Helge Ryggvik
Det kommer stadig nye bøker om nasjonalisme for tiden. I september kommenterte jeg Kåre Lundens nye bok. Nå har også Dagbladets utenrikskommentator Peter Normann Waage kommet med en bok der han tar for seg europeisk nasjonalisme. I motsetning til Lunden som ser på nasjonalisme som en grunnleggende positiv kraft, er Waage langt mer kritisk til nasjonalismen. “Jeg, vi og de andre” er tittelen på Waages bok.
“Nasjonalisme er én av flere mulige, tilsynelatende trygge havner i våre dager”, skriver Waage i en passasje der han bygger på den britiske historikeren Eric Hobsbawn.
“Men dette tilfluktssted kjennetegnes ved at noen ikke hører med: Hvordan vet menn og kvinner at de tilhører et fellesskap? Ved å definere de andre som ikke tilhører det, som ikke burde høre til det og som aldri kan høre til det.
Dette er utvilsomt et av kjernepunktene i nasjonalistisk ideologi og en viktig forklaring på hvorfor nasjonalisme har en innebygd tendens til å ende opp med undertrykkelse av andre.
Waage er åpenbart opprørt over hvilke konsekvenser nasjonalistisk ideologi har fått i Jugoslavia og det tidligere Sovjetunionen. Sett med internasjonalistiske øyne har Waages bok flere sympatiske trekk. Men den har enda flere svakheter.
Waages bok er på 350 sider. Den virker enda lengre enn det. Selv om Waage flere steder i boken refererer forfattere som klart definerer nasjonalisme som et moderne fenomen, et produkt av kapitalisme eller industrisamfunnet, legger han stor vekt forbindelsen med det han kaller den jødisk-kristne og den greske kulturarv.
Han gjennomfører en reise gjennom historien som til tider virker svært irrelevant i forhold til de problemene han tar opp. Waage kan utvilsomt virke lærd, for i sin gjennomgang refererer han en uendelighet av ulike forfattere.
Problemet er bare at han svært sjelden setter de ulike forfatterne opp mot hverandre. Dermed blir fremstillingen lite konsistent, og det er svært vanskelig å se om Waage selv egentlig presenterer noen teori om nasjonalismen. Boka virker rett og slett pratete.
I den grad man finner en klar tråd i Waages fremstilling er det en sterk tiltro til borgerlig individualisme. Når vi som sosialister ønsker å bekjempe nasjonalisme, er det fordi nasjonalismen forsøker å skape en kollektivfølelse som automatisk vil utelukke mennesker med annen etnisk bakgrunn, hudfarge språk osv.
Waage er kun opptatt av “jeg-et” og fremviser en forakt for alle former for kollektivisme. Som sosialister liker vi kollektiver. Vi ønsker at folk skal identifisere seg med det kollektivet som oppstår på en arbeidsplass når folk samler seg til kamp.
Klassekamp dreier seg om å skape en kollektivfølelse som forener på tvers av nasjoner og ulik kulturell bakgrunn, men altså en utelukkelse av herkserklassen. Vårt mål, sosialisme, dreier seg imidlertid om å skape et kollektiv der samtlige mennesker på denne planeten har en plass.
Hvis du leser engelsk finnes det en rekke bedre, kortere og billigere fremstillinger om nasjonalisme enn Waages bok.
Peter Normann Waage:
Jeg, vi og de andre.
Om nasjonalisme og nasjonalisme i Europa
Cappelen 1993.