politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 03-1996 /

Kommentar

Når Tyskland nyser

Helge Ryggvik

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 03-1996, 6. februar 1996 (nr.10)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Etter noen få år med et lite pusterom, ser alt ut til å gå galt for Europas herskere. Du husker kanskje forrige gang. Bare få måneder etter at champangekorkene smalt i lufta på festene der kapitalismen feiret seiren over "kommunismen", gikk Europa inn i en alvorlig økonomisk krise.

Man fikk også en rekke politiske kriser. En amputert versjon av Maastrichtavtalen gikk gjennom med nød og neppe. En rekke land måtte imidlertid bryte med det europeiske valutasamarbeidet. Europeiske politikere var mer upopulære enn noen sinne. Først i 1993 snudde konjunkturene.

Alt ble ikke fryd og gammen med det. Med jevne mellomrom har det vært sjokkartede tilstander på finansmarkedene. Viktigst: Oppgang for kapitalistene betyr ikke framgang for folk flest. Arbeidsløsheten har bitt seg fast overalt. For noen måneder siden var arbeidsløsheten i Tyskland 9 %. Det var under en oppgang.

I dag peker alle økonomiske indikatorer i Tyskland bratt nedover. Bare i løpet av et par måneder har den tyske arbeidsløsheten steget til over 10%. Det vil si 4 millioner arbeidsløse.

Den tyske økonomiens posisjon er så sterk at en nedgang her automatisk vil forplante seg til resten av Europa. Når Tyskland nyser blir resten av Europa forkjøla. Og det er ikke bare europeiske kapitalister som bekymrer seg. På et møte i Davos i helga la en representant fra den amerikanske sentralbanken et sterkt press på Tyskland for å få fortgang i økonomien. Også i USA har arbeidsløsheten økt de siste månedene ­ lite beleilig for Clinton i et valgår. Stagnasjon i USA og Europa samtidig kan skape en nedadgående spiral. En svak oppgang i Japan i det siste vil ikke være nok til å motvirke dette.

Siden 1973 har kapitalismen vært gjennom tre alvorlige nedgangsperioder. Sett med kapitalistenes øyne er det en rekke forhold som gjør situasjonen spesielt bekymringsfull denne gangen. Mens det tidligere har gått 7 til 9 år mellom bølgedalene, har arbeidsgiverne og deres politiske og byråkratiske håndlangere denne gangen bare så vidt rukket å trekke pusten siden forrige gang.

En krise nå vil ødelegge forsøket på å opprette en felles europeisk valuta (EMU). Ledende kapitalister over hele Europa har sett på EMU som det eneste konkrete tiltaket som på sikt kan gjøre Europa konkurransedyktig overfor konkurrenter i vest, sør og øst. I dag klarer selv ikke de to landene som skulle utgjøre kjernen i EMU, Tyskland og Frankrike, å oppfylle betingelsene som er satt. Ingen skulle overskride et budsjettunderskudd på 3 %. Tyskland nærmer seg nå et underskudd på 4%.

Kapitalistenes største bekymring er imidlertid begivenhetene på gatene i Paris.

Det har vært gjennomført mange harde angrep på arbeiderklassen siden krisen 1970-tallet. I de siste årene har imidlertid arbeiderklassen for første gang på lenge vist at den virkelig kan bite fra seg.

Demonstrasjonene og streikene mot Berlusconis angrep på pensjonsordningene i Italia for halvannet år siden var den første alvorlige advarselen. I Frankrike har Juppé blitt tvunget til å utsette mange av sine viktigste innstrammingsforslag. Rett og slett fordi han frykter revolusjon. Herskerklassen er i et dilemma. Markedet presser på for å få gjennomført harde angrep. Samtidig har arbeiderklassens selvtillit steget betraktelig. Nye angrep betyr derfor hard, åpen klassekamp. I kapitalistenes egne aviser diskuteres det åpent at Paris bare var en forsmak. Ikke rart de er bekymret.