Simen Tutvedt
• Nasjonalisme er den sentrale bærebjelken i borgerlig ideologi. Det finnes mange mekanismer for å få oss til identifisere oss med nasjonen. Eliteidretten er blant de viktigste av disse.
• Det er ingen tilfeldighet at det moderne OL ble oppfunnet da militær konkurranse mellom imperialistmaktene førte verden mot krig. Norsk skitradisjon ble dikta opp på den samme tid.
Ingen som leser dette kan ha unngått å få med seg at det snart skal være OL på Lillehammer. Skal vi tro på LOOC blir OL den overlegent viktigste hendelsen i Norge i år, både for økonomi, kultur og politikk. Vi får ørene tuta fulle med hvor avgjørende det er å gi et godt inntrykk av Norge, og hvor umåtelig viktig det er for oss alle at Gullvang, Dæhlie og de andre norske utøverne gjør det bra, eller som avisene sier det: At Norge vinner, at VI vinner.
Moderne eliteidrett er et av de viktigste redskap til å fremme nasjonalisme, nettopp fordi den knytter massene til konkuranse til nasjonens beste. At dette fungerer er ikke egentlig noe rart. Mennesker har behov for identifikasjon med et kollektiv. Når solidaritet med resten av arbeiderklassen ikke framstår som noe alternativ, pga. lite klassekamp og den stalinistiske venstresidas falitt, blir nasjonen et alternativ for mange.
Videre har folk behov for underholdning og spenning. I et samfunn der konkuranse er et ideal, er internasjonale idrettsshow den perfekte kombinasjon av disse tingene; Spennende underholdning, der vår tids eneste folke-helter konkurerer på vegne av mitt kollektiv, mitt land.
At det moderne OL ble grunnlagt rett før århundreskiftet er ingen tilfeldighet. Dette var innledningen til imperialismens tidsalder. En tid da konkuransen mellom nasjoner ble skarpere og mer brutal, ettersom de sterkeste landene delte verden mellom seg. OL skulle være en “arena for fredelig kappestrid mellom nasjonene”. Dette passet som hånd i hanske for herskerne i de forskjellige landene, som trengte å knytte massene til ideen om “sitt” lands konkuranse med andre land, i stadig blodigere kriger.
Idrett er et vidt begrep. Men i tråd med kjernen i kapitalismen, er konkuranse blitt et av de viktigste elementene i idrett, og viktigere jo “høyere nivå” idretten utøves på. Ingen kan påstå at eliteidrett på internasjonalt nivå er sundt. Det dreier seg om konkuranse, og knyttes utvetydig til nasjonen; jmfr. avisoverskrifter som “Norsk seier”, “Vi vant”, “Jeg gikk for Norge” osv.
Å si at idrett er et av de viktigste redskapene for å fremme nasjonalisme, er ingen overdrivelse. Norge er et godt eksempel på det. Det en kan kalle norsk ski-nasjonalisme sto helt i forgrunnen da Norge løsrev seg fra Sverige.
Den som forhandlet med Sverige, og som dro til Danmark og hentet den framtidige Kong Haakon, var ingen annen enn Fridtjof Nansen. På dette tidspunktet i sin karriere, skyldte han hele sin politiske autoritet til sine skibragder; turen over Grønland og ekspedisjonen med skipet Fram, da Nansen forlot skuta og overvintret i nordpolområdene. Etter begge disse turene ble han motatt som en helt Norge.
Sammenligningene med vikingkongene var ikke få. Nansen var alle norske gutters ideal. Disse turene var ikke først og fremst vitenskapelige ekspedisjoner, men idrettsprestasjoner. Knut Hamsun skrev i en kritisk artikkel at det eneste vitenskapelige utbytte av Grønlandsturen var en temperatumåling på -40°. Det var skiløpingen som var vesentlig, ifølge Nansen “den mest nasjonale av alle idretter”. Disse ski-erobringene av polområdene “satte Norge på kartet”, og beredde grunnen politisk for løsrivelsen fra Sverige. Da Nansen skrev fire artikler i avisene i 1905, der han ønsket løsrivelse satte det begivenhetene igang.
Skienes betydning som transportmiddel i militære og imperialistiske ærender, avtok nødvendigvis i takt med teknologiens utvikling på dette feltet. Men skisportens betydning for norsk nasjonalisme forble like sterk. Etter å ha vunnet så og si alle konkuranser i Holmenkollen, dro et norskt lag til den første vinterolympiaden i Chamonix i Frankrike i 1924. De gjorde rent bord, og hentet hjem 11 medaljer i hopp og langrenn. Avisen “Idrætsliv” kunne melde: “Vi Viste Verden Vinter Veien”. Ved tilbakekomst til Oslo ble de møtt av mellom 20 og 50.000 mennesker. Norges forsvarsminister, Karl Wilhelm Wefring holdt en av kveldens taler: “Vi vant den største seieren vi noengang har vunnet”.
Nasjonalismen er en politisk konstruksjon - det gjelder også for norsk ski-nasjonalisme. Det betyr ikke at nordmenn ikke har gått på ski før Nansen, men skiløping som konkuranseidrett ble innført av borgerskapet. “Foreningen til Ski-idrættens Fremme” ble dannet av overklassen i Oslo i 1883. Det var denne foreningen som etablerte Holmenkollenanlegget og rennene der.
Og selvom nordmenn hadde gått på ski før, hadde de ikke gått nok - syntes skinasjonalistene. Hundreåret mellom 1814 og 1905 hadde vært ille. Oberst Angell, som er beæret med en helfigur-statue i Holmenkollen, og ble Norges første medlem av IOC i 1905 skrev: “Blødagtighet brer seg, ungdommen er veik (…) Vore soldater, landets friskeste og beste ungdom blir slappe.”
Senere kjempet han på de kontrarevolusjonæres side i den russiske borgerkrigen, fordi “jeg fandt det at være min pligt som nordmand og skiløper”. Henrik Wergelands lillebror, Oscar syntes “at det burde paabydes at holde Ski paa hver Gaard”, så ille var det.
“De borgerlige idrettsledere har i det siste optatt arbeidet for å gjøre idrettsbevegelsen til et fast støttepunkt for den borgerlige stat."
Ikke bare folket hadde glemt skiene. Nansen kunne ikke finne penger til sin Grønlandstur, hverken privat eller hos det offentlige, før han fikk 5.000 kr. av en dansk kaffegrosist.
Men folk lar seg ikke alltid lure av nasjonalistiske konstruksjoner. Også i idretten - som offisielt forsøker å samle både høy og lav i det nasjonale fellesskap - er klassemotsetninger ofte tydelige. Før 2. verdenskrig sorterte Norges Landsforbund for Idrett (NLI) under forsvarsdepartementet. Under storstreiken i 1921 ble NLI brukt til å rekrutere streikebrytere.
I 1924 blir Arbeidernes Idrettsforening (AIF) startet. I stiftelsesoppropet til AIFs forløper Arbeidernes Idrettskomité het det: “De borgerlige idrettsledere har i det siste optatt arbeidet for å (…) gjøre idrettsbevegelsen til et fast støttepunkt for den borgerlige stat. Det er klart at arbeideridrettsmennene, som danner bevegelsens store flertall, ikke i lengden stilltiende kan se på dette.”
I AIFs vedtekter het det: “AIFs medlemmer har ikke adgang til å delta i stevner (…) hvor der starter borgerlige idrettsmenn.” Videre: “[AIFs hovedmål er] massenes dyktiggjørelse, ikke det enkelte individs”. Da NLI dro til Hitlers OL i München i 1936, sendte AIF sine utøvere til Folkeolympiaden i Barcelona. I 1939 hadde AIF 100.000 medlemmer, men da hadde deres skarpe klasseanalyse blitt erstattet med Arbeiderpartiets klassesamarbeid, og AIF og NLI ble slått sammen etter krigen.
Nasjonalisme er hjørnestenen i kapitalistisk ideologi. Nasjonalstaten som politisk idé og som en virkelig enhet, vokste fram som en del av kapitalismens utvikling. For at kapitalistisk produskjon skal fungere, trengs stabilitet og oversiktlighet.
For å være effektiv, trenger kapitalismen i tillegg arbeidere som i størst mulig grad identifiserer seg med systemet, som ser sine interesser som sammenfallende med arbeidsgivernes, og derfor jobber hardt. Nasjonalstaten som organisatorisk enhet, og nasjonalismen som ideologi fyller disse behovene.
Kapitalistene kontrollerer verdiene arbeiderne skaper. De har interesse i å gi arbeiderne sine minst mulig tilbake i form av lønn, og å begrense deres innflytelse mest mulig. Arbeiderne har interesse i å selv kontrollere det de skaper. Disse uoverstigelige motsetningene fører til en uavlatelig klassekamp, “snart åpen, snart skjult” (Marx).
Nasjonalismen kan bare tjene kapitalistene, fordi den knytter arbeiderne til sitt eget lands kapitalister i et “nasjonalt fellesskap”. Nasjonalstaten er ikke en naturgitt organisasjonsform, men tvert imot en politisk og økonomisk konstruksjon. Det nasjonale fellesskap er et falskt felleskap som dekker over grunnleggende interessemotsetninger mellom klassene i samfunnet. For å oprettholdes og styrkes må nasjonalismen derfor “selges” til massene. Det må skapes en felles identitet som høy og lav ihvertfall tilsynelatende kan dele.
OL på Lillehammer bekrefter internasjonal konkuranseidretts rolle. Den nasjonalistiske svadaen som pøses ut fra LOOC, staten osv. kjenner ingen grenser. De ca. ti milliardene staten bruker på OL er antagelig en god politisk investering. Også klasseskillene er godt synlige. Jet-setet med fascisten Samaranch i spissen skal bruke 7,5 mill. kr. bare til å kjøre hvor og når de vil på veier som er stengt for alle andre.
Samtidig viser oppslutningen om den i utgangspunktet temmelig meningsløse fakkelstafetten, og det enorme antallet solgte biletter at det gigantiske showet er en kjærkommen avveksling for mange.
Så sant ikke “Norge” gjør det svært dårlig, kommer Lillehammer OL følgelig ganske sikkert til å bli en sukksess for herskerklassens nasjonalisme.