politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 02-1996 /

For et ekte demokrat - Babeuf og De Likes Sammensvergelse

Paul McGarr

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 02-1996, 23. januar 1996 (nr.9)
utgitt av Internasjonale Sosialister

I år er det 200 år siden franskmannen Gracchus Babeuf ledet De Likes Sammensvergelse

Dette var det første forsøket i historia på å danne en organisasjon med mål å kjempe for et sosialistisk samfunn.

Den store franske revolusjon på 1790-tallet feide vekk det gamle føydale systemet som hadde dominert Europa i flere århundrer.

Revolusjonen etablerte herredømmet til den klassen som i dag er kjent som borgerskapet eller kapitalistklassen.

Ettersom disse nye herskerne festet sitt grep ble mange av de vanlige menneskene som hadde kjempet for revolusjonen mer og mer bitre.

Noen begynnte å ønske en ny revolusjon, som skulle skape et langt mer radikalt og demokratisk samfunn.

På vinteren 1796 lanserte Gracchus Babeuf en ny organisasjon for å kjempe for dette nye samfunnet.

Babeuf ble født i 1760, som han sa sjøl "i søla" i Picardy, nordøst for Paris. Han kom fra fattige kår, og fikk arbeid som kontorist i det kompliserte føydale rettssystemet.

Det var her hans politisk oppvåkning fant sted.

"Det var i støvet i de aristrokratiske arkivene at jeg oppdaget de forferdelige hemmelighetene om røveriene utført av denne edle kasten.

"Jeg kunne ikke unngå å få greie på hvordan flertallet av de store godsene ble skapt og kom i hendene på de som eier dem. De eldste adelstitlene er ikke annet enn stadfestingen av enorme ulikheter og brutale røverier"

Da revolusjonen eksploderte i 1789 ønsket Babeuf den velkommen. Ved revolusjonens høydepunkt i1793 måtte han flykte til Paris. Der ble han fanget opp av tidas store begivenheter.

Han trodde at denne revolusjonen skulle forandre verden og etablere et samfunn med virkelig likhet.

Flertallet av vanlige mennesker med små handelsmenn, håndverkere og kjøpmenn i spissen og med en liten men viktig gruppe arbeidere, ble kjent som "sans culottes", fordi de ikke gikk med de fine buksene som overklassen brukte.

Babeuf skrev: "Sans culottene ønsker å være lykkelige, og jeg tror ikke det er umulig at vi skal sikre en generell lykke på jorden innen ett år, om vi utfører våre tiltak på riktig måte."

Sommeren 1794 så alt veldig anderledes ut. Størsteparten av den nye herskerklassen hadde snudd mot Jacobinerne, den radikale kraften som hadde ledet revolusjonen til seier.

Jacobiner-lederne, som Maximilien Robespierre ble henrettet. Flertallet av borgerskapet ville ikke at revolusjonen skulle føres videre. De ville stabilisere sitt herredømme.

De skrøt av rikdommen sin overfor massene som hadde kjempet så hardt for å sikre revolusjonen mot de gamle føydale herrene. I likhet med stadig flere vanlige mennesker ble Babeuf sint.

"Vil dere ha borgerkrig, kan dere få det!" advarte han de nye herskerne. Da han ble beskyldt for å mane fram konflikt svarte han: "Som om vi ikke hadde det allerede! Som om ikke de rikes krig mot de fattige var den mest grusomme av kriger, særlig når førstnevnte er væpnet til tennene og sistnevnte uten forsvar!"

Babeuf gikk snart til praktisk handling, og begynte å organisere, først og fremst gjennom sin revolusjonære avis - Folkets Tribune.

For dette ble han kastet i fengsel i sju måneder, men etter løslatelsen i 1795 var han straks i gang med organiseringen igjen.

Folkets Tribune var ikke bare en kommentator av begivenheter, men også en organisator.

"Avisens plikt", skrev Babeuf, "er å fortelle hele folket, kontinuerlig, hvor det nå er, hva som må gjøres, hva som ikke er gjort, hvor det er nødvendig å gå, og hvorfor."

Babeufs tilhengere dannet en organisasjon for å sette idéene ut i livet, og tidlig i 1796 lanserte Babeuf De Likes Sammensvergelse.

"Sammensvergelse", eller "konspirasjon" ble ofte brukt den gang for å beskrive en hvilken som helst form for organisering, og Babeuf selv skrev: "Vi konspirerer høytlydt, vi gir den største publisitet til vår sammensvergelse".

Ved hjertet av organisasjonen var Babeuf og en gruppe av nære tilhengere. Rundt dem var andre som kjente noen, men ikke alle av de involverte.

De trenget noe hemmeligholdelse, men Babeuf var mot å ta det for langt. Han oppmuntret organisatorene i hvert distrikt -"Dere bør spre publikasjoner åpenlyst så langt det lar seg gjøre".

Babeufs organisasjon skulle likevel få et kort liv.

I mai 1796 ble Babeuf og de viktigste lederne arrestert, og etter en lang rettssak henrettet året etter.

Men Babeufs idéer døde ikke, og en av hans kamerater, Buonarrotti overlevde lenge nok til å ta kontakt med den revolusjonære Chartist-bevegelsen i England på 1830-tallet.

Dermed er Babeuf sine idéer en del av røttene til vår sosialistiske tradisjon i dag.

Disse idéene gikk mye lengere enn de som ellers ble fremmet i den franske revolusjon. Han så at klasseskillene hadde sine røtter i privateiendom, og at ekte demokrati og likhet bare var mulig i et samfunn styrt kollektivt nedenfra.

"Ulykke og slaveri stammer fra ulikhet, og ulikhet stammer fra eiendom."

Det ville være feil å se Babeuf som en klar sosialist etter dagens forståelse av begrepet. Arbeiderklassen var liten og ikke utviklet.

Det var nettopp den franske revolusjonens seier som skapte betingelsene for den moderne kapitalismens fulle utvikling. Og sammen med den arbeiderklassens makt.

Det store flertallet var fortsatt fattige bønder, og i byene bodde arbeidere og et større antall små kjøpmenn og håndverkere.

Babeufs idéer gjenspeilte denne sosiale virkeligheten. Han tok mange idéer fra jacobinerne. Den "kommunale styringen" han siktet til hvilte delvis på en økonomi dominert av små produsenter.

Allikevel begynte han å utvikle ganske anderledes tanker, som utviklet seg til de sosialistiske argumentene og idéene vi kjemper for i dag.

Babeuf argumenterte med at det var nødvendig å "etablere en felles styring av eiendom, å sette hver mann i detype arbeid hans naturlige evner passet til og tvinge ham til å levere fruktene av sitt arbeid til et felles lager".

Han mente at det skulle etableres "en enkel metode for distribusjon av varer, der de ville bli utdelt med skrupeløs nøyaktighet".

Og han noterte at "Et folk som ikke hadde eiendom ville heller ikke ha bruk for det store antall lover som de europeiske samfunn lider under".

Babeuf så også kampen for kvinnefrigjøring som en del av kampen for alles frigjøring.

"Kvinnen har verdt minst like mye som mannen", skrev han, og: "Den sanne sivilisasjon vil avskaffe kvinnens underdannighet; den vil proklamere hennes frigjørelse".

Mer enn noe annet hadde han forakt for de som mente at vanlige mennesker ikke kunne styre samfunnet og "ville ha oss til å tro at vi ikke kan noenting alene, at vi alltid trenger herskere over oss.

"Herskere lager revolusjoner kun for å kunne fortsette å herske. Endelig vil vi lage en revolusjon som kan for alltid sikre folkets lykke gjennom ekte demokrati."

Og han insisterte, i ord som er like relevant i dag som da han skrev dem at:

"Den franske revolusjon er bare forløperen til en annen revolusjon, en mye større og mer imponerende revolusjon, som vil bli den siste."