Helge Ryggvik
Stortingsvalget kommer ikke til å forandre en eneste ting når det gjelder levekårene for folk i Norge. Likevel er et Stortingsvalg et barometer for den politiske stemningen. Ser man at gradestokken viser kuldegrader om morgenen, forholder man seg gjerne til det. På samme måte med valget. I IS oppfordret vi folk til å stemme på de partiene som kunne fange opp en venstrestemning. Dvs, RV i Oslo og SV i resten av landet. Uten illusjoner.
Når Fremskrittspartiet og Høyre som i 1985, 87 og 89 fikk tilsammen 35%, nå bare får 24%, er det glimrende. Men når SV går tilbake nesten 5% fra forrige kommunevalg er det utelukkende negativt. Desto mer hvis man tar utgangspunkt i meningsmålinger fra før sommerferien da SV var like stort som Arbeiderpartiet i Nord-Norge. Det er også negativt at det arbeiderfiendtlige Senterpartiet har seilt opp som det viktigste Nei til EF-partiet, selv om mange har stemt på Senterpartiet i protest mot det etablerte.
Arbeiderpartiets valgnederlag i 1991 og de katastrofale gallupptallene tidligere i år, var uttrykk for misnøye med den økonomiske politikken.
En misnøye som gikk til venstre og som lenge ble fanget opp av SV. I en venstrestrømning basert på egenaktivitet, streiker, aksjoner, demonstrasjoner osv, radikaliseres folk gjerne raskere enn de partiene de velger å støtte. Men man kan også få venstrestrømmer basert på passiv protest, som oppslutningen om SV de siste åra. Typisk for slike venstrestrømmer, er at folk tar med seg en rekke reaksjonære holdninger. I kommunevalget strøk f. eks. mange SV-velgere innvandrerkandidater på listene.
Den “passive” venstrestrømmen kunne ha vært utnyttet til å dra folk ut i aktivitet, og dermed fått en virkelig radikaliseringsbølge. SV-ledelsen har imidlertid bare hatt en tanke i hodet; den økte oppslutningen skulle så fort som mulig omsettes i ministerposter. Solheim ville bli samferdselsminister. I stedet for å utfordre reaksjonære ideer blant partiets egne velgere, valgte man opportunistisk å tilpasse seg dem. (“Vi må stille krav til flyktningene”) For å komme med i en regjering måtte kritikken av Arbeiderpartiet dempes. Det samme gjaldt kritikken av Senterpartiet, som jo dessuten har ført omtrent samme økonomiske politikk som Arbeiderpartiet.
Derfor den tamme valgkampen. Ved å akseptere at valget skulle dreie seg om hvem som skulle få sitte i regjeringa, og ikke politikk, sto SV tannløst tilbake. Bedre ble det ikke av at SV foreslo skatteøkninger som ville ramme store deler av arbeiderklassen.
Når Arbeiderpartiet gikk fram med over 10% på meningsmålingene i løpet av noen få måneder skyldes det først og fremst at partiet har lykkes med å skape inntrykk av at Norge står overfor bedre økonomiske tider. Brevene fra bankene om lavere rente har vært viktigere enn Arbeiderpartiets egen valgkamp. Etter år med nedskjæringer og forverra levekår, har mange klamret seg til et halmstrå, ved at man med “Stø kurs” ville få noe igjen for det man har ofret. Ved en konsekvent opportunistisk linje og uten å forsøke å avsløre den økonomiske bløffen, har SV lagt brede broer sånn at tidligere AP-velgere kunne vende tilbake til sitt gamle parti.
Årsaken til at også SV mistet mange velgere til Senterpartiet, er den samme opportunismen. Det virker som om Solheim har fattet noe av poenget sjøl. “SV burde ha lagt mer vekt på de sosiale konsekvensene av et EF-medlemsskap”, har han uttalt etter valget.
Bra, men hvordan skal SV slåss mot de sosiale konsekvensene av EF-medlemsskap, når den samme Solheim samtidig går inn for at folk flest skal stramme inn livreima? Å slåss mot EF-tilpasning betyr aktiv støtte til alle som slåss mot regjeringens innstrammingspolitikk. Også når det er musikere og oljearbeidere som slåss for høyere lønn.
Støtten til Folkvord er valgkampens mest positive signal. De aller fleste oppfatter det som en protest mot SVs høyrepolitikk i Oslo. Oppslutningen om Folkvord viser tydelig at det ikke er gitt at de politiske strømmene går til høyre, selv om folk opplever en svak økonomisk oppgang. Det gir håp for året som kommer.
Selv om både Jagland og Solheim oppsummerer valget som et uttrykk for at velgerne ønsker stabilitet er det lite som tyder på at vi vil få det. Når statsbudsjettet legges fram vil man få se hva som egentlig menes med “solidaritetsalternativet”.
Vårt mål må være å omskape politisk ustabilitet til virkelig politisk aktivitet.