Anne-Cathrine Thurmann-Moe
Den siste tida har enhetsskolen(lik utdanning for alle), en av grunnpilarene i den sosialdemokratiske velferdsstaten blitt utsatt for kritikk fra flere hold. Forslag om differensiering (forskjellsbehandling) av elevene etter faglig nivå vakte mye debatt da det ble innført ved en videregående skole i fjor.
Jorun Gulbrandsen tar i boka “Er skolen for Kari eller Ronny? opp hvordan kjønnsblandede klasser fungerer undertrykkende for jentene, og retter dermed, om enn indirekte, et nytt angrep mot likhetsprinsippet innenfor skolesystemet.
Ytterpunktene i den elevmassen Gulbrandsen beskriver er den stille, forsiktige, pliktoppfyllende Kari som sjelden får lærerens oppmerksomhet og den utagerende og udisiplinerte Ronny som alltid lager trøbbel og av den grunn alltid får mest både av faglig hjelp og personlig engasjement fra læreren..
Gjennom sin praksis som barneskolelærer i en drabantby har Gulbrandsen nok av gode eksempler å vise til. Vi får høre om jenter som blir sjikanert og tråkket på av guttene, store jenter som er redde for mye yngre gutter, og om gutter som gjør opprør i timene fordi tre jenter har hatt ordet på rad.
Læreren bruker jentene som buffer ved å plassere dem mellom to bråkete gutter, med den følge at jenta aldri blir hørt og aldri får ro.
Skolehverdagen reproduserer forskjellene mellom kjønnene, guttene blir favorisert, jentene blir oversett.
Resultatene av dette er at jentene aldri får hevet sin sjølvtillit noe som viser seg i at de systematisk undervurderer sine egne evner og muligheter når det gjelder videreutdanning, jobb, osv.
For Jorun Gulbrandsen som sjøl er feminist og kvinnefronter var det et tankekors at også hun som lærer var med på å gi jentene mindre faglig og personlig oppmerksomhet. “Jeg satt selv fast i akkurat den samme suppa som dem” sier hun med henvisning til kjønnsrolletenkning.
I bokas tredje del presenterer Gulbrandsen en rekke pedagogiske tiltak som hun sjøl har prøvd ut i klasserommet. Gjennom bevisstgjøring av elevene på kjønnsrollestereotypier og ved å gå nye veier i organisering av klasserommet og undervisningen kan mye endres. Boka blir på en måte en smørbrødliste over velprøvde pedagogiske tiltak og metodikk.
Slik vurdert vil den sikkert være tankevekkende og gi konkrete ideer til lærere som er opptatt av denne problematikken.
Det som mangler ved boka er for det første et mer nyansert syn på skolens funksjon overfor elevene som mennesker og ikke bare som gutter og jenter. Jorun Gulbrandsen stiller i boka ikke spørsmålstegn ved hvorfor Ronny er så umulig på skolen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Kari er så stille, og besvarer det med at Ronny bråker så mye at Kari ikke slipper til.
Skolens struktur og historiske funksjon som formidler av middelklasseverdier blir ikke nevnt som årsaksfaktor.
For store klasser, den dårlige lærerlønna, generelle nedskjæringer i offentlig sektor er alle viktige årsaker til at skolen ikke makter å gjennomføre undervisningen etter intensjonene.
Med andre ord: Dersom Ronny og Kari gikk i en klasse der læreren hadde tid og overskudd til å snakke med alle elevene, ville ikke kampen om oppmerksomheten blitt så tilspissa. Og dersom undervisningens innhold i større grad var tilpasset de elevene som med Gulbrandsens ord “ikke er vokst opp i bokhylla hjemme”- ville kanskje Ronny føle at skolen i større grad angikk ham. Da er det ikke sikkert han ville være så umulig lenger.
Boka mangler etter min mening et videre og mer sammensatt syn på årsakene til at det oppstår problemer i klasserommet. Likevel har boka endel positive fortrinn som gjør den verdt å lese. Den er skrevet av en praktiker med lang erfaring og med evne til både å “forske i egen undervisning” og til å prøve nye metoder. Som tidligere nevnt er boka også en nyttig “vekker” i den forstand at den setter søkelyset på såkalt skjult verdiformidling i skolen. Den vil derfor kunne fungere bevisstgjørende for alle som arbeider med barn, fra barnehagen til videregående skole.
Jorun Gulbrandsen:
Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993.