• Tyske soldater og arbeidere gjorde opprør for 75 år siden. De stoppet krigen, organiserte arbeiderråd og erklærte en sosialistisk republikk.
• Den tyske revolusjonen ble knust gjennom lureri og vold, begge deler var sosialdemokratenes verk.
• Mot dette var kommunistene for dårlig organisert og manglet erfaring. De begynte å bygge partiet sitt altfor seint.
Dag Marcus Eide
Den tyske revolusjonen startet som en kamp mot verdenskrig.Tyskland var i ferd med å tape krigen. Arbeiderne og soldatene hadde tatt makta i Russland. Da tyske matroser ble kommandert ut i selvmordsoppdrag nektet de.
Tusener av matroser i Kiel demonstrerte den 4. november 1918 mot arrestasjon av desertører. Havnearbeiderne gikk sammen med matrosene, og regjeringsvennlige polititropper ble jaget fra byen. Samme kveld valgte 20 000 mennesker et matros-råd, som dagen etter var Kiels høyeste autoritet. Den tyske revolusjon hadde begynt.
Det revolusjonære virus spredte seg lynraskt fra Kiel. Matrosene reiste hjem eller var budbringere for revolusjonen. Arbeiderne og soldatene tok kontroll over alle større byer i løpet av de neste 5 dager.
Arbeiderne organiserte seg slik de hadde lært gjennom tidligere streikekamper, gjennom arbeiderråd valgt på massemøter.
Mens revolusjonen feide over hele Tyskland, var situasjonen i Berlin uavklart. Men om morgenen den 9. november var situasjonen på bristepunktet. Revolusjonære hadde spredt løpesedler og mobilisert, og delvis bevæpnete arbeidere gikk til kasernene. Der gikk soldatene over til de revolusjonære. Et tysk nyhetsbyrå meldte:
Keiser Aleksander-regimentet hadde gått over til revolusjonen; soldatene hadde sprunget ut av kasernene og fraternisert med menneskemengden utenfor som ropte : “Ikke skyt; Stopp krigen! Ned med keiser Wilhelm!”……
Endeløse rekker med arbeidere og soldater gikk gjennom gatene.… Alle i prosesjonen hadde et rødt merke på seg; marsjvaktene hadde gevær over skulderen og røde armbind. ”
Keiseren gikk av. I et desperat forsøk på å roe ned situasjonen fikk SPDeren Ebert makta. Ebert var fast bestemt på å holde bevegelsen tilbake. Men ettersom tusener av bevæpnete arbeidere samlet seg foran Riksdagen, og generalstreiken var et faktum, måtte byråkratene bruke venstre-slagord og prøve å komme på linje med arbeiderne. Eberts statsministerkandidat kom ut og talte til folkemengden, som ikke ga seg før han erklærte: “Lenge leve den tyske republikken.” Monarkiet var vekk, selv om Ebert og SPD (sosialdemokratene) elsket det.
Å kaste et regime er ikke det samme som å bygge et nytt. Å bygge et sosialistisk samfunn krever at flertallet i arbeiderklassen er bevisst hva de driver med. Dette var ikke tilfelle.
SPD utnyttet situasjonen maksimalt: De gikk inn i lederposisjoner for å ta kontrollen med bevegelsen. SPD-eren Noske dro til Kiel for å stanse matrosene, men opplevde å bli satt på taket av en bil og bli utropt til leder for opprøret.
Noe av det samme skjedde i Berlin; SPD og venstre-utbryterne USPD (de uavhengige sosialdemokratene) dannet “Folkekommissærenes råd”. Til tross for navnet, dette var en samling ansvarlige byråkrater.
I første omgang fikk SPD flertallet i ledelsen for arbeiderrådet. Arbeiderne hadde enda ikke sett hvilken rolle de spilte. Revolusjonære ble buet ut med slagord om “Enhet! Enhet!”.
SPD hadde fått kontrollen over regjeringen fra keiserprinsen, og sikret seg toppledelsen for arbeiderrådene. Likevel skulle det ikke bli helt lett å kontrollere arbeiderrådene.Uansett eksekutivkomiteens sammensetning var komiteen en del av rådsbevegelsen. Derfor ville klassens aktivitet og ideer hele tiden tvinge ledelsen til å handle.
Revolusjonære fantes særlig innafor to grupper: Den revolusjonære tillitsmannsorganisasjonen die Revolutionäre Obleute, og Spartakistene. Begge gruppene var dannet som reaksjon på SPDs knefall for nasjonal agitasjon for krig i 1914.
Obleute ble fortroppen av militante grunnplansaktivister på arbeidsplassene. Spartakistene ble den politiske fortroppen. Dette ble en fatal arbeidsdeling, da generell politisk revolusjonsteori ikke ble direkte koplet med arbeiderklassens mest militante.
Spartakistene hadde stor respekt, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht talte på massemøter og demonstrasjoner. Men de var bare noen få personer, uten noe organisatorisk nettverk i arbeiderklassen. Deres teoretiske klarhet om at revolusjonen ville dø om ikke arbeiderrådene tok all makt, nådde ikke ut.
Obleute hadde ingen teoretisk forståelse av den situasjonen de var i. De regnet med at revolusjonen var vunnet fordi makta lå hos arbeiderrådene. De innså ikke at det de nå hadde var en dobbelmaktsituasjon, der arbeiderådene og den provisoriske regjering eksisterte side om side.
Dobbelmaktsituasjonen kunne ikke vare. Enten måtte arbeiderrådene knuse den provisoriske regjering, ellers ble de selv knust.
Arbeiderklassen hadde makt. Og kampen mot systemet ble utkjempet på tre fronter: om statsmakten, om lokalt kontroll og på arbeidsplassene. Dobbelmakta eksisterte på alle plan: Den provisoriske regjering sto mot eksekutivkomiteen for arbeiderrådene. De lokale arbeider- og soldatrådene sto mot kommunestyrer ol., og fabrikkrådene sto mot kapitalistenes kontroll over fabrikkene.
Arbeiderrådene utfordret statsmakta gjennom å ta kontroll over våpenlagre og opprette lokal millits. Voldsapparatet var dermed i stor grad på arbeiderklassens hender, soldatene var jo allerede med i rådene.
I fabrikkene var det heller ikke avklart hvem som hadde makta. Mange steder tok arbeiderklassen over produksjonen og la om produksjonen av f eks våpen til nyttige produkter.
Arbeiderrådene styrte Tyskland. De hadde også den væpna makt som skulle til for å feie vekk hele det borgerlige statsapparatet.
Oppsvinget i klassekampen førte til utstrakt mistillit til SPD og de organene de kontrollerte. Obleute innså nå at det måtte en ny revolusjon til, og de så også behovet for selvstendig organisering i forhold til SPD og USPD
Spartakistene tok endelig initiativet til å danne et kommunistparti, KPD. De hadde stadig fått større oppslutning, og kunne mobilisere 250 000 i demonstrasjoner samtidig som mange arbeidsplasser streiket i solidaritet. De innså at “I stedet for spontanitet må vi sette inn det systematiske”.
Partiet ble fylt med entusiastiske unge revolusjonære som bare hadde to måneders klassekamp-erfaring. De hadde ingen erfaring med å vinne arbeidere for sine ideer eller lede dem i dagskampen. Medlemmene kunne ikke skape hendelser, men ble selv oppslukt av dem.
I januar 1919 fortsatte oppsvinget i klassekampen. Kollektivisering av fabrikkene ble et stadig sterkere krav. Kampviljen i Berlin var overveldende, men flertallet i arbeiderrådene var fremdeles ikke klare på hva en offensiv var og hvordan den kunne vinne.
De revolusjonære manglet ganske enkelt flertallet i arbeiderrådene, i Berlin som ellers i landet. En oppstand måtte ha støtte fra flertallet av arbeiderne. KPD og Obleute ble hele tiden trukket med av de mest radikale, om ikke de mest erfarne.
Derfor falt de i en felle:
Under revolusjonen i november ble USPDeren Eichorn innsatt som politisjef i Berlin. Den 4. januar ble han sparket av regjeringen. Dette var et planlagt støt mot venstresida. Venstresida mobiliserte til Berlins største demonstrasjon noensinne. Men ingen var i stand til å gi protesten noen retning. Mot innvendingene til erfarne revolusjonære som Rosa Luxemburg, organiserte Liebknecht og 51 andre aktivister en revolusjonskomitè. De erklærte generalstreik, men den fikk ikke en gang utvikle seg før væpnete demonstranter okkuperte SPDs hovedavis.
Væpnet konfrontasjon med regjeringen var uunngåelig. Og regjeringen var godt forberedt, de oversvømte Berlin med SPD-ledete stormtropper.
Flertallet av soldater stilte seg nøytrale. Motstanden på fabrikkene slo sprekker. Militante arbeidsplasser ble omringet med mitraljøser.
Fordi arbeiderklassens fortropp gikk så fort fram at de skilte lag med massene, ble begge paralysert. KPD-avisa Røde Fane spurte: –hvor er arbeiderrådene, organene som er valgt for å lede de revolusjonære massene?
Gjennom å stille dette spørsmålet mens mitraljøsene rallet, avslørte DKP sin sviktende forståelse av en revolusjonær oppstand. Konfrontasjonen startet og sluttet utafor arbeiderrådene.
Etter at den revolusjonære komiteen hadde prøvd å forhandle seg ut av uføret, raste det reaksjonære Freikorpset rundt og arresterte og myrdet revolusjonære. Over 200 ble drept, blant dem Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.
KPD led et sviende nederlag. Arbeiderne ble slått på retrett, men allerede i mars 1919 var det massive streiker. Venstresida fikk stadig større oppslutning i valgene. I 1923 var det igjen en revolusjonær situasjon i landet. Men den muligheten ble skuslet bort, nå med hjelp fra det stalinistiske byråkratiet i Moskva. Men kampen var ennå ikke tapt. Det var den først da nazistene knuste tysk arbeiderbevegelse etter Hitlers kupp.