Helge Ryggvik
“Vi er alle i samme båt”, får vi til stadighet høre. Det er kjernen i ideologien vi blir tutet ørene fulle med hver gang staten eller kapitalistene presenterer nye nedskjæringer. Vi, det er nordmennene og båten er A/S Norge. Basert på denne forestillingen er det utviklet en “vitenskap” som kalles sosialøkonomi.
Hver gang et lønnsoppgjør eller et statsbudsjett skal fremlegges presenterer sosialøkonomene oss for et begrep de kaller konkurranseevnen. Basert på dette begrepet kommer de så fram til et annet mytisk begrep: “rammene”. Man kan gjerne sloss om hvorvidt det er hjelpepleierne eller pleiemedhjelperne som skal få lønnstillegg, eller om det er studentene eller forskerne som må tåle nedskjæringer, men rammene er gitt.
Det er her båten kommer inn. Sprenger vi rammene går det dårlig med konkurranseevnen og da går det dårlig med alle. Hvis en båt synker vil alle drukne, matrosen på dekk, såvel som kapteinen på brua.
Når sosialister konsekvent går inn for å sprenge “rammene” både i statsbudsjettet og ved lønnsoppgjørene er det ikke fordi vi regner oss som spesielt dyktige til å svømme, men fordi vi totalt avviser forestillingen om en felles båt.
Siden den økonomiske krisen kom i 1973 har samtlige regjeringer i verden gjennomført innstramminger i konkuranseevnens navn. Resultatet 20 år etter: en gigantisk omfordeling fra folk flest til kapitalkreftene, massearbeidsløshet og økt fattigdom både i den rike og den fattige delen av verden.
Rundt Nordsjøen, i Norge, Skottland, Irland og Frankrike har man en rekke skipsverft som konkurrerer om de samme oppdragene. Hvis arbeiderne på disse verftene aksepterer logikken om at de er i samme båt som ledelsen og nasjonen, vil konsekvensen etter få år være både hardere arbeidspress, lavere lønninger og færre arbeidsplasser.
Særlig provoserende er det å høre folk som Fred Olsen, Blystad-brødrene, Trygve Hegnar og Karl Glad snakke om at vi er i samme båt som dem. Ingen tror vel at noen av disse vil gå ned med et synkende skip. Dette er folk som høster gevinstene når du strammer inn livremma, men som stikker av når de ikke får det som de vil ha det.
Som internasjonalister mener vi at både oljen og fisken i Nordsjøen, akkurat som alle andre naturressurser på denne kloden, tilhører menneskeheten og ikke nordmennene. Det er likevel verdt å påpeke bedrageriet når politikerne forteller oss at investeringene i Nordsjøen må være høye siden det er “våre” fremtidige inntekter det handler om. Statoil investerer nå 24 milliarder i utlandet. Vil disse investeringene betale seg? Vi vil i hvert fall ikke se noe til de pengene. Skulle derimot Statoil få problemer, må du forberede deg på å betale regningen.
Når arbeidsgiverne eller en regjering presenterer “rammene” er konkurranseevnen bare en av menge faktorer. Budsjetter og “rammer” er først og fremst bestemt utfra hva man tror folk kan gå med på uten å gjøre opprør. Da flyplasspersonalet i Frankrike streiket og okkuperte flystripene i forrige måned, fikk de høre at hvis de ikke aksepterte “rammene” økonomene hadde kommet fram til, ville det gå dårlig for selskapet, Air France. Ansatte i SAS opplever det samme. SAS må jo overleve i konkurransen, ikke minst i konkurranse med Air France. Flyplassarbeiderne i Frankrike har beveget rammene. Det samme kan skandinaviske flyplassarbeidere gjøre hvis de følger de franske arbeidernes eksempel.
Tøm matlagrene, kast livbåtene, båten er for tung. Dette er logikken til sjefene. Men hvorfor skal vi akseptere å være mannskap i en dødsseilas?
Våre virkelige allierte finner vi blant alle dem som blir rammet av nedskjæringene og den desperate kampen om profitten.