Dag Marcus Eide
Meldingen er klar fra statsbudsjettet: Vi må tåle nedskjæringer på alle fronter. Regjeringa sier at vi “venter på oppgangen”. Så skal alt bli bedre.
Men vil nedskjæringene tar slutt? Får vi igjen det vi har gitt fra oss?
Kapitalens ideologer, på handelshøgskoler og i departementene, sier: Norge sliter med tre hovedproblemer: Kapitalistene tjener for lite i Norge, det er for mange offentlig ansatte og arbeidsløshetstrygda er for høy.
Eierne tjener for lite, selv om utbetalingene på aksjer var på over 19 milliarder i 1992. Kværner har aldri hatt større overskudd enn nå. Likevel gir AP-regjeringa skatteletter til de rikeste. De rikes skatt for 1992 var lavere enn noen gang før. En av “konkursadvokatene” med 10 millioner i inntekt sa at skattereglene var så bra at han ikke trodde dette kunne fortsette. Statsbudsjettet viser at de tok feil, det kom ingen skatteskjerping for de rikeste.
Men det er jo ikke de rike som får kjenne nedskjæringene. Vi vet godt at det er vi andre som skal betale.
Omstrukturering og desentralisering i offentlig sektor kalles det som har rammet sykehus, universiteter og sosialomsorg. Det er rene sparetiltak.
Arbeidsløshetstrygda har tydligvis ikke blitt kuttet nok. I Finland kuttes disse stadig ned, i Sverige må arbeiderne gå ned i lønn når de blir sjuke og får trekk for de første dagene de er borte fra jobb. Disse nedskjæringer har kommet de siste åra, og Aho og Bildt lover flere.
I forbindelse med valgkampen kom noen såkalte forskere fra handelshøgskolen med en rapport som viste at våre barn ville lide for vår “løssluppenhet” om 20 år.
De viste til at med de offentlige underskuddene vi har i dag vil føre til at Norges gjeld må betales ned langt ut i neste århundre.
Dette er ikke forskning, men politiske utspill for mere nedskjæringer. Et forsøk på styrke bevisstheten om at vi alle må lide nå.
AP-regeringa sier vi må lide nå for å oppleve et oppsving seinere. Forskerne er mer defensive: Uten nedskjæringer kommer de kommende generasjoner til å få det hardt.
Nedskjæringene, med stadig flere begrunnelser, kommer fordi ingen tar igjen. LO legger seg flat for slike argumenter. Mange godtar også ekspertenes utspill som fakta.
Budsjettunderskudd er blir brukt av herskere i alle land mot arbeiderne. I dag er det ikke “økonomisk riktig”, men det var det for Roosevelt og Gerhardsen. Likevel kjører nesten alle regjeringer med underskudd, ofte ganske store. Problemet deres er at det er politisk mulig å stramme inn mere.
Dette handler om klassekamp, og ikke om samfunnets innebygde lover. Hundre tusen tyske kullgruvearbeidere streiket og aksjoner den siste tida tvang Kohl-regjeringa til å øke forbruket av kull i 1994. Arbeidsplasser kan forsvares!
En aktiv arbeiderbevegelse kan hindre innstrammingene. Vi må kreve at arbeidsplassene sikres og at vi i det minste beholder den velferden vi har. Topp aktuelt er det å stoppe Reform 94, som betyr kutting av skoletilbud og gratis lærlinger for arbeidskjøperne.
At eierne stadig tjener mer og samtidig betaler mindre skatt, viser at det fins penger å ta. Budsjettunderskudd er bra dersom det er en følge av at vi får gjennom våre krav. Nasjonaløkonomien er ikke vårt ansvar. Vårt ansvar er å vise at det nytter å slåss for våre rettigheter og for å kontrollere de verdiene vi selv skaper.
Det er først når arbeiderklassen får sjøltillit nok til å stå i mot presset og slåss for dagens krav at de kan være i stand til å sikre framtida for sine barn.