Dag Eide
Den sterkeste organisasjonen i Nord-kurdistan er PKK, det kurdiske arbeiderpartiet. Andre organisasjoner som det demokratiske arbeiderpartiet (DEP) har plasser i parlamentet og taler kurdernes sak.
Nå har flere av disse parlamentarikerne fått opptil 11 års fengsel av den grunn, mens flere er i eksil.
PKK-geriljaen ble dannet som en klassisk gerilajorganisasjon for 18 år siden, med den intellektuelle Abdullah Oçalan som leder. Organisasjonens politikk er lik andre geriljagrupper, med oppbygging av væpna grupper i Tyrkia og baser i Syria og Irak.
PKKs målsetting er nasjonal frigjøring, selv om de ikke alltid er like klare på løsrivelse fra Tyrkia eller ikke.
Frigjøringen skal komme gjennom at en væpna elite gjør jobben, så får det kurdiske folket følge med.
Dersom det snakkes om sosialisme, så skal det komme i neste runde.
Oçalan snakker om undertrykkelsen av kurderne utafor Kurdistan, som i slumområdene i Istanbul og Ankara.
Men PKK ser sin væpna kamp som viktigere enn å organisere en enhet av tyrkiske og kurdiske arbeidere over hele landet.
PKK har ikke støttet streiker og aksjoner blant tyrkiske arbeidere i Kurdistan, som f eks ved byggingen av Atatürk-dammen.
PKK vil bygge en allianse av kurdiske bønder og arbeidere i Kurdistan, ledet av partiets intellektuelle.
PKK er ingen sosialistisk organisasjon. Vi støtter ikke politikken deres.
Likevel støtter vi kampen PKK fører mot Ankara-regimet. Mister generalene makt åpner det mulighetene for virkelig sosial frigjøring i Tyrkia.
Tyrkia fører en brutal krig mot den kurdiske befolkning både i Tyrkia og i Nord-Irak. Fascister og politi trakasserer kurdere og minoritetsbefolkningen, alovitter i Istanbul. Begge deler gjøres for å avspore den økende misnøyen med stadig verre sosiale kår i landet.
Regimet går til kamp mot sine fiender: Arbeiderbevegelsen og venstresida, kurderne og islamistene.
Den uavhengige fagbevegelsen har blitt systematisk trakassert, der fagforeningsledere har fått lange fengselsstraffer. Politi og fascister har sørget for at venstresideaktivister har forsvunnet.
Kurderne har aldri hatt noen rettigheter som kurdere, uten rett til å bruke sitt eget språk eller danne egne organisasjoner. I dag lever 4 millioner kurdere i tyrkisk Kurdistan, mens langt flere bor i andre deler av Tyrkia.
Regjeringens første trekk var å massakrere folk i den kurdiske byen Zaxo. Deretter kom provokasjonene i Istanbul.
En del av kurderne tilhører alovitt-muslimene, en sekt som verken bruker moskeer eller mener at staten skal følge islamsk lov. Regimet liker dem ikke fordi de er kurdere, islamsk høyreside liker ikke deres manglende rettroenhet.
Alovittene er blitt systematisk trakassert av fascister tidligere, ofte i samband med islamske mønstringer. Derfor har regimet hevdet at islamske fundamentalister har stått bak tidligere angrep på alovittene. Slik de også gjør nå.
Tidligere har fascister trakassert studenter ved Istanbul universitet som ikke har fulgt fasten (Ramadan). Islamske fundamentalister støttet ikke disse aksjonene, de har tvert i mot vært med å organisere demonstrasjoner mot provokatørene.
Det er ingen tvil om at fascister i samarbeid med politiet sto for drapene i Istanbul den 12. mars, der kafégjester som så på fotballkamp ble skutt ned. Nær 20 000 demonstrerte i bydelen Gazi, deretter fulgte opptøyer i seks bydeler i Istanbul, og deretter i Ankara.
Politiet brukte skarp ammunisjon mot folk og minst 30 ble drept. Kjente fjes fra fascistorganisasjonen "Grå ulver" ble sett blant politiets provokatører.
Fem tusen demonstranter trosset politiets barrikader og kuler i Ankara, tjue tusen var med i begravelsen av ofrene i Istanbul. Misnøyen mot Tansu Çillers regjering så ut til å spre seg. Derfor måtte den gjøre noe. Den invaderte Kurdistan med full styrke.
Generalene og regjeringen startet Tyrkias største militæraksjon noen gang. Mer enn 25 000 soldater, tusen stridsvogner og F-16 fly ble satt inn i angrepet over Iraks grense. NATO-allierte var varslet, også Bagdad og Teheran hadde blitt kontaktet.
PKK-lederen Oçalan sammenlikner aksjonen med invasjonen av Kypros: Da greide Ankara-regimet å piske opp nasjonalistisk hysteri som omfattet store deler av venstresida, til støtte for "frigjøringen av den undertrykte tyrkiske minoriteten i Kypros". Slik dempet den misnøyen med de elendige forholdene i hjemlandet.
Aksjonene nå rammer vanlige kurdere i grenseområdet. Som vanlig blir sivilbefolkningen de som lider, PKK er ikke så lett å stoppe.
Det ser ikke ut til at de irakiske kurdiske organisasjonene slåss sammen med de tyrkiske troppene i dag slik de gjorde i 1993. Da var peshmerga-soldatene i Barzanis Kurdistans Demokratiske parti med på jakten etter PKK, støttet med våpen fra CIA.
Våpen de tidligere hadde brukt for å slå ned massestreikene i irakisk kurdistan i kjølvannet av Golf-krigen.
Bill Clinton støtter aksjonen. Norsk UD setter tingene på hue og sier at "Tyrkia har et terrorismeproblem" - underforstått PKK. Tyrkias største terrorismeproblem er landets hær, politi og regjeringsstøtta dødsskvadroner!
FN har ikke gjort annet enn å tilby kurdere i grenseområder nye flyktningeleire utenfor kampsonen!
EU har derimot vært svært kritiske mot at troppene har kryssa grensa inn i Irak. Frankrikes utenriksminister og Tysklands Klaus Kinkel dro raskt til Ankara med skarpe innvendinger.
Kinkel er nok delvis pressa av de 25 000 kurdere og sympatisører som demonstrerte i Berlin, Bremen og Düsseldorf.
Hovedgrunnen til at EU-ministrene reagerer er at de vet hvilket helvete et offensivt Tyrkia kan skape i EUs interesseområde.
Dersom Tyrkia aktivt støtter Sarajevo, den tyrkiske minoriteten i Bulgaria, øker støtten til Tsjetsjenia og Azerbadsjan osv. kan det endre maktforholdene her.
Noe slikt passer EU-lederne så dårlig at de nå reagerer. De vil beholde Tyrkia som vakthunden overfor Midt-Østen, i en tid der Israel er stadig mer uregjerlig. Tyrkias 700 000 soldater og topp våpenteknologi kan være gode støttespillere.