I situasjoner med opprør og revolusjon har skolen ofte blitt snudd på hue, fordi folks behov for skole er totalt annerledes enn kapitalismens behov for skole.
Under alle sosialistiske oppstander har folk totalt forkastet kapitalismens skole-idealer. I stedet for å skape nye sjakkbrikker i et system, har skolen blitt et sted der man skulle utvikle den enkeltes personlighet.
Etter den første vellykka arbeiderrevolusjonen hittil, i Russland i oktober 1917, begynte omveltningene med en gang. Utdannings-plakaten av 1918 uttrykte revolusjonens idealer:
«Personligheten skal stå aller høyest i sosialistisk kultur. Vi glemmer aldri et individs rett til egen utvikling. Det er ikke nødvendig for oss å redusere betydningen av personligheten … fordi stabiliteten i et sosialistisk samfunn ikke er basert på brakkedisiplin, eksersis eller religiøse og estetiske bedragerier. Den er basert på virkelige felles interesser.»
Eksamener ble fjernet. Universitetsutdannelse ble gratis for alle. Derfor ble studenttallet fordoblet.
Elevstyre ble gjennomført via skole-komiteer. Der var elever, lærere og andre ansatte med, og valgte f eks overlærer. Overlæreren kunne miste posisjonen på en dags varsel.
Forholdet mellom lærere og elever ble totalt forandret: “ Læreren spiller rollen som organisator, assistent, instruktør og eldre kamerat, og har ikke lenger jobben som overordnet autoritet” (Sovjet-pedagogen Pinkevitsj).
Disiplin hadde ingen ting med skolen å gjøre:
“Vi bryr oss ikke så mye med å lage lover og regler. Selv om det fra vår sysnvinkel også blir gjort gærne ting, så er det viktige at alle regler settes opp av elevene selv sammen med lærerne, og at disse reglene gjennomføres av kollektivet selv. Uansett så bør det være så få regler og lover som mulig.” (Pinkevitsj)
Da 30-40.000 studenter okkuperte universitetene og ti millioner arbeidere okkuperte fabrikkene i Frankrike i 1968, førte dette med seg en enorm kulturell aktivitet. Skolene var ikke noe unntak.
Elevene i videregående skoler okkuperte skolen. En elev skrev: “For første gang følte elevene seg hjemme på skolen”. Videre: “Elevokkupasjonene gikk paralellt med fabrikk-okkupasjonene. I begge tilfellene ble bygninger og redskaper holdt ved like av okkupantene, fordi de kunne brukes av folk i deres egen aktivitet uten å bli kommandert til det.”
Omtrent én av tre lærere var med på aksjonene. Skoler begynte å eksperimentere: En skole gjennomførte følgende:
Hver gruppe organiserte arbeidet slik de selv ønsket. Et fag ble studert hver morgen. Så ble timeplanene lagt opp, fra 12.00 - 12.30 hadde hver klasse møte. Der ble målet med å studere temaet definert, og ofte ble konklusjonene lagt fram. Dette kunne hjelpe elevene når de gikk tilbake til temaet. På samme møte be neste dags tema bestemt, hvilke bøker man skulle ta med seg osv.
Om kvelden var det politiske møter, kultur filmer osv osv.
Komplett demokrati var en forutsetning for systemet, og delegater ble valgt fra hver klasse, som sammen med lærerrepresentanter og forldre bestemte hvordan skolen skulle være.
Filosofien var: Undervisningen måtte tillate den totale utviklingen av et individ, og gikk dermed mot tidlig spesialisering. Som en skole hadde i sine protokoller: “Vi ønsker ikke spesialiserte idioter”
Under den portugisiske revolusjon 6 år seinere ble skolen på samme måte snudd på hue. Det første som forsvant var karakterer og eksamener, og størrelsen på klassene ble redusert fra 40 til 25.
Skolen vil være noe helt annet under sosialismen enn den er i dag. Så mye har vi erfart.
De fleste har hørt om Reform -94, men de færreste vet hva den virkelig innebærer. Maria Kvilhaug klargjør fakta om og bakgrunn for reformen.
Reform -94 ble uten videre vedtatt sommeren 1992. Den berører alle som går på skole og de som jobber der. Men hverken lærere eller elever vet noe særlig om hva den går ut på. Det har, ikke vært noen bred fagdebatt om den rett og slett på grunn av manglende informasjon. Myndighetene vil ikke at for mange skal skjønne hva reformen vil innebære for deres arbeids- og livssituasjon før den er tredd godt ned over hodene deres,
Reform-94 bygger på en utredning nedsatt av det såkalte Blegen-utvalget. Dette utvalget bestod av “hele” to elever, noen lærere, sjefsbyråkrater i staten og representanter for LO og NHO.
Målet med reformen er etter sigende å sikre alle rett til videregående opplæring, og å få “flest mulig fortest mulig gjennom videregående utdanning”. Og det kan jo høres vakkert ut. Bakgrunnen er en lov av 1974 som skulle sikre alle rett til videregående utdanning, men pga. kapasitetsproblemer vedtok man å vente til skolesystemet var godt nok utbygd til at alle kunne få et tilbud. Hadde det ikke vært for de store nedskjæringene som har prega skolesektoren de siste åra, ville ikke mangel på skoleplass vært noe problem i dag.
De viktigste punktene i reformen er dette:
• All ungdom mellom 16 og 19 år skal ha rett til treårig videregående utdanning, bestående av grunnkurs, og videregående kurs 1 og 2 (VK 1 og 2). Der det fins lærlingeordninger skal elevene få toårig lærlingeplass etter VK1, noe LO og NHO mener å kunne garantere.
• Fylket skal forpliktes til å innføre en oppfølgingstjeneste for alle som har retten til inntak i behold, men som verken går på skole eller har jobb.
• Bygge ned forskjellene mellom yrkesopplæring og allmennfaglig ved å gi plass til mer teoretiske fag på grunnkurs og VK2 slik at også yrkesskoleelever får studiekompetanse.
• Bygge ned antall grunnkurs fra 115 til 13. Antall VK 1 kurs skal også innskrenkes kraftig for “å gjøre det lettere og mer oversiktlig for elevene å velge”, og dessuten billigere og lettere for skolesystemet å plassere elevene.
Hva går dette i praksis ut på? La oss ta siste punkt først. Denne groteske amputeringa av grunnkurs begrunnes med at det ikke er meningen at grunnkurs skal gi ekspertise. I det arbeidsmarkedet vi har i dag er det vanskelig å vite om yrket vil holde for framtida, og da er det bra å ha flere bein å stå på.
Fantastisk! Hvis du vil bli skomaker, er det bare å søke deg inn på “formgivingsfag”, så får du med søm, foto, blomsterbinding, frisør, gullsmed og tegning på kjøpet. Hvis du ikke kommer inn på VK1 skomakerfag er det m.a.o. mye annet snadder å velge mellom, fag som ikke en gang likner på det du vil bli.
Det vil heller ikke være slik at du uten videre kan ta et annet grunnkurs i stedet. Du har fire år på deg etter ungdomsskolen til å komme deg gjennom systemet, ellers mister du retten. Et yrkesfag trenger alle disse fire åra, så det du først har begynt på må du følge helt ut. Nåde deg hvis du ikke var sikker på hva du ville bli som femtenåring.
At yrkesfag skal gi allmenn studiekompetanse kan være ideelt for noen, fatalt for andre. De som er teoretisk svake eller umotivert for slikt etter 9 år på skole, vil få dårligere karakterer enn på et rent yrkesfag, noen vil falle helt ut. En studiekompetanse er helt verdiløs uten høye karakterer med de inntakskrava det er til videre studier i dag. Å forbedre sine karakterer som privatist vil også bli vanskeligere og dyrere, med kun en sjanse per fag og dobbelt så dyrt som det allerede er i dag. Privatistordninga angripes; folk skal for all del gjennom det offentlige skoleverket.
Dette fører oss inn på noe annet: Dreier det seg om en “rett” eller en pliktig tolvårig skole?
Ungdom i aldersgruppa 16-19 år skal ikke tilbys arbeidsmarkeds-opplæring i og med at de har “rett” til å gå på skole. Hvis de ikke går på skole eller har jobb skal de “følges opp”. At folk trenger en pause i skolegangen fordi de naturlig nok er drittlei, for så kanskje å komme sterkere tilbake seinere, skal ikke tas hensyn til.
Dette har selvsagt en effektiv disiplinerende funksjon. Det blir livsfarlig å ikke holde det gående med lekser og oppmøte i sammenhengende tolv år. Retten er en bløff. Det er en rett du ikke kan takke nei til, og som utestenger alle som takket ja for seint.
Reformen er et uttrykk for sterkere styring ovenfra. Det er verdt å legge merke til at Rådet for Videregående Opplæring nå har utestengt representanter for elevene, og elevrådet vil miste den stemmeretten de hadde. At lærerorganisasjonene ikke har blitt konsultert sier også sitt. En skulle tro at elevinnflytelse i skolene ville bli ansett som positivt både for skolen og for den enkeltes utvikling, og at lærere og elever burde være de som vet best hvordan skolen og undervisninga bør organiseres.
Et ledd i kampen for å få en slik innflytelse er å vise at vi ikke godtar nedskjæringer forkledd som reformer.
På utredningas første side heter det:
“Norge må forbedre sin konkurranseevne pga. den økende internasjonaliseringa, derfor må utdanningssystemet frembringe motivert og kvalifisert arbeidskraft på alle nivåer. “Økt konkurranse krever PRESISJON, NØYAKTIGHET og DISIPLIN (...) Holdningsskapende arbeid for økt forståelse av viktigheten av internasjonalisering må starte allerede i skolen. Vi må få økt oppmerksomhet om arbeidsetikk, kvalitet og service-innstilling. For arbeidslivet vil det være riktig at gode holdninger på disse punktene innarbeides gjennom utdanningen”.
Dette hårreisende skribleriet burde avskaffe mytene om skolen som noe annet enn en fabrikk. En fabrikk som produserer lydige arbeidere og skiller ut de “dårlige” underveis. Det forklarer hvorfor det ofte kreves artium for å sitte i kassa på supermarkedet: Arbeidsdisiplin. Etter tolv år i skole burde eleven ha lært seg til å stå opp om morgenen og sitte stille og kjede seg hele dagen. Det er ikke for ingenting at NHO var så godt representert i Blegen-utvalget, som skrev utredninga. For arbeidskjøperne er det også lønnsomt å ha ungdom til å jobbe to år gratis som lærlinger. De har lenge prøvd å angripe lærlingelønna.
Reform -94 er en effektivisering av den rollen skolen allerede har - å gjøre oss til lydige arbeidere med generelle kunnskaper om det meste.
Oslo Grafiske fagforening gjennomførte en halv times politisk streik 11. november i protest mot hvordan Reform -94 kommer til å svekke fagopplæringa innafor Grafisk.
Lederen i foreninga, Sven Hugo Johansson, forteller at bakgrunnen for streiken var at reformen vil føre til en klart dårligere fagopplæring. I dag har man to års skolegang og to år læretid i bedrift. Hele tida får man opplæring knytta til grafiske fag.
Nå skal man først gjennom et grunnkurs der man ikke kommer innom grafiske fag i det hele tatt. Tida man får opplæring i grafiske fag blir kutta dramatisk. Bokbinderfaget forsvinner fullstendig fra skolen.
“I dag er det vanlig at ufaglærte som har jobbet i et trykkeri noen år får tilbud om lærlingeplass, med full betaling og et tilbud om teoretisk opplæring på skolen. Med reformen forsvinner lærlingskolen. Disse lærlingene vil vanskelig kunne konkurrere med skoleelever som skal jobbe uten lønn, men med et statstilskudd på 50 000 til bedriften.”
For grafisk bransje er det viktig å ha en skikkelig opplæring, resultatet av Reform -94 blir at bransjen må satse på private skoler på sida av skoleverket”.
Skolen oppdrar oss til å bli del av samfunnet rundt oss. Å bli en del av kapitalismen. Vi blir lært å være lydige, å godta samfunnets regler og ulikheter.
Vi blir opplært til å ta del i et samfunn med arbeidsdeling. Noen blir professorer, andre blir vaskehjelper. Skolen sorterer og skolen indoktrinerer.
Hvordan dette skal skje bestemmes av de som er sterkest framme med sine interesser. Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der staten skal administrere fellesoppgaver slik at systemet går rundt. Statens skolepolitikk bygger på kapitalismens behov for skole.
Den moderne skolens historie kan føres tilbake til midten av 1700-tallet. I overgangen mellom føydalisme og kapitalisme ble de gamle føydalhærene oppløst, og dette førte til at store flokker av hjemløse streifet omkring.
Asylet og fengslene oppstod bl.a. i denne perioden. Ettersom industrialiseringen økte ble behovet for arbeidskraft større, og skolesystemet oppstod som et asyl for barn, en anstalt der barna skulle lære å innordne seg i arbeidslivet , og dermed spare formennene på fabrikkene for unødig strev med å holde ro og orden.
Skolens oppdragelsesprosjekt var altså i utgangspunktet å lære barna disiplin.
Ser vi på skolen i dag er det tydelig at skolen fortsatt har som en viktig funksjon å lære barna disiplin.
Innholdet i undervisningen har blitt mer variert, men reflekterer fortsatt kapitalismens behov. 1700-tallets kapitalister trengte lydig arbeidskraft. Dagens NHO krever bedre utdannet arbeidskraft og peser stadig om nivåøkning.
Skolen er med på å danne nasjonalistiske illusjoner om likhet og felleskap på tvers av klasser. Den norske skolen tar mål av seg til å være verdinøytral, men er likevel i høy grad formidler av nasjonalistisk ideologi og kristen moral og etikk.
Tenk på hvor mye du lærer om Olav “hellige” Haraldsson, som høgg hue av de som ikke bøyde seg for kvitekrist. Og tenk hvor sterkt dette bygger opp under ideen om at Norge har eksistert i årtusener, at vikingene var våre stolte forfedre osv.
Sett det opp mot hvor mye du lærer om Marcus Thrane og om Menstad-slaget. Dette er viktige deler av arbeiderklassens historie, men som skurrer i en nasjonalistisk tolking av fortida.
Lik rett til utdanning har vært et sentralt krav for arbeiderbevegelsen i Norge, og enhetskolen er en av grunnpillarene i den sosialdemokratiske staten. Gratis utdanning for alle har også vært en hjørnestein i sosialdemokratisk skolepolitikk.
Innholdet i skolen har både historisk og idag formidlet middelklassens verdier, men den følge at barna fra middelklassen lett favoriseres. De presterer bedre, får bedre karakterer og dermed lettere tilgang til høyere utdanning enn barna fra arbeiderklassen.
Kampen om innholdet og verdiformidlingen i skolen har ikke hatt en like sentral plass for arbeiderbevegelsen. Men måten skolen skulle fungere på ble endret i 70-åra. Gruppearbeid og nyere undervisningsmåter ble brukt mer og mer. Praktiske og teoretiske fag ble knytta nærmere sammen. “Skoleflinke” og mindre “flinke” skulle jobbe sammen. Og mennesker som ikke passet inn i systemet, som fysisk og psykisk utviklingshemma, skulle være på skolen sammen med de andre; integreres.
Virkeligheten i det kapitalistiske samfunnet har hatt sterkere gjennomslag enn skolelover og formålsparagrafer. Det heter f eks at skolen skal fremme samarbeid og solidaritet. Men dette kommer helt i skyggen av eksamens-virkeligheten og karaktersystemet. Den sterkeste, og uskrevne, loven er at alle skal konkurrere med hverandre, gjerne på andres bekostning.
I dag ser vi at tidligere reformer angripes. Desentralisering har blitt et dekkord for effektivisering. Når kommuner og bydeler skal styre pengesekken, vil skolene nødvendigvis få forskjellig tilbud. Privatskoler får også en sterkere stilling. Denne utviklinga har foregått lenge andre steder i Europa, og nå skal Norge følge etter. I England har offentlige skoler mulighet til å stille seg fritt i forhold til statens regler og budsjettrammer. Eliteskoler med godt betalte og høyt utdanna lærere fins side om side med skoler nesten uten lærerkrefter og undervisningstilbud. I Sverige har desentraliseringen gitt de samme katastrofale følger for skolen.
Rett til utdanning betyr ikke rett til lik utdanning.
Framvekst av privatskoler, desentralisering og rene etniske skoler vil uten tvil utdype de økende klasseskillene. Forsvaret av enhetskolen, til tross for begrensningene, er derfor en viktig skolepolitisk sak i dag.