Knut Øygard
Tore Bjørgo har jobba lenge med å kartlegge den voldelige rasismen. Nå har han redigert en artikkelsamling der bidragsyterne er forskere på rasisme og vold i hele Europa.
Det har blitt en interessant bok, sjøl om ikke alle enkeltbidragene sier like mye. Bare spørsmålene som blir reist er viktige nok: Hva er sammenhengen mellom den organiserte rasismen og voldelige angrep? Hvem er voldsmennene? Bidrar mediaoppslag til å stimulere til rasistisk vold? Og ikke minst: Hva er konsekvensen av en streng innvandringspolitikk?
En rekke angrep på asylmottak har blitt avskrevet som “guttestreker”. Og ganske riktig: en rekke angrep er gjennomført av guttegjenger uten noen organisert tilknytning til andre rasister. Derimot viser boka hvordan slike angrep klart henger sammen med en generell rasistisk stemning.
På en rekke områder distanserer forfatterne seg så mye fra stoffet at konklusjonene blir tvetydige. Artikkelen om Sverige viser hvor mange medlemmer av Vitt Arisk Motstand som er dømt for rasistisk vold.
Deretter gjør forfatteren et sprang og sier at det må mer forskning til for å vise en sammenheng mellom organiserte rasistgrupper og rasistisk vold.
Et større problem er det at boka ikke tar utgangspunkt i at rasistiske organisasjoner utgjøres av små mindretall, som forsøker å slå igjennom.
Når de fleste rasistgruppene forsøker å ta avstand fra voldshandlinger, betyr ikke det nødvendigvis at de er forskjellige fra Hitlers stormtropper som marsjerte, og banka opp dem de kom over. Det er bare et uttrykk for at de ikke føler seg sterke nok.
Le Pen i Frankrike er et eksempel på en som har sikra seg en respektabel fasade, og samtidig bygd opp rene kampgrupper.
At det er en artikkelsamling vises når man på en side forteller at det ikke finnes en virkelig internasjonal organisering av rasistgruppene, for deretter, i neste artikkel, å beskrive en slik organisering.
Uansett så er det en spennende bok. Ikke fordi den krafser i detaljer om ulike grupper, men fordi den tegner et bilde av hva de er idag, samtidig som den reiser en viktig debatt.
Tore Bjørgom.fl.
Rasistisk vold i Europa
Store uenigheter har kommet fram blant antirasister etter at den danske rasisten Mogens Glistrup ble slått under en demonstrasjon ved Haraldsheim Vandrerhjem i Oslo i oktober. Tim Robinson og Knut Øygard fra IS har snakket med Harald Fagerhus, nestleder i Oslo SOS Rasisme.
IS: På bakgrunn av Haraldsheim har vi sett en lite konstruktiv debatt, der lederen for Antirasistisk Senter, Khalid Salimi, har gått til det uhørte skritt å oppfordre folk til å melde seg ut av SOS. Hva mener du om debatten?
HF: Jeg hadde helst sett at debatten foregikk innafor bevegelsen, det er feil å føre en slik debatt gjennom media. Avisene konsenterere seg om vold. Et langt mer fornuftig alternativ er møter som det SOS holdt forrige uke, da 70 folk diskuterte linjer i kampen mot rasismen.
Det det er snakk om er at antirasister må vise styrke, ikke bruke vold. Det er lite hensiktsmessig. Ta Haraldsheim, der hadde vi allerede vunnet. Glistrup var interessert i å provosere. Men man kan ikke bekjempe fascisme ved å bruke fascistiske metoder.
IS: Men når du sier “fascistiske metoder” er det et problem. Nazistenes metoder og politikk går ut på å rakke ned på undertrykte grupper og øke graden av undertrykking. Antifascister kan overhode ikke sammenlignes.
HF: Når noen stjeler fra deg og du tar tilbake det som er stjålet, så er ikke det tyveri. Men det er ikke riktig å bruke mer styrke enn nødvendig.
IS: Vi i IS argumentere ikke for vold, men for at antirasister må anvende makt mot nazistene. Noe de ansatte på Haraldsheim gjorde da de kastet ut nazistene. Du mener også det er riktig å hindre nazimøter?
HF: Skal ytringsfrihet gjelde, må det også gjelde de man er uenig med. Det kommer an på sammenhengen det skjer innafor om nazister skal ha ytringsfrihet. Det betyr ikke at man skal hjelpe dem å komme fram.
Men jeg er skeptisk til sensur. Du kan starte med rasisme, så blir porno forbudt og så blasfemi osv, og konsekvensen er at ytringsfriheten i det hele tatt blir meget begrensa. Det er som å dele ei kake. “Jeg tar kun et lite stykke. Ingen merker noe.” Når alle tenker slik, blir det tilslutt svært lite kake igjen. Man risikerer å “møte seg selv i døra”. Demonstrasjoner er viktig, men man må ikke gjøre nazistene til martyrer. Hvis man skal bryte andres forsamlingsfrihet må man ha folk med seg, ellers blir det en eliteaksjon. Man skal passe seg for formynderi overfor folk. Det er ikke nødvendig å skjule rasistenes budskap av frykt for at folk ikke kan bestemme selv.
IS: Å forsvare vår ytringsfrihet er ikke betinget av å forsvare nazistenes. Tvert om, når nazister får gjennomført markeringer øker tilliten deres og faren for overgrep er større. Vi er ikke for forbud mot nazistene eller noen andre, vi tror ikke den norske staten er en alliert i kampen mot rasismen.
Men det er en stor forskjell mellom myndighetenes sensur og type aksjoner som f.eks. da klubben på Aftenposten nektet å trykke rasistiske annonser. Arbeidernes aksjon var ikke formyndersk. De viste at de som kollektiv ville hindre at rasisme står fram som en legitim politikk. De gikk ut og sa det, så det var ikke snakk om å skjule ting.
De som undervurderer folk er de som tror at det ikke går an å vinne et flertall i arbeiderklassen for idéen om at nazistene må stoppes. Mobiliserer man skikkelig, er det fullt mulig å etablere ideen om at vi ikke vil ha nazister i våre gater som hovedlinja blant folk flest.
HF: Fagbevegelsens engasjement er viktig for å få med flere folk og også for å bekjempe rasismens grobunn. Ideer om at innvandrere tar jobbene våre osv.
IS: Kan du si litt om bakgrunnen for konflikten i SOS?
HF: Det er en rekke lokallag som er misfornøyd med den sentrale ledelsen. Dårlig organisering har ført til frustrasjon. Det har også vært personlige motsetninger. På landsmøtet i Haugesund nå vil vi foreslå en midlertidig ordning for å få organisasjonen på beina igjen.
IS: Men er det ikke også grunnleggende politiske motsetninger? Du sier, og har sannsynligvis de fleste SOS-medlemmer med deg på det, at det er riktig å lage motdemonstrasjoner når nazister mobiliserer. SOS i Frankrike har nektet å gjøre dette gjennom hele 80-tallet. De har holdt demonstrasjoner på en side av Paris mens Le Pen har marsjert på den andre. SOS og deres leder Harlem Desir har blitt tatt med til råd av President Mitterand og har vært en del av det respektable politiske liv. Noe de ikke kunne vært hvis de hadde konfrontert nazistene på gata.
Er det en fløy i SOS, spesielt rundt Antirasistisk Senter, som ønsker seg en slik respektabilitet? Senteret sier de vil danne en ny sammenslutning, noe som kan risikere å svekke SOS og også mobiliseringsgrunnlaget?
HF: SOS ble starta som noe løst man kunne slutte seg til og utvikla seg til en medlemsorgansiasjon. Det er ingen hemmelighet at det har vært gnisninger mellom senteret og SOS. Det har vært en debatt om bredde. Men det siste halvåret har Oslo SOS markert seg kraftig. Det er lokallaga rundt omkring som har båret organisasjonen.
SOS har fått flere hundre nye medlemmer i de siste ukene. 200 bare i Tromsø! Nye lokallag er starta. Det negative rundt Haraldsheim kan vendes til noe positivt fordi folk føler at de må ta stilling.
Det vil alltid være uenigheter blant antirasister. Det er det overordna målet som er det viktige spørsmålet. Å splitte en organisasjon som SOS, er det bare rasistene som tjener på.