politikk / Sosialistisk Arbeider Avis 1996 / nr. 01-1996 /

Krafta til å bryte alle grenser

Artikkel fra Sosialistisk Arbeideravis 01-1996, 9. januar 1996 (nr. 8)
utgitt av Internasjonale Sosialister

Den franske streikebølgen i desember var den største siden 1968. Demonstrasjonene som samla millioner i gatene var de største siden tredve-tallet. Den gang reiste arbeiderne seg i protest mot et fascistisk kuppforsøk, og satt i gang en bevegelse som fort truet hele systemet.

Ble forrådt

I løpet av noen få måneder ble franske arbeidere klar over sin styrke. Fagforeningene vokste eksplosivt fra én million medlemmer i 1935 til to og en halv million i 1936 og videre til fem millioner i 1937.

Kommunistpartiets medlemstall steg fra 163 000 til 380 000 på bare fem måneder. Streikebølgen som skøt fart i juni1936 så ut til å være forspillet til en revolusjon. Selv om de innførte lover som forbedret arbeiderklassens vilkår, var Sosialistpartiet samtidig bestemt på at arbeidsgiverne skulle få tilbake fabrikkene sine.

Arbeidsgiverne svarte med forakt. Straks de kom seg etter sjokket av arbeidernes aksjon og så at Sosialistpartiet prøvde å stanse bevegelsen, begynte de å undergrave det arbeiderne hadde oppnådd. Prisene ble satt opp, slik at verdien av lønnsøkningene falt bort.

Bankene nektet å låne penger til regjeringen samtidig som gull for 8 millioner franc ble ført ut av landet. Sosialistpartiets ledere tryglet banksjefene, som insisterte på å få innflytelse på regjeringens politikk. Leon Blum nektet også å sende våpen til den spanske republikken, som førte en borgerkrig mot fascismen.

Disse forsøkene på å formilde de rike var forgjeves. Banksjefene fortsatte å inndra penger fra statskassa. Nøyaktig ett år etter at den ble valgt, kollapset Folkefronten-regjeringa. Den ble slitt ut av forsøkene på å stoppe streiker og mangelen på kapital. Gjennom de neste to årene med opp- og nedturer døde streikebølgen ut. De kampvillige arbeiderne som hadde skapt bevegelsen var ikke organisert i sitt eget revolusjonære parti. De hadde overlatt ledelsen av bevegelsen til sosialistene og kommunistene, og var blitt sviktet.

Året 1934 begynte svært dårlig for arbeiderne i Frankrike. Arbeidsledigheten hadde økt dramatisk under de fem foregående årene med økonomisk krise og arbeidernes selvtillit og evne til å vinne fram med sine krav var svekket. Antallet streiker hadde akkurat begynt å ta seg opp fra et lavmål på bare 1000 i året - de fleste var framprovosert av lønnskutt.

I Tyskland hadde Hitler hatt makten i ett år. Alle partiene bortsett fra det nazistiske var blitt forbudt. Alle kommunist- og sosialistlederne var enten døde, i eksil eller sperret inne. De franske fascistene var overbevist om at deres tid nå var kommet.

Den 6. februar overfalt de parlamentet. Tusener sloss mot politiet hele kvelden og 120 mennesker ble drept.

Liberalere ga seg

Den republikanske regjeringen overga seg, og regjeringsmakten ble gitt til en ekstrem høyrepolitiker. Det så ut som om det tyske hendelsesforløpet ble gjentatt. Franske arbeidere var sjokkerte over fascistenes selvtillit, og en motstandsstemning spredte seg i arbeiderklasseområdene.

De to største arbeiderklassepartiene på den tiden var sosialistpartiet og kommunistpartiet. Disse var bitre rivaler. Sosialistpartiet pleide å forråde arbeiderne ved å inngå i koalisjonsregjeringer sammen med høyresiden. Kommunistpartiet erklærte at sosialistene var like ille som fascistene. Men de vanlige medlemmene i begge partiene insisterte på at de måtte forene seg for å kunne stoppe fascistene.

I begynnelsen arrangerte lederne i kommunist- og sosialistpartiene protestmarsjer på forskjellige dager. Men da den viktigste fagforeningssammenslutningen oppfordret til generalstreik mot fascist-trusselen den 12. februar, ble begge partiene med. Streiken ble en enorm suksess. Arbeidere som aldri før hadde streiket, følte det nå som nødvendig å delta.

Den ettermiddagen møttes kommunistpartiets og sosialistpartiets protestmarsjer i Paris' gater. I et uforglemmelig øyeblikk så deltagerne hverandre, og mens de ropte "Enhet! Enhet!" slo de seg sammen i en massiv og tett sammenpakket demonstrasjon.

Betydningen av denne enhetens dag var kolossal. Den førte til at de to ledende fagforeningssammenslutningene slo seg sammen til èn organisasjon, som vokste raskt.

Vant valget

Etter fascistenes nederlag i 1934 ble sosialistpartiet, kommunistpartiet og middelklassens Radikale parti enige om å lage en såkalt folkefront for å få flest mulig stemmer i det kommende valget.

3. mai 1936 vant Folkefronten en forbausende valgseier. Sosialistpartiet vant 146 seter, kommunistene 72. Store menneskemengder feiret spontant valgseieren i gatene. Alle sang med på Internasjonalens refreng. "Endelig vil det bli en forandring" var ordene på demonstrantenes lepper.

Leon Blum i sosialistpartiet ledet den nye regjeringen. Da han langsomt begynte å velge ministre og utforme politikken, ble regjeringen overrumplet av et skred av arbeiderkamper.

Streikebølge

I april 1936 var det 32 streiker i Frankrike. I juni var det 12 124. Fascistiske avisselgere ble overveldet av hvordan arbeiderklassens selvtillit steg; de ble drevet vekk fra gatene og møtene deres ble brutt opp.

Enorme antall arbeidere viste voldsom entusiasme på de mange marsjene og møtene som venstrepartiene sammenkalte.

Et øyevitne fanget opp stemningen:

"Så snart presset begynte å letne, ble alle lidelsene, ydmykelsene, hatet og bitterheten oppsamlet over år, til en kraft som kunne bryte alle grenser. Det handlet om å tørre å stå oppreist, etter å ha akseptert allslags fornærmelser gjennom år. Det handlet om å snakke for seg selv. Om å føle seg som mennesker i det minste i noen få dager."

Overalt gikk arbeidere til streik. Fra de eldste og best organiserte bransjene, som ingeniører og gruvearbeidere, til nye grupper som butikk- og bankansatte, og til og med frisører i Paris sine motesalonger.

Arbeidsgiverne vaklet. De kunne ikke knuse bevegelsen ved å bruke arbeidsløse som streikebrytere, slik de håpet. Det var en altfor sterk solidaritet i arbeiderstrøk, og dessuten brukte arbeiderne en håndfast taktikk: de okkuperte arbeidsplassene. I over to tredjedeler av streikene tok arbeiderne over sine fabrikker, kontorer og butikker.

Gisler

Ofte holdt arbeiderne sjefene sine som gisler, som hevn for fortidens arroganse. Fordelen ved å okkupere arbeidsplassene var at det ble umulig å få inn streikebrytere. Det betydde også at alle de streikende ble fullt involvert, med daglige massemøter, og valg til alle organisasjonskomiteene.

Det hersket en frigjøringens stemning blant de streikende: "For en glede: å ankomme fabrikken og få den smilende godkjennelsen av en arbeider som voktet porten...å spasere fritt gjennom hallen der vi før var lenket til maskinene."

Den nye regjeringen satte ikke arbeiderne på gaten, ikke på grunn av noen slags sosialistiske prinsipper, men fordi, som Blum innrømmet: "Ethvert tiltak for å fjerne arbeiderne fra fabrikkene med tvang ville ha ledet til voldelige sammenstøt eller blodige kamper."

Forbedringer

Som resultat av sitt opprør hadde arbeiderne ikke bare drevet tilbake fascismens trussel, men hadde også i stor grad forbedret livene sine.

De vant lønnsøkninger på rundt 20 %, redusert arbeidstid uten tap av lønn, og to ukers betalt ferie. Viktigst av alt: Arbeiderne hadde ristet av seg sin desperasjon og kynisme. Nødvendigheten av å marsjere mot fascistene hadde nesten over natten gjort arbeiderne bevisste sin evne til å forandre begivenhetenes gang.

Istedenfor å bli apatiske over sin forverrete situasjon, sloss de nå hardt mot arbeidsgiverne. Til tross for 30-årenes krise vant de franske arbeiderne uvanlige seire.

Hele Frankrike flommet over av solidaritet og kameratskap. Arbeiderklassen var i farta igjen!