptert den irske regjeringas sentrale rolle i prosessen er et viktig brudd med den republikanske tradisjonen, som har sett på Dublins politikere som fiender, og ingenting mindre enn et forent Irland som målet.

Et forent Irland er ikke i nærheten av forhandlingsbordet nå. Ved å alliere seg med Dublin har Sinn Fein ingenting å tilby arbeiderne i sør eller protestanter i nord.

Alle sider i prosessen snakker om de "to samfunn" i Nord-Irland. Målet er en maktdeling, der katolske politikere vil representere "sine" og de protestantiske likeså.

De som vil ha noe å hente på et slikt opplegg vil være et mindretall av middelklasse-katolikker, som vil få jobbene og innflytelsen som de hittil ikke har hatt.

Men de ville få oppgaven med å holde orden i rekkene mens de "to samfunn" kjemper om velferdspenger og investeringer, og forsøker å skyve nedskjæringer over på hverandre.

En stat bygd på splitt og hersk

I forrige århundre var Belfast en av sentrene for det britiske imperiums tungindustri. Britene brukte sekterisme, motsetningene mellom protestanter og katolikker,tilfor å skape konkurranse om jobb og bolig. Denne sekterismen var bygd inn i den nord-irske staten som ble til i 1921.

Protestanter har alltid vært privligert i forhold til katolikkene. Men ikke i forhold til andre arbeidere.

Levestandarden er lavere, og arbeidsløsheten mye høyere også for protestantiske arbeidere i Nord-Irland enn for arbeidere i England, Skottland og Wales.

Politikere reklamerer med de lave lønnskostnadene i forsøk på å tiltrekke utenlandske investorer. I fjor flyttet en fabrikk til Nord-Irland fordi kostnadene var lavere enn i Korea!

Det kan være et alternativ

Det er ikke til å komme forbi at religiøs tilhørighet fremdeles er grunnleggende for mange i Nord-Irland.

Men samtidig jobber katolikker og protestanter side om side. Skal de forsvare seg mot nedskjæringer og kjempe for bedre lønn og vilkar, er de nødt til å stå sammen. Det har de også gjort ved flere anledninger.

Misnøyen og krigstrøttheten blant folk flest var blant faktorene bak våpenhvilen i 1994. Over 7 000 deltok på en fredsdemo arrangert av den irske LO.

2 000 hovedsaklig protestantiske arbeidere på det Fred Olsen- eide skipsverftet Harland and Wolff, streiket i protest mot mordet på en katolsk kamerat.

Protestanter har stått sammen med katolske sjukehusarbeidere under streiker i helsevesenet.

Månedene med fred nå har gjort at titusener av katolliker og protestanter har begynt å se på klasseskiller som viktigere enn religion. Det er de probritiske konservative unionistene som frykter fred mer enn noen andre.

Samme dag som den førstebomben smalt i London ga Sosialistisk Arbeideravis sin irske søsteravis ut et spesialnummer, der det sto:

"Veien framover i Nord-Irland krever en anerkjennelse av at alle arbeidere har tapt på de sekteriske skillene. I dag er det nødvendig å føre kampen mot undertrykking videre til en kamp mot begge de råtne statene som vokste ut av delinga av Irland. Det trengs en politisk kraft som kan overbevise protestantiske arbeidere om at lojalisme ikke gir dem noenting. Og som kan overbevise katolske arbeidere om at enhet med protestanter er mulig, til tross for fortida, og at dtte tilbyr langt mer enn allianser med irske politikere eller den amerikanske presidenten. Umiddelbart må våre fagforeninger reagere ved å si: Ingen tilbakevending til krig. Ikke la toryene ødelegge freden. Katolske og protestantiske arbeidere foren dere."

Fire dager seinere marsjerte 2000 i Derry under parolen "Ikke la Major ødelegge fredsprosessen". Arbeidere fra flere arbeidsplasser la ned arbeidet for å delta i marsjen som var organisert av byens fagforeninger. Elever fra både protestantiske og katolske skoler deltok.

Det virkelige håpet for fred er disse vanlige arbeiderne, og de tusener i resten av Irland.