Frans Arne Stylegar og Andreas Ytterstad
I 1930-årenes Europa fantes det en sionistisk minoritets-bevegelse. Sionistene var jøder og propaganderte blant Europas jødiske befolkning for et eget, jødisk hjemland. Palestina (som på den tiden var britisk protektorat) ble ansett for å være én av flere mulige kandidater til et slikt “hjemland”. En tid vurderte man for eksempel å opprette en jødisk stat i Argentina! Sionismens grunnlegger, Theodor Herzl, godtok mytene om at jødene var “fremmede” i Europa og derfor burde forlate kontinentet. Sionismen kalte han “en kolonial idé”.
Herzl og sionistene fikk imidlertid ikke rare oppslutningen om tanken om en jødisk stat. En sionist rapporterte til Herzl fra Russland (dette var tidlig i århundret) at sosialistiske og revolusjonære idéer hadde langt større appell blant unge jødiske intellektuelle enn sionistiske.
Sionistene var og ble en sekterisk minoritet. For eksempel flyktet nærmere 3 millioner jøder fra Øst-Europa i årene frem mot 1930, men ikke flere enn 120.000 av dem dro til Palestina. Og fremdeles i dag bor det flere jøder i USA enn det gjør i Israel.
Ved avslutningen av Den annen verdenskrig hadde sionistene og imperialismen sammenfallende interesser. Sionistene trengte militær og økonomisk støtte for å undertvinge palestinerne, mens USA trengte en forlenget arm i Midt-Østen. Så fordrev man altså palestinerne fra landet deres - under sionistiske flagg og med amerikanske våpen.
Slik oppsummerte den israelske avisa Haáretz hele hensikten med den israelske statsdannelsen i 1948:
“Israel skal være ei vaktbikkje. Det er ingen som helst grunn til å frykte at Israel skal gjennomføre en aggressiv politikk i forhold til araberstatene dersom dette strider mot USAs og Storbritannias uttalte ønske.
Men dersom vestmaktene av en eller annen grunn skulle velge å lukke øynene, kan man stole på at Israel vil straffe de av sine naboland som fører en politikk som går utover det akseptable.”
Spør en arabisk arbeider om hvem som er hennes verste fiende - og hun svarer: “USA”, og legger trolig til: “og Israel”. Israel er imperialismens vaktbikkje i Midt-Østen. Den israelske staten er grunnlagt på rasisme og terror i stor skala, og siden 1948 har dens eksistens vært det største hinderet for folkelig frigjøring i Midt-Østen.
Staten Israel er basert på tyveri. Landområdene som i dag ligger innenfor Israels grenser, var befolket av palestinere inntil 1948. 800 000 mennesker ble tvunget på flukt av sionistiske terrorbander, og jødiske settlere overtok hjemmene og åkerjorda deres. Siden den gang har Israel praktisert apartheid overfor palestinerne.
Spørsmålet om Israel kan ikke sees uavhengig av spørsmålet om imperialisme. Og i Midt-Østen er imperialisme et annet ord for olje. Da USA - som verdens største imperialistmakt - trumfet gjennom opprettelsen av en sionistisk statsdannelse i FN i 1947, hadde det én årsak: Behovet for kontroll over oljeressursene i Midt-Østen. Kapitalismen er ytterst avhengig av olje, og USA trengte en garanti for fortsatte forsyninger. Det innebar at man måtte sikre seg mot “ulydige” regimer og opprør fra neden. Staten Israel ble det redskapet verdens herskerklasser så seg ut...
Den israelske staten er grunnlagt på terror. Og terror har vært det fremste kjennetegnet på Israels politikk i alle år. Israels kriger (i 1947-48, 1956, 1967, 1973 og 1982) har krevd hundretusener av liv, og for et flertall av de fordrevne palestinerne har hverdagen i flyktningeleirene vært et sant helvete i snart 50 år.
Vold og undertrykking er daglig kost for palestinerne i de okkuperte områdene. Intifadaen, det palestinske opprøret som tok til i 1988, har hittil kostet 1200 palestinere livet, ifølge offisielle israelske kilder.
Israel har fylt rollen som imperialistisk vaktbikkje godt. Enorme overføringer fra USA har gjort Israel til én av verdens sterkeste militære makter - og til Midt-Østens “supermakt” nummer én. Og uhyrlighetene i Israels utenrikspolitiske rulleblad kjenner ingen grenser. Ethvert “ulydig” regime i regionen har effektivt blitt slått ned på av Israels hær - med solid oppbakkning fra Vesten. Arabiske nasjonalister som Nasser (president i Egypt fra 1953) er blitt vingeklippet gang på gang. Israels aktiviteter inkluderer dessuten våpensalg til en annen rasist-stat, Sør-Afrika, opplæring av soldater fra reaksjonære bevegelser i Mellom-Amerika og støtte til den fascistiske Falangen i Libanon.
Tidligere i år kunne nyhetssendingene i tv og radio melde om en angivelig irakisk “plan” for å ta livet av USAs da avgåtte president, George Bush. USA gikk umiddelbart til “hevn”-aksjon og bombet mål i Irak. Israel brukte et lignende påskudd i 1982, da et mislykket attentat mot Israels London-ambassadør ble brukt til å legitimere teppebombing av Vest-Beirut. Målet var klart: PLO skulle drives ut av sine kjerneområder i Libanon. Den israelske terroren stoppet imidlertid ikke med det. I kjølvannet av bombingen ble tusener av palestinere massakrert i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Den amerikanske liberaleren Noam Chomsky skriver om hendelsene
“... Natten til ende flombelyste israelske lyskastere leirene, mens (den falangistiske) militsen fortsatte med å slakte innbyggerne. Massakrene fortsatte i flere dager under overvåkning av israelske militære. Bulldosere ble brukt til å skyve de døde kroppene unna. Fredag kveld møtte de israelske kommandantene falangistenes ledere, gratulerte dem med innsatsen og tilbød dem nok en bulldoser. Falangistene fikk dessuten tillatelse til å bli i leirene i ytterligere 12 timer. Så fortsatte myrderiene. ... Etter 36 timer var det hele over.”
50 år med staten Israel er like mange års lidelse og undertrykking. Noen virkelig fred i Midt-Østen er utenkelig før Israel som brohode for imperialismen opphører å eksistere. Og kraften som kan skape varig fred, den ligger hos den arabiske arbeiderklassen.
PLO har kommet til imperialismens bord. De har fått noen små smuler.
Arafat har vært et symbol for palestinernes kamp mot brutal undertrykking. Men nå kan han lett havne i en posisjon tilsvarende bantustan-lederne i Sør-Afrika.
Folk som er foraktet av herskerne og hatet av sine egne. Når opprørere først aksepterer premissene til imperialismen er veien til undertrykking av nye opprør kort.
En bølge av nasjonalistisk inspirert motstand mot vestlig imperialisme flommet over hele Midt-Østen i 1950- og 60-årene. Lederstjernen for bevegelsen var først og fremst Egypts president, Abdul Nasser, som i militante ordelag tok til orde for én felles, arabisk stat. Nassers “Forente Arabiske Republikk” ble en kortvarig affære, men idéen fenget blant folk i de arabiske landene.
Bevegelsen utviklet seg lengst blant palestinerne. Palestinerne så uten tvil på sin egen kamp som en del av en større, arabisk kamp, men stilte samtidig spørsmål ved troverdigheten til de ulike arabiske regimene når det gjaldt å stille seg i spissen for motstanden.
Falasteen, en avis tilhørende én av de radikale geriljagruppen, satte ord på stemningen i flyktningleirene og de palestinske slumområdene i de arabiske byene tidlig på 60-tallet:
“Kun palestineren er helhjertet motstander av enhver kolonialistisk plan. ... Han er overbevist om at væpnet kamp er den eneste og beste måten å vinne Palestina tilbake på. ... Han nekter å la den arabiske regjeringen, med all deres unnfallenhet og diplomati, bestemme for seg. Så snart han er i stand til å kaste av seg lenkene de har iført ham, skal han igjen bli det han var, en fedayeen (kjemper).”
De arabiske lederne var lite glade for utviklingen blant palestinerne, og i 1964 opprettet Nasser & Co. PLO (Palestine Liberation Organisation) i et forsøk på å kontrollere bevegelsen. Bevegelsen lot seg imidlertid ikke stagge, PLOs konservative innflytelse til tross, og etter få år var makten innenfor PLO på fedayeens hender.
Likevel har ikke PLO noen politikk for virkelig frigjøring av palestinerne. Fatah, som er klart størst av fraksjonene i PLO, har hele tiden gått mot ethvert forsøk på å utfordre status quo i de arabiske statene.
Ledelsen i Fatah tilhører den palestinske overklassen. Yassir Arafat var millionær før han ble PLO-leder, og Faisal Husseini, som ledet den palestinske delegasjonen i fredsforhandlingene, kommer fra én av de aller mektigste familiene som fantes i Palestina før okkupasjonen.
PLOs politikk har hele tiden vært nasjonalistisk og uttrykker derfor borgerlige interesser, selv om organisasjonen har masseoppslutning. PLO har aldri hatt en strategi for noe annet enn et kapitalistisk Palestina. Og et kapitalistisk Palestina har lite å tilby flertallet av palestinere.
*PLO garanterer for å avstå fra bruk av vold.
*PLO appellerer til det palestinske folk om at den væpnede motstanden skal oppgis.
*PLO skal løse fremtidige konflikter med fredelig dialog.
*Israel annerkjenner PLO som palestinernes representant.
*PLO anerkjenner sioniststaten Israel.
*Israel gir ingen garantier om avståelse av vold.
De norske stjernediplomatenes innsats i fredsforhandlingene i Midt-Østen gjør at ethvert forsøk på å kritisere fredsavtalen blir tolket som mangel på velvilje. Riktignok erkjennes det at det gjenstår en del før den “praktiske delen” av avtalen skal kunne iverksettes, men ellers er man skjønt enig om at avtalen er et “historisk vendepunkt”, at “en hel generasjon er lei av stadig konflikt og nå endelig går mot fred.”
Som vanlig bruker makthaverne vakkert ideologisk innpakningspapir når de skal presentere en ny “fredspakke.” Innholdet i avtalen røper imidlertid at det ikke er fredelige ideologier og velvilje det handler om, men sammenfallende interesser mellom Arafats Fatah og en samlet herskerklasse i Midt-Østen. Avtalen er et praktisk uttrykk for de rådende maktforhold, der hensikten er stabilitet i området.
Innholdet i avtalen er ikke nytt - og slett ikke noe briljant påfunn fra norsk side. Ministat-løsningen har vært PLOs strategi siden 1974, og i de evinnelige “forhandlinger om forhandlinger” har PLO for lenge siden gjort som Arafats talsmann sa det: “Vi vil at USA skal forstå at en palestinsk stat vil bli en stabiliserende faktor.”
“Prinsippene” i Oslo-avtalen er bare en gjentagelse av forsikringene om at PLO nå er blitt spiselig for heskerklassen.
Den destabiliserende faktor som har fått de arabiske lederne og USA til å ønske en “Ministat-løsning” på Palestina-problemet, var det palestinske opprøret, Intifadaen, som brøt ut i1987. Før det var PLO fullstendig spilt over sidelinjen, og de arabiske lederne mente en måned før opprøret at Palestina-spørsmålet for første gang ikke var spesielt viktig. Med Intifadaen ble PLO igjen sentrum for oppmerksomheten.
Intifadaen i seg selv representerte ikke noen reell trussel for Israel. “Revolusjonen med steiner” viste at palestinerne ikke ga etter for den overlegne militærmakta, men likevel var virkningen på den Israelske økonomien begrenset. Hverken Israel eller USA var rede til å gi palestinerne konsesjoner til tross for den store internasjonale sympatien opprøret møtte. Det skal mer til enn sympati og velvilje for å rokke ved imperialistiske interesser. Imidlertid hadde palestinernes kampvilje inspirert motstanden mot de arabiske og nordafrikanske regimene, og snart var arbeidere og studenter i gang med opprør, i Inifadas ånd, i Algerie og Egypt. I Egypt ble bildene fra Intifadaens opprør tatt av TV-skjermene og solidaritetsdemonstrasjoner ble brutalt slått ned.
I 1989 fulgte nye Intifada-inspirerte opprør i Jordan. De arabiske lederne presset USA, som fryktet for sine interesser (særlig olje) i araberverdenen, til å ta initiativet overfor PLO, en måned etter dette initiativet annerkjente Arafat staten Israel, og “fredsforhandlingene” var i gang.
Avtalen tjener dermed alle parter. Det palestinske borgerskapet får nå politisk, såvel som økonomisk makt. (Selv om PLO er avhengig av “velvilje” fra alle parter) Den arabiske herskerklassen og USA får den ønskede stabilitet, og Israel kan overlate til PLO å stanse Intifadaen. Diplomatisk heksekunst fra Norges side har ingenting med saken å gjøre og misforståelsen av “hemmelige forhandlingers” virkning illustreres med forhandlernes håpløse sammenligning av avtalen med Østeuropas revolusjoner i1989.
For palestinerne er avtalen ikke noe vendepunkt. Nye konflikter vil oppstå i kjøvannet av avtalen. Det avtalen viser, er at Palestinas Intifada ikke kan føre til frigjøring så lenge PLO med sin trangsynte nasjonalisme nekter å ta et oppgjør med arabisk kapitalisme og vestlig imperialisme.Avtalen viser nemlig også at herskerklassen i Midt-Østen og i Vesten har problemer. Når Intifadaen kan skape så store ringvirkninger i Nordafrika og i Midtøsten, betyr det at potensialet for forandring nedenfra absolutt er tilstede.
Men da trengs det organisering av et revolusjonært alternativ, der folkefronter for nasjonal frigjøring blir byttet ut med uavhengig kamp fra arbeidere på tvers av nasjonale grenser.