Spike Eccles
Det er en side av annen verdenskrig som aldri kommer fram i den offisielle propagandaen. Mange steder frigjorde arbeiderne seg gjennom opprør mot nazistene. De allierte lederne gjorde alt de kunne for å sabotere eller knuse motstandsbevegelser de så som en mulig trussel mot sin egen makt.
Hellas var et militært diktatur allerede før krigen Etter at Tyskland og Italia hadde "erobret" landet i 1941 fortsatte undertrykkingen i stor skala. Av 77 000 jøder som bodde i Hellas før krigen, overlevde 11 000. I Athen sulta 300 000 mennesker i hjel i løpet av to måneder, vinteren 1941-42.
Landsby etter landsby ble brent ned og beboerne skutt. Man fikk en raskt voksende motstandsbevegelse i stor grad ledet av kommunister som ga klart uttrykk for at de ikke ville ha verken Hitler, Mussolini eller det gamle greske styret.
Den kommunistledete geriljaen i fjellene kom opp i 45 000 mann under våpen. Landsbyer som de frigjorde ble selvstyrt med allmøter som valgte representanter som fikk ansvar for sikkerhet, rekruttering av folk til geriljaen og matforsyninger. Allmøtene bestemte alt når det gjaldt lov og orden osv.
Folket i Athen førte en desperat og modig kamp mot fattigdommen, undertrykkingen og de tyske makthavernes forsøk på å innføre tvangsarbeid. Februar 1943 ble det full streik i telefon-sentralen etter demonstrasjoner mot tvangsarbeid hvor demonstranter ble skutt ned av italienske "Carabinieri". Dette førte til enda en demonstrasjon hvor 200 000 ubevæpna mennesker trosset tyske granater og maskingeværild for å ransake og brenne regjeringsbygninger for andre gangen i løpet av en måned.
Den britiske regjeringen sendte sine representanter for etterretningen og offiserstaben til Hellas. De ville ha den greske kongen tilbake på tronen etter krigen og de gjorde det de kunne for å bygge opp under splittelser. Det viktigste for dem var å prøve å holde kommunistene i sjakk.
Neubacher, Hitlers man i Balkanområdet, har skrevet i sin erindringer om en melding de tyske myndighetene fikk fra noen britiske offiserer som oppholdt seg i Athen vinteren 1943. De skrev følgende: "Denne krigen bør avsluttes med en felles kamp ført av både de allierte og tyske styrker mot bolsjevismen (...) kommunistisk infiltrasjon er allerede en trussel over hele Middelhavsområdet." På slutten av krigen hadde motstandsbevegelsen frigjort fire femtedeler av Hellas. Churchills ordre lød:"Ikke nøl med å gå fram som om du er i en beseiret by hvor et lokalt opprør er i gang."
Britiske tropper invaderte landet og startet en borgerkrig, hvor tusenvis av greske sosialister og partisaner ble drept. Den varte i tre år, før en reaksjonær høyreregjering ble innsatt.
Mønstret fra Hellas og Italia ble gjentatt andre steder. Etter D-dagen fikk den franske motstandsbevegelsen i Paris beskjed av deres nasjonale leder i London, de Gaulle, om ikke å foreta seg noe. Men i August 1944 reiste de seg likevel.
En streik på jernbanen, som hindret tyske troppebevegelser, spredde seg til T-banen og posten. 19. august reiste motstandbevegelsen seg til kamp om Paris.
De Gaulles representant ga ordre om våpenhvile, men disse ordrene ble ignorert. Paris ble frigjort av motstandsfolk, i stor grad ledet av kommunister.
Da Belgias hovedstad, Brussel, ble erobret av de allierte i september 1944 innsatte de en regjering dominert av politikere som hadde samarbeidet med nazistene. 25. november ble det en massiv demonstrasjon mot både den nye regjeringen og ordre om å gi fra seg våpen. Støttet av britiske tanks åpnet politiet ild mot demonstrantene.
Også mange tyske byer var allerede under kontroll av anti-fascistiske komiteer når de allierte "frigjorde" dem.
Overalt i de "frigjorte" områdene var de alliertes odre de samme; partisaner måtte avvæpnes, møter var forbudt, og ingen publikasjoner kunne distribueres uten de allierte offiserenes velsignelse. Overalt ble "trygge" høyre-regjeringer innsatt.
Som sosialister hadde forutsett, endte krigen i en bølge av folkelig misnøye. Militær styrke i seg selv var ikke nok for å gjøre Europa trygt for kapitalistene, de trengte også hjelp fra Stalin og hans kontroll over lederskapet i de europeiske kommunistpartiene. Stalin hadde forlengst stadfestet sin kontrarevolusjon i Sovjet. Som representant for en ny statskapitalistisk herskerklasse var han ikke interessert i revolusjon i andre land.
Stalin fikk virkelig vise sitt sanne ansikt under krigen. Hitler-Stalin pakten på begynnelsen av krigen var en "ikke-angreps avtale", som gikk ut på at Tyskland og Sovjet skulle dele Polen seg imellom. For å vise at han mente alvor med avtalen sendte Stalin en grotesk "bursdagsgave" til Hitler. Hitler ble 51 år gammel og Stalin sendte 51 tyske kommunister tilbake til Hitler. Seinere, i august 1944 da russiske tanks kom til utkanten av Warsawa, beordret Stalin den russiske hæren til å vente mens nazistene knuste oppstanden i byen.
Herskeklassen i Sovjet brukte sin innflytelse overfor kommunistlederne for at de skulle dempe ned klassekampen og samarbeide med høyreregjeringer i "den nasjonale enhetens" ånd. I Hellas gikk kommunistlederne inn for "ikke å skremme borgerskapet" da landet var på kanten av borgerkrig! I Frankrike, da kommunistlederen Thorez kom tilbake fra Moskva, la han ned forbud mot streik, sparket militante sosialister ut av partiet og fikk partiet til å godta høyrenasjonalisten De Gaulle. Dette til tross for at kommunistpartiet var det største partiet i Frankrike og at en demonstrasjon med 100 000 arbeidere i Paris på "Bastille-dagen" hadde ført til massive streiker over hele byen.
Kommunistpartienes linje for å unngå klassekamp ufarliggjorde arbeiderbevegelsene i Hellas, Italia og sentral-Europa. De allierte fikk fritt spillerom da det gjaldt å innsette sine yndlingsregimer. Stalin fikk kontroll over vesentlige deler av Øst-Europa. Herskerklassene i øst og vest delte Europa mellom seg, men det var ikke mye av en seier for frihet og demokrati: Spania og Portugal forble under fascistiske styrer og USA begynte sin kamp om å bli supermakt nummer en ved å slippe atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Seinere kom Korea, Vietnam og Gulf-krigen.
Også i Italia var motstanden mot fascismen massiv, og kommunistpartiet sto sterkt. På landet okkuperte fattigbøndene jord som hadde ligget brakk. En del steder ble landsbyer erklært som republikker. Landsbyen Comiso, f.eks., erklærte seg som uavhengig, sosialistisk republikk og iverksatte lik matdistribisjon til alle.
Myndighetene slo hardt ned på opprøret, protester på Sicilia ble møtt av mafiakuler. Men undertrykkingen kunne ikke stanse bevegelsen, i mars 1943 ble det streik på den gigantiske Fiat-fabrikken i Torino. Streiken spredde seg til å omfatte over 100 000 arbeidere.
Da de allierte invaderte Sør-Italia i juli, bestemte kongen seg for å avsette Mussolini og innsette en fascistgeneral i hans sted. Dette førte til enorme demonstrasjoner hvor fascistsymboler ble revet ned fra offentlige bygninger og fascistenes kontorer stormet og brent ned. I Milano marsjerte 4000 arbeidere fra Innocenti-fabrikken gjennom gatene og krevde at krigen skulle tar slutt umiddelbart.
Italias storbyer, Milano, Torino, Venezia, Bologna, Firenze og Napoli var ikke frigjort av allierte tropper, men av italienske motstandsfolk.
Her var Churchill igjen veldig klar over hva han ville, han uttrykte at han var mest opptatt av å opprettholde det han kalte "tradisjonelle eiendomsforhold" i Italia og å holde tilbake den kommunistiske trusselen.
I august 1944 ble Firenze frigjort av motstandsfolk lenge før de allierte troppene kom dit. Allierte ledere var ikke glad i denne venstre-orienterte frigjøringskraft, deres ordre var følgende:
"Overfør partisanene til 30 eller 40 leire. Gi dem mat og klær, la dem hvile. Samle opp alle våpen. Send dem hjem etter 3-4 uker."
I november ble det kringkastet av det britiske militæret i Italia til alle partisaner, at de burde dempe ned sine aktiviteter fordi vinteren ville hindre de alliertes frammarsj.
Dette fungerte som et grønt lys til nazistene - nå kunne de konsentrere seg på å knuse motstandsbevegelsen.
Men bevegelsen overlevde en brutal vinter, og i april reiste de seg og frigjorte det meste av Nord-Italia.
Kilder:
Dominique Eudes: "The Kapetanios: Partisans and Civil War in Greece, 1943-1949" (New Left Books 1972)
Paul Ginsborg: "A History of Contemporary Italy" (Penguin Books1990)