politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 01-1996 /

Grunnplanet må presse

(Leder januar 1996)

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 01-1996, 9. januar 1996 (nr. 8)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Det finnes motstridende meldinger i media for tida. I Dagbladet den 2. januar kunne vi lese at en streikebølge helt sikkert kommer til våren. Dagen etter offentliggjorde Senterpressen en meningsmåling der hele 62% mente de ikke ville få bedret kjøpekraft i vårens tariffoppgjør.

De store avisene vakler mellom å mane fram streikespøelsen med påfølgende kaos, og forsikringer om at vi alle er fornøyde og noen streikebølge er utenkelig.

Ingen av delene gir et riktig bilde. Folk er forbanna - over den såkalte moderasjonslinja, som skulle fjerne arbeidsløsheten dersom arbeidere ikke krevde store lønnsøkninger. De er forbanna over den manglende moderasjon fra samfunnstopper som Diderik Schnitler.

Bedre lønn?

At 62% sier de ikke tror at de vil få mer å rutte med etter tariffoppgjøret er ikke det samme som å si at de ikke vil ha mer. Men det er uttrykk for at de ikke er sikre på sin egne evne til å vinne mer.

Mange arbeidere i dag er misfornøyde, men de mangler selvtilliten til sjøl å gjøre noe med det. Derfor er det lettere å få aksept for idéer om at lønnsøkninger vil ramme de uten lønn og at de fører med seg prisstigning.

Det har gått et tiår siden den siste store seieren for den norske arbeiderklassen, under lockouten i 1986. Årene etter var preget av nederlag, voksende arbeidsløshet og en demoralisert stemning på arbeidsplassene.

Siden 1992 har den stemningen snudd. Det er en ny vilje til kamp, og en enda større vilje til å støtte andre som er i konflikt. De siste tre årene har ikke sett noen stor oppblomstring av streiker, men de har heller ikke sett mange nederlag for fagbevegelsen.

Flere seire

Tvert om, i flere ulike bransjer har vi vunnet små, men viktige seire. Hotellarbeidere, transport, avisbud, funksjonærer - alle har vunnet viktige prinsipielle saker mot motstandere med arbeidsgiverforeningen i ryggen.

Mytene om det norske systemet har falt, mens italienske industriarbeidere har fått bedre betingelser enn norske kolleger.

Det som mer enn noe annet holder bevegelsen tilbake er dens egne ledere. Hadde fagbevegelsens toppledere gjort jobben sin, gått hardt til verks for medlemmenes interesser, ville situasjonen vært en annen.

Om Yngve Hågensen hadde gjort som transportarbeiderne og krevd 10% til alle, ville han fått enorm støtte fra folk som ser at "solidaritetsalternativet" er en bløff.

Men Hågensen gjør det motsatte. Han har sagt at bare de med lavest lønn skal få reelle lønnsøkninger til våren.

Førskolelærerstreiken i sommer ble solgt av en ledelse som deler Hågensens oppfatning av lønnsforhandlinger som et spill, med medlemmene som statister.

Det er vanlige arbeideres evne til sjøl å plassere seg på scenens sentrum som vil avgjøre utfallet av tariffoppgjøret.

De som frykter store konflikter gjør det med god grunn. Grupper så "ulike" som lærere og bussjåfører er blant de som stiller høye krav. Det skal ikke mye til for at vi får en kraftig eksplosjon et eller annet sted, som fort kan spre seg.

Grunnplanet må presse

De som hevder at alle er fornøyde ser ikke langt under overflaten. Men de kan likevel får rett. Om LO-lederne får lov, vil de selge et dårlig oppgjør, pakket inn i pene ord om framtida.

Faktum er at våre ledere bare vil lede en kamp når de er tvunget til det. Det er avgjørende at de føler press nedenfra i tida fram mot oppgjøret.

Det krever organisering på arbeidsplassene, og på grunnplanet i fagforeningene. Sosialister som forstår dette, og som er klar over at mindre for oss betyr bare mer til millionærene, kan spille en viktig rolle i de kommende månedene.