Jan Roger Ljønes
For 75 år siden var det endelig slutt på krigen som skulle “gjøre slutt på alle kriger.” Første verdenskrig står fremdeles som et redselsminne over krigens barbari. Millioner av unge arbeidere, ofte ikke mer enn 16-17 år gamle, ble sendt i døden i en håpløs stillingskrig som la Europa øde i fire år.
Alt vi høre om fredsavtalen på skolen, er president Wilsons 14-punktsprogram og Versailles-traktaten. Men det var ikke statsledernes fromme ønsker om fred som stoppet blodbadet.
I august 1914 mottok arbeiderne i Frankrike. England, Tyskland og Russland krigserklæringene med nasjonalistisk begeistring. Men elendigheten i skyttergravene og harde kår hjemme førte etterhvert til krigstrøtthet og økende misnøye. Folk merka at det var arbeiderklassen som måtte betale regninga for herskerklassens ambisjoner om ekspansjon.
De russiske revolusjonæres slagord om å snu den imperialistiske krigen om til borgerkrig, en krig mellom arbeiderklassen og borgerskapet, ble en realitet. I november 1917, 3 år etter krigens utbrudd, tok arbeiderne makta i Russland og gikk inn for umiddelbar fred - uten anneksjoner.
I løpet av de neste to åra satte store klassekamper fyr på Italia, Storbritannia og Frankrike. Revolusjonen sveipet ikke bare over Russland - også i Tyskland hadde soldatene og arbeiderne fått nok. I oktober 1918 gjorde matrosene i Kiel mytteri og fikk støtte fra byens arbeidere, som gikk ut i generalstreik. I Berlin hadde arbeiderne dannet sovjeter og satt regjeringa ut av spill. Det var ikke lenger mulig for sjefene og generalene å fortsette krigen.
Den britiske statsministeren Lloyd George illustrerte stemninga som rådet, da han skrev til sin franske kollega, Clemenceau: “Hele den eksisterende orden, i dens politiske, sosiale og økonomiske aspekt, er utfordret av massene fra den ene enden av Europa til den andre.”
Revolusjonen i Russland inspirerte arbeidere i hele resten av Europa. Oktoberrevolusjonen var kun mulig fordi bolsjevikpartiet, som ledet den, hadde en klar forståelse av krigen. Denne forståelsen, som fikk tilslutning fra et flertall i den russiske arbeiderklassen i løpet av 1917, hadde gjort bolsjevikene til en forhatt og liten organisasjon de første krigsåra. Bolsjeviklederen Lenin hadde i 1915 fleipet bittert om at alle Europas antikrigssosialister kunne få plass i fire hestevogner.
Dette sa Lenin mot en bakgrunn av kanskje det største svik i arbeiderbevegelsens historie. Fram til 1914 hadde Den andre internasjonale organisert alle sosialister på anti-militaristisk og internasjonalistisk grunnlag. På Internasjonalens kongress i Stuttgart i 1907 ble det slått fast hvilke holdninger sosialister skulle ha til en framtidig imperialistisk krig. De skulle gjøre alt for å hindre dens utbrudd, nekte å støtte sin egen regjering og samtidig gjøre alt for å intensivere kampen for kapitalistklassens nederlag.
Så seint som 25. juli 1914, en drøy uke før krigens utbrudd, hadde det tyske sosialdemokratiet (med over en million medlemmer) utgitt et manifest mot krigen. Da krigen var en realitet, kom kontrasten mellom de virkelige revolusjonære og reformistene, mellom de som ville bekjempe krigen med alle midler og føre kampen for sosialisme videre og de som handla i “fedrelandets interesser”, klart til syne.
Sviket var fulkomment da de tyske sosialdemokratene stemte for regjeringas krigsbudsjett. De fikk følge av sine patriotiske meningsfeller i resten av Europa.
Skulle sosialister effektivt bekjempe krigen, var det nødvendig med klarhet; krigens klassekarakter måtte avgjøres. Lenin skriver:
“Denne krigen har en imperialistisk karakter. Krigen er et utkomme av tilstandene i en epoke der kapitalismen har nådd sitt høyeste nivå i sin utvikling”.
Han påviste at imperialismens vesen var monopolkapitalismen, og det handlet om hvordan de store kolonimaktene deler verden mellom seg. Den indre dynamikken i monopolkapitalismen fører til en oppdeling av verden i interesseområder, og at disse og andre kompromisser på et gitt tidspunkt bryter sammen. Pga forskjellig utviklingstempo i de forskjellige landene drives monopolkapitalen mot konflikter som bare kan løses med krig. Denne monopolkapitalismen skapte for første gang en verdenshusholdning. Derfor er denne krigen, den imperialistiske krigen, den første verdenskrigen i ordets egentlige betydning.
Gjennom sin analyse av krigen utarbeida Lenin motstandslinja som ble kalt “revolusjonær defaitisme”. Det innebærer at kampen mot den imperialistiske krigen først og fremst er en kamp mot ens “eget” lands herskere. Krigen mellom de ulike statene skulle altså snus til å bli en krig mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Arbeiderklassen hadde ingen interesser i krigen, og et nederlag for “eget” borgerskap var å betrakte som det minste ondet. Lenin understreket at kampen måtte føres i alle de imperialistiske statene samtidig.
“Dagens sosialisme er reell bare hvis den verken støtter den ene eller den andre siden av det impeiralistiske borgerskapet, bare hvis den sier at begge sidene er verst, og bare hvis den ønsker nederlag til det imperialistiske borgerskap i alle land”.
På grunn av sosialdemokratiets udugelighet skrev Lenin allerede i november 1914: “Internasjonalen er død, lenge leve den 3. Internasjonale!”. For som han sa, var krig mot krigen bare en frase dersom ikke dette betydde revolusjon mot ens egen regjering.
Også Leon Trotski, en annen russisk sosialist, skrev om behovet for en ny internasjonale
“Akkurat som nasjonalstaten har blitt et hinder for produktivkreftenes utvikling, har sosialistpartiene blitt det viktigste hinderet for arbeiderklassens revolusjonære bevegelse... . Den nye internasjonalen må reise seg fra dagens verdenskataklysme, den må bli internasjonalen for den siste konflikt og den siste seier”.
Etter flere måneder med forberedelser møttes krigsmotstanderne i september 1915 i en liten landsby i Sveits, Zimmerwald.
Lenin fikk ikke flertall for sine ideer, og han innledet en hard kamp i tiden som fulgte. Heller ikke innenfor bolsjevikpartiet var det enighet om den revolusjonære defaitismen. Bare et mindretall ville akseptere denne strategien. Flere kritiserte Lenin for at konsekvensen av hans linje var at de russiske sosialistene skulle ville Tysklands seier og Russlands tap. Også bolsjevikenes organisasjoner utenlands var grepet av krigshysteriet - ca 8% av den franske seksjonen meldte seg frivillig i krigen.
Men sjøl om bolsjevikene i starten av verdenskrigen ikke var klare for å akseptere Lenins teser om revolusjonær defaitisme, var bolsjevikpartiet utvetydig antipatriotiske, og gjennom måneder med intense diskusjoner og nye erfaringer ble flere og flere klare på dette spørsmålet.
Gjennom milliondistribusjon av løpesedler og gjennom diskusjoner og møter med arbeidere, soldater og bønder på arbeiderplassene og slagmarka klarte partiet å framstå som de som hadde et klart handlingsalternativ. Svært viktig var også produksjonen av avisa Fakkelen, som ble distribuert i et antall av 500.000 til tyske soldater i skyttergravene på østfronten.
Krigen krevde stadig flere ofre etterhvert som generalene pøste på med unge folks liv for å vinne noen kvadratmeter gjørme. I 1916 døde 60.000 soldater på én dag da Somme-offensiven ble satt i gang på vestfronten. Metallarbeidere, som var selve nøkkelen i krigsindustrien, begynte å bruke sin posisjon for å vinne forbedringer. Både i Tyskland, Russland og Skottland utviklet det seg sterke grunnplansbevegelser.
Når demonstrasjoner og streiker brøt ut i Petrograd i februar 1917, ledet av kvinnelige arbeidere som krevde bedre mat og betingelser, fikk de støtte av metallarbeiderne, soldatene og matrosene. Bevegelsen førte til at Tsaren gikk av, og man opprettet en provisorisk regjering. Den nye regjeringa ville fortsette krigen. Samtidig organiserte arbeiderne seg i arbeiderråd, sovjeter. I løpet av de neste 8 månedene utviklet disse seg til en alternativ statsmakt. Det var til sovjeterne, og ikke til den handlingslamma regjeringa, at arbeidere og soldater satt sin lit.
Det var nå at bolsjevikpartiet skulle settes på sin aller viktigste prøve. Bolsjevikene måtte vise at de var i stand til å lede arbeiderklassen til fred og arbeidermakt. Og de klarte å organisere kravene folk hadde. Parolene om fred, brød og land ble fulgt opp med kravet om all makt til sovjetene, som i praksis betydde arbeiderklassens maktovertakelse. I praksis viste nå bolsjevikpartiet at de kunne lede revolusjonen til seier, og fikk på bakgrunn av kompromissløshet og glimrende organisering flertallet av arbeiderne bak seg i oktober 1917. Den russiske revolusjonen kunne nå inspirere alle som var i krig verden over.
Trotski skrev om hvilke impulser den russiske revolusjonen ville gi arbeiderne i alle land, i kampen for fred og - ikke minst - revolusjon i vesten.
“Den russiske revolusjon representerte en uendelig større fare for den tyske adelen enn det imperialistiske Russlands begjær og planer. Jo tidligere revolusjonen kaster bort den sjåvinistiske makta, og jo tidligere den viser sitt proletære ansikt, desto mer kraftfull er den... Ingen må tro at den russiske revolusjon ikke kommer til å innvirke på Tyskland... .”
“Krigen har forvandlet hele Europa til et krutthus av sosial revolusjon. Det russiske proletariatet kaster nå inn en flammende fakkel i dette krutthuset... Uansett er ikke vår oppgave å forsvare fedrelandet, men å føre revolusjonen videre til andre land.”
I tillegg til revolusjon i Tyskland ble det dannet rådsrepublikk i Ungarn i 1919 og Italia opplevde to år med sammenhengende opprør.
Lenin hadde sagt at “revolusjonen kan fjerne grunnlaget for all krig”. Men med unntak av Russland fantes det ikke organisasjoner som kunne lede revolusjonen framover noe sted. Likevel var det revolusjonære bevegelser over hele Europa som gjorde slutt på krigen.
Vi veit i ettertid at 1. verdenskrig bar kimen i seg til 2. verdenskrig. Vi veit at rivalene, seierherrene, fra den krigen la grunnlaget for den kalde krigen, Koreakrigen og Vietnamkrigen. Vi så imperialismen på sitt verste i Irak, og vi ser krig på Balkan i dag.
Første verdenskrig står for oss som et klart eksempel på nødvendigheten av å bygge genuint revolusjonære, internasjonalistiske arbeiderpartier. Krigen viste én gang for alle at nasjonalisme er uforenelig med kampen for sosialisme og ga oss de verste eksemplene på hva reformismens nære forbindelser til “fedrelandet” betyr for kampen for fred og sosialisme.