Helge Ryggvik
«Noen her i landet var ikke interessert i at vi skulle ta imot flyktninger før krigen, de mente da som nå at vi ikke hadde råd til å ta imot dem. En gang er det deres tur, en annen gang er det vår tur - slik tenkte jeg den gang og slik tenker jeg ennå»
Inger Gulbrandsen
«Jødene var nok også bedre integrert i det danske samfunnet enn i det norske. I Danmark hadde det bodd jøder i trehundre år, mens det her i Norge ikke hadde vært jøder i mer enn et hvart hundre år....Ofte tenker jeg at hvis vi hadde tatt imot flere flyktninger i tredveårene, hadde ikke så mange omkommet under Holocaust.»
Vera Kommisar (Samtlige norske jøder, rundt 800, ble sendt til Tyskland. Bare et tyvetalls overlevde. I Danmark ble 6 500 av de 7 000 jødene reddet unna da deportasjons ordrene kom).
«Jeg begynnte å låne norske gutter...Oppgaven deres var ...å spille kjæreste...Da kunne jeg snakke med tyskere uten at folk reagerte. Jeg fortalte dem hva vi tenkte og mente om den tyske okkupasjon. Vi klarte på denne måten å få en del av de tyske soldatene til å desertere.»
Inger Gulbrandsen
Karoline Frogner: Mørketid. Kvinners møte med nazismen. Cappelen 1995.
Mange av oss har blitt sosialister fordi vi tror på en bedre verden en det system som ga oss Holocaust.
De systematiske grusomheter menneskene har begått og begår mot hverandre er så fryktelige at det er lett å forstå spørsmålet: Hvis mennesker i det hele tatt kan begå slike handlinger, hvordan kan vi da drømme om en bedre verden?
Vi får styrket vår overbevisning om at et alternativ til kapitalismen er nødvendig - men bildene oppmuntrer ikke. Det samme gjelder for de fleste framstillinger av Hitlers arbeids- og tilintetgjørelsesleire.
Karoline Frogners film"Mørketid" er imidlertid et unntak. Jo, med filmen har vi fått nok en demonstrasjon av nazismens grusomheter. Det trengs i dag. Aldri mer! Men filmen handler egentlig ikke om kamp mot nazisme i seg selv, heller ikke om kvinner, men om mennesket.
Man blir sint av å se"Mørketid", men også glad. Det er kvinner som har opplevde de verste former for menneskelig fornedrelse som forteller sin historie."Jeg vet ikke lenger hva mennesket er" sier en av dem. I boken som kom samtidig med filmen siterer en av dem Bruno Kreitsky:"Våre opplevelser gjorde oss klokere, kanskje visere, men bedre mennesker ble vi ikke."
Et hvert klassesamfunn er en pyramide der menneskene oppmuntres til å klatre på hverandre. I de tyske fangeleirene (som i de fleste andre fangeleire) var samfunnet konstruert slik at man ikke skulle overleve hvis man ikke tråkket på andre. Kvinnene i Mørketid strever med dette spørsmålet.
Vi som ser filmen kan imidlertid ikke annet enn overveldes av den menneskelige motstandkraft kvinnene fra filmen formidler. Hvis noen kvinner, under de verst tenkelige betingelser, kunne overleve med en slik styrke, hva slags muligheter finnes det ikke da i mennesket?
Måtte det kvinner til for å formilde slik budskap? Neppe. Men ved å trekke fram disse kvinnenes historier har Karoline Frogner fokusert vekk fra den glorifiserte og nasjonalistiske heltedyrkelse som trolig vil sette sitt hovedpreg på frigjøringsjubileet. Det er dessuten på sin plass å fortelle at også kvinner spilte en avgjørende rolle i motstandskampen.
Dette er for øvrig et forhold som blir viet større plass i boka som kom samtidig med filmen.
Mens filmen først og fremst omhandler fangenskapet blir både kvinnenes deltagelse i motstandskampen og reaksjonene etterpå behandlet tydeligere i boka.
Boka forteller om hvordan tyske flyktninger fra nazismen oppmuntret antinazister til å fraternisere med tyske soldater for å få dem til å desertere.
Dette ble imidlertid dårlig likt av menn i den norske motstandsbevegelsen.
Vi får også fortalt historien om kvinner som vasket underbukser da freden kom og som ble nektet å delta i festlighetene på Karl Johan. Les boka og se filmen.