Helge Ryggvik
Fred. Olsen snakker stadig om liberalisering av økonomien. Selv har han vist en utrolig evne til å sikre seg statlige subsidier.
På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet mottok han millioner på millioner fra staten for at virksomheten i Aker-gruppen skulle oppretholdes.
Ved utgangen av 80-åra kjøpte han Harland & Woolf-verftet for en slikk og ingen ting etter at den britiske staten hadde rustet det opp for milliarder. Fabrikken hans på Filippinene må basere seg på et brutalt politi og en kostbar militærmakt må til for å forsvare de rikes. For å produsere avansert høyteknologi på Timex-er han avhengig av at enkelte stater har tilstrekkelig utdannet arbeidskraft, en effektiv infrastruktur osv.
Fred. Olsen er solid tilstede også innenfor det oljeindustrielle kompleks, som i vesentlig grad har definert norsk økonomisk politikk etterpå.
Uansett hvor en kapitalist befinner seg vil han alltid forsøke å benytte den lokale staten mest mulig effektivt for å beskytte seg mot konkurrenter, streikende arbeidere osv. Denne regelen gjelder for norsk kapital som for annen kapital.
“Han er fremmed, arrogant, hensynsløs, løgnaktig og hjerterå! Hvem er denne mannen?” En plakat satt opp på streikevakten like ved Timex-fabrikken i Dundee i Skottland stilte spørsmålet. Svaret er Fred. Olsen. Streiken på Timex-fabrikken i 1993 ble et symbol på kampen mot multinasjonale kapitalister som kynisk flytter produksjon og kapital rundt om i verden, alt etter hvor det lønner seg mest. Overraskende nok viste det seg at det gigantiske Timex-selskapet var eid av en nordmann. Historien om Fred. Olsen forteller oss mye om både norsk og internasjonal kapitalisme - først og fremst at det dreier seg om en og samme sak.
Fred. Olsen står oppført med en inntekt på 1,2 millioner i året. Lite? Gjennom et komplisert eiersystem med forgreninger i alle verdenshjørner kontrollerer han i virkeligheten et forretningsimperium verdt minst 13 milliarder. Olsen kunne altså ha betalt regningen for OL og likevel sitte igjen med en gigantisk formue.
Foruten rederiet, stiftet av hans oldefar i forrige århundre, eier Fred. Olsen en rekke offshore-selskap med mange tusen ansatte både i Norge og Storbritannia. Han eier èn av Kanariøyene, det multinasjonale Timex-konsernet og mye, mye mer. Hvis skattemyndighetene blir for nærgående i et land, er det bare å selge ut til ett av selskapene han kontrollerer i et annet.
Olsen er prototypen på den type kapitalist som kynisk undergraver alle faglige rettigheter ved å flytte arbeidsplassene dit arbeidskraften er billigst. I Fred. Olsens flåte er norske sjøfolk forlengst byttet ut med filipinere som er villig til å arbeide for en brøkdel av norske tariffer. Timex sysselsatte tidligere 20.000, de fleste av dem amerikanere. I dag sysselsetter konsernet rundt 10.000, de fleste av dem i Asia - på Filipinene 3000 faste ansatte og 3000 løsarbeidere med henholdsvis 5,50 og 3,50 i timen.
Vel er Fred. Olsen ekstrem, men han er da ingen typisk norsk næringslivsleder, kan du hevde.
Det er utvilsomt stor forskjell mellom Fred. Olsen og lederen for Postverket. Men denne forskjellen blir mindre for hver dag. Norske trelasthandlere forsøkte allerede før første verdenskrig på å bli internasjonale ved å kjøpe opp gigantiske skogeiendommer i Russland. Den russiske revolusjonen satte en stopper for det.
“Vår ære og vår makt”
Den viktigste gruppen blant norske kapitalister fram til 1970-tallet, rederne, har alltid hatt hele verden som tumleplass. I forrige århundre var det norske flagget som et slags bekvemmelighetsflagg. Hyrene for sjøfolk lå på halvparten av nivået i USA og Storbritannia. Enda verre, de bemannet eldgamle holker som sank ved det første uvær. På et eneste år, i 1894, forliste hele 10% av den norske seilskipsflåten. Fred. Olsens forfedre lå langt over gjennomsnittet. Av de 17 første skutene de kjøpte, forliste i alt 14!
I “Vår ære og vår makt” har Nordahl Grieg beskrevet hvordan rederne forholdt seg under 1. verdenskrig.
På slutten av 1930-tallet startet oppbyggingen av den såkalte velferdsstaten. Statlig satsing på utdanning, infrastruktur, helse osv. førte til at skattenivået ble hevet. Men rederne, i motsetning til de fleste andre, slapp å betale regningen.
Fagforeningene hadde kjempet for høyere lønninger, men det ble staten som sørget for dette. De ga sjøfolka mindre skatt, den såkalte sjømannsskatten. Ikke nok med det: Den norske flåten ble i realiteten bygd opp med massive subsidier fra staten.
En stor del av overskuddet ble flyttet til utlandet. Alle de store rederne gjorde det. Både legale og illegale metoder ble benyttet. Staten visste om det, og likte det dårlig. Men ingen torde å gripe inn. Rederne var mektige.
Folk som Anders Jahre, Sig. Bergesen, Hilmar Reksten og Fred. Olsen fungerte som en slags adel i Norge. Alle er de avslørt som skurker i milliardklassen, etter sin død vel å merke. Men Fred. Olsen lever og har derfor gått fri frem til i dag.
Fra 70-tallet ble oljesektoren dominerende i Norge. De utenlandske selskapene på de faste installasjonene ble utsatt for forholdvis omfattende statlige reguleringer. De norske rederne kontrollerte markedet for leteplattformer og supplybåter, og de ble langt på vei overlatt til seg selv.
De norske selskapene involvert i oljevirksomheten er i ferd med å ekspandere i utlandet. Statoil har i løpet av få år investert over 20 milliarder i utlandet. Statoil vil også i stadig større grad flytte produksjon dit betingelsene er best.
Situasjonen er lik i svært mange av de største norske selskapene. Norsk Hydro har i dag fabrikker i en rekke land, halvparten av selskapets ansatte er i utlandet. Aker, Kværner og Elkem har ekspandert massivt i utlandet i de siste årene.
Dermed kan de også kynisk bekjempe fagforeninger og skattemyndigheter ved å flytte produksjon og kapital dit det lønner seg i øyeblikket.
Står vi så overfor en stadig mer internasjonal norsk kapitalisme, der en rekke Fred. Olsen-kloninger vil presse oss mot et 3. verdens nivå for lønn og sosiale rettigheter?
Mange vil fortsatt forsøke å flytte arbeidsplasser dit arbeidskraften er billig. Men trusselen om å flytte produksjon til den 3. verden dreier seg oftere om skremsler enn realiteter. Tallene for kapital-eksport viser tydelig hvordan dette fenomenet stadig overdrives.
Mens utviklingslandene mottok 27% av direkte utenlandsinvesteringer i perioden 1981-83, var tallet nede i 21% i perioden fra 1984 til -87. Investeringsstrømmen har på 80-tallet gått fra de fattige landene til den rike delen av verden.
De ulike statene konkurrerer med hverandre om å få multinasjonale selskap til å etablere seg. I de fleste industrier er imidlertid tilgang til markedet, avansert forskning, kompetent arbeidskraft like viktig som lave lønninger. Det er derfor rike vestlige land mottar det meste av investeringene.
Kanskje går vi mot en norsk stat der utenlandsk-eide selskap har vesentlig mye større innflytelse enn tidligere.
Men vil nå forskjellen egentlig bli så stor?
Det er vanskelig å tenke seg et mer kynisk profittbegjær enn det de norske rederne alltid har representert. De ville utvilsomt befinne seg i eliteserien hvis man skulle opprette en liga for verdens mest råtne kapitalister.
Styrkeforholdet mellom arbeidere og kapitalister bestemmes av et komplisert sett med faktorer. Det er imidlertid vanskelig å se at internasjonaliseringen av produksjon og eierskap vil gjøre det vanskeligere å streike. Tvert imot.
Nettopp fordi produksjonen foregår i en rekke land, blir ringvirkningene av en streik fort om-fattende: “Forsinkelser på Fornebu i dag - flygeleder-streik i Paris”.
Timex-streiken var også et eksempel på en konflikt som rammet. Tidlig på 80-tallet flyttet Fred. Olsen mange arbeidsplasser fra Dundee til Filippinene. Den produksjonen som gjensto i Skottland var imidlertid i høyeste grad lønnsom. Men Fred. Olsen ønsket både godt utdannede arbeidere, gode kommunikasjoner, nærhet til markedet og et lønnsnivå tilsvarende 3. verden.
Stengingen av fabrikken var et stort tap for Fred. Olsen. At arbeiderne ikke ga etter var derfor samtidig en slags seier for arbeiderbevegelsen.
Bare de siste par månedene har vi sett omfattende streiker i Frankrike, Belgia, Tyskland, Italia og Spania som viser at det er mulig å bekjempe både EU-spøkelset og de multinasjonale selskapene. Ingen ting tilsier at vi ikke skal få se mer til det!
Odd Harald Hauge:
Fred Olsen. Uautorisert biografi.
Gyldendal, Oslo 1993