To dager etter valget var de virkelige makthaverne og deres fremste representanter ute med krav til det nye stortinget.
Sjukelønnsordninga er for dyr mener sjefen i sjefenes forening, Karl Glad. Utbetalingene må reduseres til 50% de tre første dagene ved sykdom og til 90% resten av tida. De borgerlige partiene har messa om det samme i hele valgkampen.
NHO har sagt at rentefallet har betydd bedre levekår for folk flest.
Men oljeprisene har gått ned. Og alle “ansvarlige” snakker om inflasjonen som kommer fordi renta har gått ned.
EF-landa kommer nå med harde innstrammingspakker. Av hensyn til konkurranseevne vil Norge følge opp. Konklusjonene er klare: De som har minst skal få mindre. Vi har hørt det tusen ganger. Når skal vi slå dette tilbake?
“Solidaritetsalternativet” til AP skjuler harde nedskjæringer. De har allerede vist at de er beredt på å ta i bruk en syndebukkpolitikk for å avlede misnøye med sin politikk. Det betyr at innvandrere ikke skal lære seg å uttrykke seg på sitt eget språk før de tvangsfornorskes. Det betyr at vi må gå ned i lønn for å holde liv i de som får sparken. Eller at vi får sparken sjøl. Eller aldri får noen jobb.
APs framgang skyldes ikke annet enn at AP kan noe de andre ikke kan: Styre et kapitalistisk Norge. Når statsbudsjettet legges fram i oktober vil det vise seg at Arbeiderpartiet ikke engang kan innfri de små forventninger folk har til dem.
Senterpartiet kan ikke endre noe, og kommer de med forslag som bryter med hovedstrømmen, så er forslagene pill råtne: Dyrere mat, betal for ditt eget sjukefravær, og gå ned i lønn.
Slik kan vi ikke skape et bedre samfunn. En effektiv opposisjon i dag må bryte med Aps evige snakk om nasjonens interesser og ta utgangspunkt i arbeidernes interesser. En slik opposisjon finnes dessverre ikke på Stortinget.
Venstresida er ute av stand til å avsløre Sp pga sin egen svakhet. De har ingen tro på en kamp for sosialisme og ingen tro på arbeiderklassens evner til å slåss for forandringer. Hvorfor skulle de ellers være for en allianse med et parti som alltid har vært imot framskritt for arbeiderklassen?
Det fins lyspunkter. På østkanten i Oslo fikk Ap, SV og RV tilsammen over 70% i enkelte kretser. Grunnen er enkel, i motsetning til ekspertene har folk ikke glemt at vi lever i et klassesamfunn.
Gjennom valget kan ikke folk bekjempe dette klassesamfunnet, der de rike blir rikere og vi må betale for det. Det er kamper og bevegelser nedenfra som kan snu stemningen i åra framover.
Derfor er det på arbeidsplassene, i fagforeningene, på skolene og universitetene at de viktigste diskusjonene må pågå. Der kreves det ideer som ikke tar utgangspunkt i Storting eller Norges interesser, men i kampen for et virkelig demokrati der alle er med og tar politiske avgjørelser hver dag.
Mange SVere har lenge vært misfornøyd med høyredreininga i partiet. Ettersom Solheim har kasta programmet ut av vinduet og forlatt gamle fanesaker har grunnplans-SVere murra.
Så lenge det så ut til at Solheim var en vinner som kunne bringe SV ut av skyggenes dal, holdt de fleste kritikerne kjeft — det gjaldt for all del å ikke vise uenighetene.
Nå er det lettere. Solheim er ikke lenger en vinner. Hans høyredreide SV er ikke det folk vil ha som alternativ til Arbeiderpartiets krisepolitikk og EF-frieri.
Mange SVere på grunnplanet krever at partiet må gjenreise en profil som et kjempende sosialistisk parti. Solheim har sjøl varsla “en tøffere tone overfor Arbeiderpartiet.”
Men utgangspunktet for Solheim er ikke å slåss for arbeidsfolks interesser. Han bryr seg bare om meningsmålere og aviskommentatorer. En mer radikal politikk vil dessverre være en kortlivet affære.
I Oslo har SV satt sin prestisje på byrådssamarbeidet med Arbeiderpartiet. Dette skulle være beviset på at SV var ansvarlige nok til å gå inn i regjering sammen med Arbeiderpartiet.
Når halvparten av SVs 12 000 medlemmer har kommunale verv, sier det seg sjøl at presset for “budsjettrealisme” blir stort.
Det finnes ingen kraft i partiet som kan utfordre Solheims reformisme. Det er mulig at de SVere og SUere som vil ha et sosialistisk parti kan få inntrykk av at SV går til venstre.
Men partiets grunnleggende reformistiske og parlamentariske innretning vil sørge for den at opportunistiske pop-politikken stadig kommer til overflaten.