Kjetil Kvist
Rød Valgallianses nestleder Jørn Magdahl ga ut et hefte under valgkampen for å “tydeliggjøre” RVs “særegne stemme” i EF spørsmålet. Det er en vanskelig oppgave. RV gjør det ikke lettere for seg selv når de står igjen i valgkampen som det eneste partiet på venstresida som vil ha en borgelig regjering.
RVs EF-standpunkt tar utgangspunkt i et forsvar av nasjonen. “Det står om sjølråderetten” heter et av heftets kapitler. “RV mener at det er kapitalistklassen, de som eier og styrer storindustrien (...) som har MAKTA i Norge.” En god observasjon, men Magdahl fortsetter:
“Samtidig sier RV at kampen mot EØS- og EF-medlemskap er et forsvar for norsk sjølråderett.”
Et annet sted i heftet heter det at “det indre markedet vil undergrave den nasjonale kontrollen.” Men når det kommer til å identifisere hvem som utøver den såkalte “nasjonale kontroll” og “norsk sjølråderett” kommer ikke Jørn Magdahl lenger enn til “de folkevalgte.” For RV går i mot at “de folkevalgte skal gi fra seg enda mer makt til de multinasjonale selskapene.”
Alt snakket om kapitalistene blir bare vifting med faner og fraser. For RVs nestleder er analysen av samfunnet fortsatt begrensa til at Storting, fylkesting og kommunestyre kan kontrollere produksjonen og markedet. Det er derfor ikke overraskende at Magdahl reduserer kampen i dag til å gjelde “bedre betingelse for å få gjennomslag” i Stortinget.
Det blir ikke bedre når vi går over til kapitlet om “to slags internasjonalisme”. Ganske riktig påpeker Jørn Magdahl at kapitalismen er internasjonal, og at det ikke finnes noen grenser for kapitalismens profitthunger.
Opp mot denne slags “internasjonalisme” reiser Magdahl “grasrotas internasjonalisme”. Denne “internasjonalisme nedenfra”, som han også kaller det, skal gi seg uttrykk i utveksling av informasjon, “større samarbeid mellom venstrefløypartier i mange europeiske land mot Maastrichttraktaten” og felles aksjoner i europeiske land for 6-timers dagen. Men alt skal være innenfor nasjonens rammer.
En virkningsfull internasjonalisme i dag krever at arbeidere i utgangspunktet avviser snakk om landets konkurranseevne og bryter nettopp med nasjonale rammer.
Forvirret etter stalinismens fall, ønsker ikke RVs nestleder å kjempe for sosialisme, men vil bare bidra til å fremme noen forslag som kan gjennomføres “her og nå”. Riktignok hevder han at “RVs langsiktige mål er ny type sosialisme”. Denne “nye typen” er dels bygd på folkevalgte forsamlinger slik som Stortinget, men også på at makt utøves på “den enkelte arbeidsplass”. Det forblir uklart hvilke fullmakter hver av dem skal inneha.
Men det er kansje ikke så lett å finne klarhet i et slikt avgjørende spørsmål for folk som i årevis har satt likhetstegn mellom stalinisme og sosialisme. Det er kanskje derfor nestlederen i RV ender opp med å sutre over at EF-Unionen vil gjøre det forbudt å administrere kapitalismens vannvidd. For dem står nasjonalstatens kapitalisme som alternativet til EF-statens kapitalisme.