Kjetil Kvist
Den militære motstanden mot naziregimet stilnet av i Norge etter det korte felttoget i 1940. Sabotasje av krigsviktig industri ble utført av kommunisten Asbjørn Sunde og hans gruppe, men regjeringen og Hjemmefrontens Ledelse ga ingen støtte. Til tross for at norsk industri hele tiden eksporterte varer til nazistene forsøkte regjeringen å dempe folks motstandslyst.
I tre år fra 1941 til 1944 var Asbjørn "Osvald" Sunde alene om å organisere sabotasje i Norge. NKP-medlemmer hadde fra okkupasjonens første dag bygd opp en motstandsbevegelse. Den sovjetisk-tyske ikkeangrepspakten forvirret partiets politikk i begynnelsen, men faren for fascisme forvirret sjelden medlemmene. Redaktøren av NKPs avis i Odda sa "eg har bekjempa fascismen frå første stund han viste seg i Italia, og når han så var komen til Odda, var eg ikkje i tvil om standpunktet." Asbjørn Sunde var selv veteran fra krigen i Spania og hadde erfaring fra sabotasjearbeid.
Hjemmefrontens ledelse ønsket ingen sabotasjeaksjoner. Historikere pleier å forklare dette med at de ikke ønsket represalier og terror. Men det er tydelig at dette ikke kan være en fyllestgjørende forklaring. En nazistisk okkupant trenger ingen unnskyldning for å drive terror. Nazisme er terror. Halvparten av de norske jødene ble drept i konsentrasjonsleire. Minst et par tusen mennesker fra Jugoslavia døde som følge av mishandling, mord eller sult i norske arbeidsleire. I tillegg kommer alle de tusen som døde i motstandsbevegelsen.
Vi må se Hjemmefrontens ledelse som en fortsettelse av Administrasjonrådet. Administrasjonrådet manet til ro og orden slik at viktige industrier kunne levere varer til det tyske naziregimet. Sabotasje av slik produksjon tjente ikke kapitalen i Norge og var derfor forbudt. I likhet med Administrasjonsrådet hadde Hjemmefrontens Ledelse tilknytning til storkapitalister som tjente grovt på krigen. Derfor forsøkte også de å få kontroll over kommunistenes sabotasjevirksomhet, uten at de lykkes med det. Regjeringen i London advarte mot sabotasje og oppfordret folk til nasjonal og åndelig motstand mot naziregimet.
Asbjørn Sundes gruppe, kalt "Osvaldgruppa" drev sabotasje fra 1941 til 1944 og var alene om å gjøre det. De manglet våpen og opplæring, men rettet viktige angrep mot industrien. Aksjonen mot A/S Per Kure i 1944 beskrev tyskerne som "ett av de hardeste slag" mot krigsviktig industri siden okkupasjonen.
Tyske ammunisjons- og troppetog ble flere ganger utsatt for angrep. Det var ikke alltid det lykkes, men jernbanelinjene lå ødelagte etterpå. Arbeidskontorene som innkalte alle kvinner og menn til den forhatte arbeidstjenesten ble angrepet. Slik aksjoner var populære fordi de angrep det som truet folk flest. Det Sunde kalte "å hente et beløp", praktisk talt bankran, var mindre populært, men likevel nødvendig.
Tyskerne var også oppmerksom på sabotasje. Flyene som ble reparert ved Kjeller flyplass ble alltid prøveflydd med en mekaniker ombord, som gissel. De tyske okkupasjonsmyndighetene var klar over den store misnøye som bredte seg og skjønte hvem som kunne skape mest problemer for dem.
Når Hjemmefronten åpnet for sabotasjeaksjoner sommeren 1944 var krigen for det meste utkjempet og resultatet gitt. Men det var også et resultat av en økende radikalisering blandt "gutta på skauen", de var utålmodige og ville gjøre noe. Borgerskapet kunne ikke lenger legge lokk på motstanden.
Asbjørn Sunde så at sabotasje var den mest effektive måten å bekjempe okkupasjonen på. Slike aksjoner førte også til at folk ikke ga opp motstanden, men snarere så at motstand var mulig.