Jan Roger Ljønes
Stadig nye grupper tvinges ut i streiker og konflikter. Tirsdag 21. Mars gikk professorer, amanuenser, stipendiater og forskningsassistenter ved Universitetet i Trondheim (UNIT) til politisk streik mot forslaget om å omdanne UNIT til et teknisk naturvitenskapelig universitet under navnet Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet(NTNU).
Da kirke og undervisningsminister Gudmund Hernes skulle holde gjeste-foredrag om folkemusikk ved universitetet fikk han en overraskelse.
De 150 studentene som var møtt fram for å høre foredraget gikk til spontan demonstrasjon og presenterte Herns med en "diplom" for Norgesrekord i saksbehandling. Sør-Trøndelag elevforsamling planla en ny demo mot Hernes i forbindelse med Reform 94.
Spontant dannet de en streikekomite for å lede streiken, og like spontant dannet studentene sin komite med det overordnede formål å støtte streiken.
Studentene og de ansatte blokkerte fysisk alle dører inn til forelesningssaler, og forsøk på streikebryteri ble effektivt forhindret.
Rektor Karsten Jakobsens forsøk på å splitte enheten ved å kalle inn hver enkelt av de streikende på sitt kontor med beskjed om lønnstrekk og andre reprimander forsterket bare polariseringen mellom han selv og de streikende.
Distansen og de hierarkiske motsetningene mellom foreleserne og studentene var på et tidspunkt fullstendig utvisket til fordel for virkelig solidaritet og gjensidig forståelse.
Under streiken sydet aktiviteten, kreativiteten og spontaniteten. Løpesedler fra de enkelte instituttene ble produsert med en tendens av generalisering og politisering, og en rekke bannere med forskjellige krav ble hengt opp på veggene. Det var fantastisk å oppleve hvor effektivt og demokratisk det hele ble organisert.
Dramastudentene ga oss et glimrende bilde da de under streikemøte fremførte "hvordan dramatisere en graf for den komprimerte fødselskurven i det klassiske dramaet Oedipus." Dette og mange andre innslag ga oss eksempler på hvordan studentene og de ansatte forestilte seg NTNU-undervisningen.
En av de ansatte i streik sa dette til IS:
"Grunnideene bak betegnelsen universitet er bredde, likeverdighet og akademisk frihet. Å etablere NTNU innebærer at hele universitetet underordnes en teknisk naturvitenskapelig fagforståelse på bekostning av de samfunnsvitenskapelige fagenes betydning og egenart. Dette er uakseptabelt."
I en appell sa Ingemunn Gullvåg "vi gir oss aldri." Appellanten Ola Stenshaug uttrykte i disse ordene den andre årsaken til den politiske streiken: "saksgangen er en skam for et demokratisk system."
Gullvåg slo fast at "et stort flertall av oss på AVH (Allmennvitenskapelige høyskolen) har ikke lenger tillit til rektor Jakobsen og prorektor Magne Dybvik. ...De har opptrådt som ensidige propagandister for et forslag som i realiteten går ut på å dolke AVH i ryggen".
Dette handler om et politisk råkjør uten snev av demokrati fra myndighetene og universitetsledelsen, forøvrig et ikke uvanlig fenomen.
NTNU som ble vedtatt i Odelstinget dagen etter streiken ble aldri drøftet åpent i noen av universitetets organer, og forbitrelsen over dette er sterk.Men det arbeides på spreng både blant studentaktivister og de ansatte for å fortsette kampen, og streiken dannet også et meget godt grunnlag for videre aksjoner.
Streiken fikk enorm støtte. Universitetsbiblioteket stengte hele dagen i sympati med de streikende. 17 ansatte i studieadministrasjonen sluttet seg til.
På et allmøte dagen før stemte rundt 1.000 studenter mot NTNU, mens bare 4 stemte for. Og i det verste trønderværet trosset 500 studenter og ansatte sludd og snø i en spontandemonstrasjon.
Antallet støtteerklæringer fra hele landet ble så mange at bare et fåtall kunne leses opp, og i Bergen og Tromsø gikk studentene umiddelbart i gang med solidaritetsarbeid og underskriftslister mot NTNU.
Selv om vi tapte i første omgang kunne vi knapt hatt et bedre utgangspunkt for å vinne kampen. Med Stenshaugs utgangspunkt kan vi slå NTNU på retrett:
"Nå er det rett og slett nok - derfor har vi lagt dynamitt i borehullene."