Simen Tutvedt
Kampene i Moskva i år er svært forskjellige fra de som foregikk under kuppforsøket i 1991. Dengangen forsøkte en del av herskerklassen å styrte de daværende sovjetiske presidenten, Gorbatsjov, gjennom militærkupp. Arbeiderklassen i Moskva og ellers i Sovjet oppfattet dette som et angrep rettet også mot dem, og kuppet ble slått tilbake av en massebevegelse.
I dag ser folk flest på maktkampen med likegyldighet. I en by med over 10 mill. innbyggere talte de største demonstrasjonene bare noen tusen mennesker. En Moskva avis hadde følgende overskrift: “Makthaverene slåss mens folket plukker poteter.”
Denne likegyldigheten er forståelig. Skillet mellom Jeltsin og hans motstandere er nemlig ubetydelig sett med arbeiderklassens øyne. Alle sammen har sin bakgrunn fra kommunistpartiet i sovjettida. Dette partiet var den sovjetiske herskerklassens viktigste organisasjon. Her var byråkratene og bedriftslederne som styrte Sovjetunionen medlemmer.
Sovjetunionen var aldri sosialistisk samfunn, men tvert imot et statskapitalistisk system, der det var det enorme statlige byråkratiet som kontrollerte produksjonen. Deres fremste mål var å klare seg i den militære konkuransen med USA og Vesten. Da dette systemet brøt sammen rundt 1990, var det med unntak av noen symbolske tilfeller de samme menneskene som beholdt makta over økonomi og politikk i både Russland og de andre statene i Sovjetunionen.
Både Jeltsin og hans nåværende opposisjon tilhørte de som klart gikk inn for markedsøkonomi og privatiseringer og de har hele tiden jobbet sammen som nært allierte.
Under kuppforsøket i 1991 stilte de seg, alle sammen i spissen for motstanden. Tidligere visepresident Rutskoj - som sammen med parlamentsforman Khasbulatov var Jeltsins viktigste motstander i år - ledet dengang forsvaret av parlamentsbygningen; “Det hvite hus”. Ikke bare har de alltid vært nære samarbeidspartnere - de står fremdeles i all hovedsak for den samme politikken. Begge sider i konflikten er for privatiseringer og markedsreformer. Begge sider ønsker å tvinge arbeiderklassen i Russland til å betale for krisa. Forskjellen mellom dem består utelukkende i uenigheter om hvordan disse målene skal oppnås, men pga. av dybden i den økonomiske og politiske krisa i Russland kan selv de minste splittelser føre til uforsonlige motsetninger.
Hverken Jeltsin eller opposisjonen mot ham bryr seg det minste om demokrati eller mennskerettigheter. “Demokraten” Jeltsin var i årevis partisjef i den viktige industribyen Sverdlovsk, hvor han bekjempet demokratiske rettigheter.
I mars i år oppløste han parlamentet, innførte direkte presidentstyre og avlyste en folkeavstemning om hvor stor makt han selv skulle ha som president. Dengangen ga han etter for press. Parlamentet han oppløste i høst var like demokratisk valgt som han selv. Nå har han også oppløst demokratisk valgte lokale organer som ikke ville støtte ham, og han har stengt en rekke aviser, som er i opposisjon til ham selv. En folkeavstemning i april ba om nye valg til parlamentet. Istedet vil Jeltsin ha et helt nytt parlament, med et overhus fullt av hans håndplukkede folk. For å gjenoprette “ro og orden” trengte Jeltsin støtte fra hærsjefen Bratsjov - den samme Bratsjov som støttet kuppforsøket i 1991.
Heller ikke Jeltsins motstandere slåss for demokrati eller vanlige folks ve og vel. “Forsvarsministeren” som Rutskoj utnevnte da han utpekte seg selv til president, organiserte Gorbatsjovs invasjoner i Vilnius og Baku. Han var også militær rådgiver for kuppmakerne i 1991, og hans assistent, Makasjov, er en ledende fascist. Bare få dager før kuppet holdt parlamentsformann Khasbulatov en tale for en forsamling av stalinister og fascister. At arbeiderklassen forholdt seg passiv til hvilke av disse utplyndrerne som vant maktkampen er ikke til å undres over.
Det at Jeltsin klarte å vinne generalene til sin side, og dermed lett kunne knuse parlamentet, betyr ikke at hans problemer er over. Tvert imot står han ikke stort sterkere enn før kuppet.
Han er totalt avhengig av støtten fra generaler og politisjefer. Han er også avhengig av samarbeid med regionale myndigheter, som allerede i lang tid har fulgt bare de ordrene fra sentral-makta de selv vil. Og han er avhengig av samarbeid med bedriftslederne i industrien.
Ingen av disse vil godta for mange angrep - noe som gir Jeltsin begrensede manøvreringsmuligheter. Et ennå værre problem er økonomien. I løpet av de siste årene er levestandarden i Russland mer enn halvert, og situasjonen nærmer seg Tyskland i 30-åra.
De grunnleggende problemene i økonomien kan ikke løses ved uhemmet liberalisme. Washington Post skriver:
“Den nye regjeringa kan ikke ta et slikt skritt uten å dømme millioner til arbeidsløshet. I noen tilfelle vil hele byer bygget opp rundt en stor fabrikk dø ut.”
Jeltsins skjebne kan lett bli den samme som Lech Walesas i Polen. For få år siden var Walesa mer populær og hadde mer makt enn Jeltsin noensinne har hatt. Idag er han praktisk talt maktesløs, etter å ha blitt kastet i siste valg fordi han ikke klarte å løse noens problemer.
Jeltsins seier over parlamentet har gitt ham et pusterom, men heller ikke noe mer.