Knut Øygard
Fascismen er en politisk retning som ikke bare kan bekjempes med “tradisjonelle” virkemidler og åpen debatt. For dem er propaganda en politisk arena. Terror og trakassering er en annen, og like viktig. Alle “vellykka” fascistiske organisasjoner har forsøkt å balansere mellom å ha en respektabel fasade og bygge en militant kjerne, som kunne “handle”.
Det burde være tilstrekkelig å vise til hvordan Hitler bygde seg opp, men om erfaringene fra fascismens framvekst i mellomkrigstida ikke lenger er gode nok “for dagens moderne samfunn”, kan man lære den samme leksa av nye europeiske erfaringer.
Frankrike er kanskje det landet der Le Pens Front National (FN) nettopp har blitt møtt med en slik “toleranse”. Venstresida har vekselvis forsøkt å ignorere dem eller å argumentere imot dem. SOS Racisme mobiliserte til holdningsskapende kampanjer, men gikk aldri til direkte konfrontasjoner eller motdemonstrasjoner. En rekke liberalere gikk ut og bedyra at Le Pen ikke kunne være fascist, selv etter hans berykta uttalelser om døde arabere, og at det ikke var mange som hadde blitt drept i Hitlers gasskamre.
I ly av en slags respektabilitet fikk de mulighet til å bygge seg opp uten å møte noen organisert motstand. I stedet for å bremse opp den rasistiske terroren i Frankrike, har denne strategien tvert imot virka til å legitimere mord på arabere som en politisk handling. Den franske journalisten Anne Tristan gikk inn i FN for å avsløre organisasjonens metoder. I boka “Au Front” forteller hun om forholdet mellom terror og respektabilitet:
“Geniet til Le Pen”, forklarte Jean-Piere meg dagen etter at jeg oppdaget karabinen hans, “er å ha valgt valgets vei. Ved å gå fram på en rolig måte får vi bedre innpass for ideene våre. Se: Hvis du dreper en araber når Le Pen får 0.5% blir det ramaskrik, og de vil kalle deg rasist. Når vi har kommet opp på 15% skriker folk mindre. Da må vi fortsette til vi får 30%, så skriker de ikke i det hele tatt. Derfor må vi for øyeblikket være forsiktige med hva vi sier. Hvis du skulle komme til å si offentlig at “problemet er jødene” eller “vi må drepe araberne”, så må du også si at Le Pen er for bløt, sånn at le Front ikke skal få ansvaret”.
På midten av 70-tallet vokste fascismen i England. National Front bygde seg opp i England, erklærte de høylytt at det ikke var nazister. De fikk over 10% ved en del lokalvalg i London. En bølge av brannbombeaksjoner, og drap på innvandrere fulgte i NFs fotspor. Det var først da de ble møtt med en organisert motstand, etablert gjennom Anti-Nazi League (ANL) at livet ble vanskeligere for NF. ANL hadde tre målsettinger:
• Å få fram at NF var nazister
• Å mobilisere bredt i alle miljøer og grupper mot nazistisk propaganda og tilstedeværelse, og argumentere for en brei enhetsfront
• Å mobilisere for å hindre NF i å organisere seg åpent, gjennom direkte fysiske konfrontasjoner.
Dermed kunne de også få fram fascistenes kampgrupper og isolere dem fra sine mer moderate sympatisører.
Selv om liberalere av forskjellig slag forsøkte å stemple ANL som “røde-fascister” hadde ANL den eneste mulige strategien for å knuse NF. Effektiv mobilisering var grunnlaget for at ANL i 1977 kunne arrangere en kjempedemonstrasjon som hindra NF å marsjere gjennom innvandrerstrøket Lewisham i London. Det ga signalet for at det var mulig å feie nazistene av banen.
Våre hjemlige erfaringer bygger opp under de europeiske. Den viktigste grunnen til at ytre høyre aldri har fått fotfeste i Norge, er at de alltid har blitt møtt med motdemonstrasjoner.
Gjentatte ganger har demonstrasjoner tvunget rasister til retrett. Det er i disse situasjonene de har måttet vise sitt virkelige ansikt. Første gang Arne Myrdal fortalte om kampgrupper og opplæring i knivbruk var etter at han ble hindra i å gjennomføre en demonstrasjon i Spikersuppa i Oslo. Det var mobiliseringa mot FMI som bidro til å isolere organisasjonen, og gjøre den uspiselig for mer moderate folk.
Nettopp behovet for å splitte de rasistiske organisasjonene understreker betydningen av massemobilisering. Bare på den måten kan vi hindre en kamp på deres premisser. Vi vinner ikke hverken på kaféslagsmål eller infiltrasjon. Gjennom åpen og aktiv propaganda for at vi sammen skal jage dem av gata kan vi bygge den bevegelsen vi trenger.
Når Fedrelandspartiet stiller til valg, er ikke det for å vinne parlamentarisk innflytelse, men for å bruke valgkampen som en arena til å spre propagandaen sin, akkurat som Front National eller Republikanerne i Vest-Tyskland. Vi må gjøre det vi kan for å hindre dem i å komme til orde, hindre dem i å bygge opp en respektabel fasade. Det er det beste forsvaret, Ikke bare for innvandrere, men også for resten av arbeiderklassen i Norge.