Anne Skevik og Helge Ryggvik
Ledelsen i Arbeiderpartiet brukte sitt landsmøte til å forberede medlemmene og opinionen på nye innstramminger i velferd og trygder. De sprer idéen om at vi "lever over evne," altså at etterkrigstidas idealer om trygghet og velferd for alle ikke lenger er oppnåelig. I bakgrunnen jubler stadig mer aggresive arbeidsgivere og krever lavere offentlige utgifter. Årsaken er enkel: Kutt i velferd og trygder fører til enda mer penger for toppsjefene, som allerede håver inn rekordprofitter. Velferdsstaten er ikke blitt "for fet", tvert om er velferd i Norge langt dårligere enn i mange andre land.
Kommunenes inntekter av egenbetalinger økte fra 750 millioner i 1986 til 2.1 milliarder i 1993 - gamle, syke og handicappede betaler.
Fra 1994 ble egenandelene på kommunale tjenester fristilt, dvs. kommunene kan forlange så mye de vil for hjemmebaserte tjenester.
Egenandeler ved sykehusopphold diskuteres, ved alders-og sykehjem er de økt for korttidsopphold fra 50 til 80 kroner per døgn, og fra 25 til 40 kroner for overnattinger.
Prisen på konsultasjon hos lege økte fra 70 kroner i 1992 til 83 kroner i 1994 - en prisøkning på 18.5% på to år ligger ganske langt over prisstigninga ellers.
Tannlegebesøk kan koste skjorta - satsene ligger skyhøyt over nivået i "svake" velferdsstater som Spania og Portugal, for ikke å snakke om Tyskland, der tannbehandlinger er gratis.
Velferdsstaten er de sosialdemokratiske arbeiderpartienes statsmodell. Dette er statstypen som skulle kunne oppløse klasseforskjellene - uten å bryte med kapitalismen.
Marxister tar utgangspunkt i produksjonsforholdene når vi snakker om klassedeling og klassemotsetninger: noen skaper verdier gjennom sitt arbeid, et mindretall tilraner seg resultatet av dette arbeidet. Velferdsstaten skal være samfunnet der både arbeideren og kapitalisten betaler skatt og mottar overføringer - den skal levendegjøre en vakker drøm om at løven og lammet kan gresse side om side.
Opp til et visst punkt er det faktisk mulig å virkeliggjøre denne drømmen. Det krever først og fremst en økonomi i jevn og stabil vekst. Dessuten krever det en sterk politisk styring, en "ansvarlig" fagbevegelse og arbeidskjøpere som innser at de vil oppnå mer gjennom klassesamarbeid enn gjennom konfrontasjon.
Dette var virkeligheten i Norge, og de fleste andre Vest-Europeiske land, i årene like etter 2. verdenskrig.
Moderne velferdsstater ble bygget opp, basert på økonomisk vekst og klassesamarbeid, helt uavhengig av om det var sosialdemokrater eller borgerlige partier som satt ved makta. Det samme skjedde også i det stats-kapitalistiske Øst-Europa.
Sosiale forsikringsordninger tok form i de fleste land, med forsikring ved sykdom, uførhet og alderdom - et plaster på såret til alle som er støtt ut av det hellige kapitalistiske markedet.
Hvordan disse godene ble organisert har variert fra land til land, men poenget er at alle utviklede land har hatt dem. Ikke noe enkelt land kan gjøre krav på å være velferdsstatens hjemland.
Vi er vant til å tenke på Skandinavia som velferdsstatenes kjerneområde. Ikke noen andre land har så jevn fordeling som oss her nord, ingen er så godt sikret som oss mot all verdens elendighet. Her er det så visst ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker - her reiser selv kongen med trikken!
Og visst er det en del sant i dette glansbildet, de nordiske landene scorer høyt på de fleste mål på velferd: overføringene er høye, graden av likhet er stor, den offentlige sektoren er jevnt over litt større i de nordiske landene enn de fleste andre steder.
Men det er faktisk forskjeller mellom landene, og her kommer ikke Norge spesielt godt ut: Norge kritiseres med rette for sine helsekøer - dvs. for det fenomenet at de som ikke kan kjøpe seg et bedre tilbud privat eller i utlandet, må stå i kø med lidelsene sine i måneder eller år. Vi har også Europas høyeste pensjonsalder, noe som illustrerer hvordan arbeiderklassen selv har fått betale for det relativt høye velferdsnivået.
Sammenliknet med andre nordiske land har Norge privatisert omsorgen for de små barna gjennom en elendig barnehagedekning for 0-2-åringer, og temmelig dårlig dekning for 3-6-åringene. Det nå kriserammede Sverige har fortsatt 64 ukers fødselspermisjon, mot Norges maksimalt 52 uker
Det er slutt på perioden med jevn og sikker vekst. Arbeiderpartiet innså raskt at den elskede konkurranseevnen krevde utgiftskutt, og la kjapt om retorikken i takt med økonomien. "Velferdsstat" ble "velferdssamfunn", "utjevning" ble "treffsikkerhet" og "rettigheter" ble "arbeidslinje". Staten vil skyve fra seg ansvaret for at folk har det sånn noenlunne, ytelser skal helst bare gå til "dem som trenger det mest" - og folk får finne seg i å betale sjølv.
I tillegg overføres stadig nye oppgaver til fylker og kommuner, uten at de statlige overføringene økes tilsvarende. På denne måten kan velferdsstaten bygges ned uten at noen behøver å påta seg noe politisk ansvar: staten skylder på "kommunenes prioriteringer", kommunene har ganske enkelt ikke penger.
I neste runde kommer de vakre ordene om at "vi har alle et ansvar", og "det må ikke bli slik at staten og kommunene skal ordne alt". Naboer og slektninger forventes med den største selvfølgelighet å ta ansvar for statens forsømmelser - de skal skape "velferdssamfunnet" når staten ikke vil være "velferdsstat" lenger.
Få ting er mere provoserende enn når folk som Karl Glad og Trygve Hegnar snakker om sugerøret i statskassen. Sugerøret er noe som alle andre grupper en dem selv, "det produktive norske næringslivet", skal være i besittelse av. Det vil si, klubben er mer eksklusiv enn som så; hvis personalet i flyselskapene eller oljearbeiderne krever en andel av sine respektive selskapers overskudd får de gjerne høre at også de er ute etter sugerør.
Kapitalistene har alltid manipulert med begrepet verdiskapning for at det skal passe til den virksomheten de bedriver.
Sannheten: Hvis noen i Norge er i besittelse av sugerør, er det nettopp de norske næringslivslederne. Og det finnes sugerør, virkelig tykke sugerør, ned til oljekildene i Nordsjøen. Fra Nordsjøen går verdiene i strie strømmer, ikke til vanlige folks velferd, men i kassen til de største norske selskapene. Tidlig på 70-tallet, altså før oljen, hadde Norge en av Europas dyreste og beste velferdsstaten. Næringslivet beklaget seg over et av de høyeste skattenivåer i verden.
I 1995, 25 år etter Ekofisk-funnet, befinner den norske velferdsstaten langt nede på listen. Dette til tross for at samtlige velferdsstaten er satt under harde angrep. Blant de rike OECD-landene er det få land som i dag bruker en mindre andel av brutto nasjonalproduktet på helse enn Norge. Til tross for oljeinntektrnr har land som Italia, Island og Finland passert Norge på lista.
I mellomtiden er det innført skattereduksjoner som gjør at norske næringslivsledere i interne sammenhenger omtaler Norge som et skatteparadis. Skatter og avgifter er kompliserte, overføringer går på kryss og tvers. En betydelig del av norske advokater er sysselsatt med å finne ut hvordan bedrifter og rikfolk skal unngå å betale skatt. Milliardoverskuddene i de største norske selskapene de siste to årene er imidlertid gode nok indikasjoner på hvilken vei hovedstrømmen går.
Det faktum at Norge i tilfelle EU-medlemskap på enkelte områder måtte heve avgiftsnivået (moms) er en indikasjon på det samme. Når norske selskap etablerer seg i utlandet er det verken det norske avgiftsnivået eller høye lønninger, men strategiske vurderinger (markedstilgang, tilgang på teknologi) som oftest ligger bak.
De svenske arbeidsgiverne regnet ut at i 1993 lå timelønnen i Tyskland på nivå med den norske. De tyske arbeidsgivernes lønnskostnader lå imidlertid 20% over de norske. Dette fordi tyske arbeidsgivere måtte betale betydelig mer for ferieordninger, sosiale sikkerhetsordninger osv. De norske arbeiderne reallønn av dessuten lavere fordi de måtte betale mer skatt enn sine tyske kolleger.
Karl Glad, Trygve Hegnar og Harald Nordvik tilfører ikke samfunnet noe som helst. Det er vanlige folk som gjør det. Om de nå gjør det direkte som ansatte i oljeselskap, skipsverft, flyselskap osv, eller indirekte, som ansatte på sykehus, skoler eller i barnehager.
I et kapitalistisk system er det imidlertid overlatt til folk som Glad & co. å forvalte det overskuddet andre folk har skapt. En ting er at de hele tiden utnytter den posisjonen til å berike seg selv.(gigantfallskjermer, høye lønninger og aksjeutbytte — ofte uten å betale skatt).
Mer alvorlig er det at det er dem som har kontrollen over investeringene, det vil si hvordan vi skal leve og produsere i framtiden. Det er en kontroll de alltid benytter til å fremme sine egne interesser; nemlig ytterligere profitt ikke våre; arbeid til alle, gode levevilkår og godt miljø. Derfor blir det ekstra provoserende når næringslivsledere føler seg så selvsikre at de åpent kan hetse alle andre grupper enn dem selv. Ikke minst når dette skjer i et år da overskuddene i deres selskap er større enn noen sinne.
"Hvorfor skal jeg ha barnetrygd?", har en del velbergede folk begynt å spørre i det siste. Og legger generøst til "ta min barnetrygd og gi pengene til noen som trenger dem!"
De kler seg ut som søte små lam i de fattiges tjeneste for å skjule de spisse tennene budskapet har: "Vi krever mer behovsprøving!" Med behovsprøving undergraves fundamentet for velferdsstaten: følelsen av et interessefellesskap der alle yter og alle får.
Hvis folk ikke føler at de får noe igjen for skattepengene, vil de miste interessen for velferdsstaten og satse på private forsikringsordninger i stedet.
Det oppstår et nytt og sterkere skille mellom "de som greier seg sjølv" og det foraktelige "sugerørsfolket" som mottar overføringer fra statskassa. Samtidig, ytelsene går fra å være rettigheter til å bli nådegaver på faste betingelser. Den enkelte blir nødt til å bevise at hun tilhører den lille gruppa som skal motta.
Det betyr som regel at hun må vrenge sjela, brette ut privatlivet og finne seg i mistenkeliggjøring og i verste fall direkte overvåkning.
Behovsprøving, enten det er av barnetrygd eller andre ytelser, fører ikke til jevnere fordeling ved at de som har minst får mest.
Det vil føre til et skarpere skille mellom "dem" og "oss", økt trygdehets og en større belastning på de fattige.
Vi er for å skvise rikingene - men ta luksuslønningene, aksjeutbyttet og fallskjermene deres, og hold henda vekk fra vår trygd!