politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 02-1996 /

Vestens blodige krig for olje

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 02-1996, 23. januar 1996 (nr.9)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Natta til 16. januar 1991 satte USA og dets allierte i FN, deriblant Norge, i gang en blodig krig mot Irak. Vi fikk høre at det var en krig for demokrati, mot tyranniet til den irakiske diktatoren Saddam Hussein. Vi fikk høre at det var en klinisk krig, utkjempet med moderne "smart"-våpen, som førte til at få sivile ble rammet.

Politikerne og generalene spydde ut disse løgnene hver dag under krigen. Massemediene var stort sett velvillige tilhørere, og de store sosialdemokratiske partiene ga full støtte til konflikten.

Men Gulfkrigen hadde ingenting med demokrati å gjøre. Den førte ikke til fred og demokrati, men til død, elendighet og mer undertrykking.

Vestlige ledere sier at Gulfkrigen handla om demokrati, et forsvar for "lille Kuwait" mot Saddam Hussein, som ble sammenlignet med Hitler.

Saddam Hussein var og er en brutal diktator, men Vesten hjalp ham til makta. Amerikanske ledere støttet Irak i den lange krigen mot Iran på 80-tallet. Vestlige selskaper bevæpnet hans regime, med velsignelse fra sine regjeringer.

De samme lederne som ville føre en krig mot Saddam Hussein hadde vært tause da han brukte giftgass mot kurdiske sivile bare to år tidligere.

Intet demokrati

Forestillingen om at Vesten forsvarte demokratiet i Kuwait er en syk vits. Kuwait var, og er fremdeles, et brutalt regime, styrt av en av verdens rikeste og mest tyranniske familier - al Sabah-familien.

Kun 4% av befolkningen har stemmerett. Da Irak invaderte Kuwait i august 1990 var trefemtedeler av den voksne befolkningen såkalte gjestearbeidere, uten rettigheter og eksludert fra oljerikdommen.

Etter krigen gikk de kuwaitiske herskerne tilbake til luksuslivet. De satte i gang forfølgelse av palestinere og andre utlendinger, som ble arrestert og kastet ut av landet. Over 1 000 palestinere ble drept av dødsskvadroner i månedene etter krigen. Ofrene var vanlige mennesker. Det var vanlige irakere, ikke Saddam Hussein, som betalte prisen for den amerikanske seieren.

Bombinga ødela industrien, sykehus, kloakk-, kraft- og vannsystemene. Kolera og tyfoid-epedemier spredte seg. Sult og underernæring var utbredt.

Det irakiske folk har blitt straffet ytterligere gjennom fem år med økonomisk boikott.

Men Saddam Hussein sitter fortsatt ved makta. Vesten ville svekke hans regime, ikke styrte det.

Irak skulle straffes fordi landet var blitt foaggresivt i kamp om sine egne interesser. Saddam Hussein måtte settes på plass. Men Vesten fryktet en Iran-vennlig regjering i Bagdahd mer enn noe. I dag snakker amerikanske ledere igjen om Iran som den størstetrusselen i området.

Herskere støtter ikke opprør

Bush sa at han villestøtte opprør mot Saddam Hussein, men det skjedde ikke. USA slapp til og med Saddam-lojale tropper gjennom linjene for å knuse oprrørske shia-muslimer i krigens sluttfase. Titusener av irakiske vernepliktige og sivile ble slaktet på vei ut av Kuwait, da USA bomba veien til Basra. Som en amerikansk diplomet sa den gang: "Bedre den Saddam vi kjenner enn en ubrukelig og svak koalisjon, eller en ny og ukjent sterk mann".

Diktatorene overlever

I dag finnes diktaturstater like brutale somSaddam Husseins i en rekke land. Saudi Arabia, Yemen, Bahrain og Emiratene er bare noen. Krigen bragte ikke stabilitet til gulfen. Tvert om, økonomisk og sosial misnøye er utbredt.

Men oljerikdommen betyr ikke bare at området er viktig for Vesten. Det betyr også at arbeiderne som betjener oljefeltene har makta til å true både de lokale lederne og Vestens innflytelse.

Profitt var motivet "Olje er verdt å gå til krig for". Det var det amerikanske tidskriftet Business Week sin oppsummering av krigen. Krigens egentlig årsak var ikke å forsvare et demokrati som ikke eksisterte, men å forsvare olje, makt og profitter. 55% av Vestens oljereserver kommer fra Gulfen.

Til og med president Bush innrømmet, rett etter Iraks invasjon, "Vi trenger oljen. Det er fint å snakke om frihet, men Kuwait og Suadi Arabia er ikke akkurat demokratier."

USAs svakhet

Krigen tillot også USA å vise sin militære og politiske dominansetter den kalde krigens slutt. USA vant krigen gjennom overlegen militær makt. Den amerikanske økonomien var 45 ganger større enn den irakiske. Men at de hadde behov for å tigge penger fra rivalene i Tyskland og Japan for å finansiere krigen, var et tegn på svakhet.

USA vant krigen, men den mye omtalte "nye verdensorden", med fred og velstand som krigen skulle innvarsle, har vist seg å være en myte.

Terror-Bombingen

Terroren bak "kirurgisk krigføring " En av de mest kvalmende løgnene som ble spredt om gulfkrigen var at den var en "rein krig ".

Selve språket vi ble servert var kynisk, og skapt for å gi inntrykk av at krigen var klinisk rein. "Smart"-bomber skulle utføre "kirurgiske" angrep på utvalgte mål, uten at sivile ble drept. Vi fikk se datakonstruksjoner av hvordan bomber kunne gå rundt hjørner og søke seg fram til sine strategiske mål.

Teppebombing

Virkeligheten var at gulfkrigen var like brutal og blodig som alle andre kriger. Omkring 200 000 irakere, soldater, sivile, voksne og barn, døde. Bak snakket om "presisjonsbombene" var sannheten, som generalene etterpå innrømmet, at tre fjerdedeler av bombene bomma på sine mål.

De kostbare moderne bombene ble brukt, og filmet, i Bagdad sentrum. Men mesteparten av bombene som haglet ned var fra B-52 fly. Her er det ikke snakk om noen "presisjon", men om vilkårlig terrorbombing. Et av de såkalte presisjonsbombene drepte 300 kvinner og barn i en sivil tilfluktsrom i Bagdad.t

For generalene som dirigerte bombene var disse sivile legitimt mål.

Slakterne

Den nye Arbeiderparti-regjeringa i Norge ga full støtte til krigen. "Verden må ta sjansen på krig i Gulfen" skrev Arbeiderbladet.

Utenriksminister Johan Jørgen Holst, som skulle bli hyllet som en fredens mann for sin rolle i Palestina, klaget over at Norge ikke bidro mer til krigføringa. Holst mente at et skip og 1,6 milliarder kroner var for lite. Media fulgte opp med daglig propaganda om " den nye Hitler " og Vestens kirurgisk krigføring.

Internasjonalt beveget mange på venstresida seg vekk fra motstand mot vestlig imperialisme, og aksepterte ideen om at USAs militærmakt kunne brukes for å skape fred og demokrati.

SV støtta krigen

Dessverre støttet Sosialistisk Venstreparti i Norge også intervensjonen. De la vekt på at FN støttet angrepet. Men alle visste at FN, med et svekket Russland, og et Kina desperat etter å gjenopprette handel med Vesten, danset etter USAs pipe.

Forløperen til Sosialistisk Arbeideravis, Internasjonal Sosialisme var blant de få som tok klart avstand fra krigen og krevde USAs tilbaketrekning som den eneste løsning.

Mens krigen pågikk argumenterte vi mot en sidestilling av Irak med USA:" Selvsagt er vi imot Saddam Husseins invasjon. Men for hver dag som går blir flere kar over at krigen ikke handler om Kuwaits frihet. ...de som er mot krig må si klart og tydelig at forutsetningen for fred er at USA trekker seg ut av området. Om forutsetningen for fred skal være Iraks tilbaketrekking er man med på grunnlaget for hele krigen."

Vi spådde at en seier for USA ville forsterke undertrykking i Gulfen og ikke føre til mer demokrati. Vi sa at det var gjennom opprør at flertallet i området kunne oppnå frigjøring, noe som står i strak motsetning til vestlig militærmakt.

Kurdernes falske venner

Enkelte som ville unnskylde krigshandlinger påpekte at Irak var skyldig i en brutal undertrykking av kurdere. Vesten opprettet de såkalte " safe havens " (trygge områder), i Nord-Irak. Disse var angivelig til for å beskytte kurdene.

Men nabolandet Tyrkia er medlem av NATO. Vesten har alltid støttet Tyrkias undertrykking av kurderne. De siste to årene har Tyrkia ført en like hensynsløs krig mot kurdiske områder som noe Saddam Hussein har gjort. Vesten har vært taus.

Nei til vestlig intervensjon

Venstresidas knefall for USAs rolle som verdenspoliti var starten på en prosess som har konsekvenser den dag i dag.

Da USA gikk inn i Somalia i 1992, angivelig for å stoppe borgerkrigen, aksepterte mange igjen at "noe måtte gjøres". Men USA drepte 10 000 somalere, mange av dem sivile, uten å skape mer stabilitet.

Tidligere motstandere

I dag gir mange tidligere motstandere av imperialisme sin støtte til vestlig innblanding i Bosnia. En utbredt oppfatning er at FNs rolle har forandret seg etter Sovjetimperiets sammenbrudd.

Det er ikke lenger snakk om en maktkamp mellom de to blokkene, men et "overnasjonalt organ" som kan skape fred i konfliktområder. Dette er en gedigen illusjon.

Imperialisme

De vestlige maktene handler ikke utfra humanitære hensyn. Tvert om, de er villige til å ofre sine egne soldater i kamp for sine interesser.

Imperialisme er ikke noe vi bruker som et skjellsord. Det er en del av det kapitalistiske system. Et system som er basert på konkurranse om markeder, ressurser og maktallianser.

De sterkeste i dette systemet gjør det de mener er nødvendig for å sikre sine posisjoner og profitter. Derfor går sosialister imot militær innblanding fra Vesten også i Bosnia. Fordi denne ikke representerer noe håp for framtida.

Håpet ligger i arbeidernes evne til selv å kaste sine herskere. Både i Gulfen, Afrika og på Balkan.

"Hell no we won´t go,
we won´t die for Texaco"

"Hell no we won´t go, we won´t die for Texaco", - Vi vil ikke dø for Texaco, det var slagordet som amerikansk ungdom brukte for å uttrykke motstand mot å bli kanonføde i en krig for oljeselskapenes profitter.

I dagene før "Operasjon Desert Storm" ble satt i gang var et flertall av amerikanerne mot krigen. Bush og generalene fryktet politisk misnøye hjemme mer enn de fryktet Iraks styrker. De var villig til å ofre opptil 100 000 amerikanske soldater for å sikre seieren. Men de husket hvordan antikrigsbevegelsen 20 år tidligere hadde bidratt til deres nederlag i Vietnamkrigen.

Protester mot krig

Et betydelig mindretall i Europa var ikke imponert av propaganda-showet rundt konflikten. Titusener demonstrerte i London og Berlin.

I Oslo ble det dannet Aksjon Stopp Gulfkrigen, som flere ganger i januar og februar arrangerte demonstrasjoner med 1500 deltagere.

USA og venner pøste på med milliarder av dollar, en halv million soldater og ufattelige mengder bomber. Irak ble knust i løpet av tre uker.

Hadde krigen fortsatt over tid, ville antikrigsbevegelsen kunne blitt en viktig kraft. Hadde lederne i de store vestlige arbeiderpartiene tatt et prinsippfast standpunkt kunne de hindret at krigen kom i gang.