Tim Robinson
SV synes å mene at den viktigste saken i valgkampen er hvorvidt Erik Solheim skal bli statsråd eller ei. Det har vært en merkbar nedtoning av Solheim & Co.s EF-motstand, som gjør erfaringene fra Danmark verdt å ha med seg.
Det er ikke mer enn tre måneder siden SVs danske søsterparti, Socialistisk Folkeparti, skrev et nytt skamfullt kapittel i sosialdemokratiets historie.
Folkeavstemningen i Danmark ifjor - da et flertall stemte mot EF-unionen - skremte vettet av Europas herskere. Nei´et bidro til politiske kriser også i England og Frankrike. Og SF var det største nei-partiet.
Nei´et var begynnelsen på slutten for den borgerlige Schlüter-regjeringa. Ved valget i år lå Socialdemokratene an til å vinne. SF så, slik SV nå ser, regjeringstaburettene komme nærmere.
Men det krevde kompromisser. Socialdemokratene er nemlig for unionen. Som ved magi endret SF standpunkt. Nå var det om å gjøre å være innafor unionen for å kunne ha innflytelse.
Den såkalte Edinburgh-avtalen skulle sikre Danmark særettigheter. Men innrømmelsene fra Edinburgh var i virkeligheten ingenting verd.
43 av de 44 danske dagsaviser satt igang en skremselskampanje for å få til et “ja” i den nye avstemninga i juni i år. Med god hjelp fra SF klarte borgerskapet såvidt å få sitt ja. 43% stemte fortsatt nei.
I mellomtiden var det danna ny regjering med Socialdemokratene i spissen. SF måtte se langt etter taburettene da Socialdemokratene heller inngikk samarbeid med mellompartiene.
Dansk SF sier nå at det er “et problem” at deres søsterpartier i Norge og Sverige er EF-motstandere...
Det finnes et pessimistisk menneskesyn som sier at folk flest ikke evner å kontrollere samfunnet, at alt hadde vært kaos om alle skulle være med og bestemme. At det er bedre at vi overlater alt til sjefene og politikerne.
Sjefenes dagblad, Dagens Næringsliv, og Arbeiderpartiets leder, Torbjørn Jagland, er enige om at stortingsvalg hvert fjerde år er for ofte. Sjeldnere valg ville gi folkets representanter mulighet til å styre uten så mye innblanding fra folket, mener de.
Sosialister deler ikke toppenes forakt for alminnelige mennesker. Vi mener at det er mulig å organisere samfunnet på en langt friere, mer demokratisk og mer effektiv måte. Men for å oppnå et slikt samfunn, må det mer enn stemmesedler til. De som virkelig har makt, må utfordres.
Virkelig demokrati forutsetter ikke bare politisk frihet, men også økonomisk demokrati. Statoil har en omsetning langt over det en gjennomsnitts-kommune disponerer. Men det er ingen politikere som foreslår at Statoil-sjefen skal stille til valg. Generaler, politisjefer og de som styrer resten av statsapparatet, stiller heller ikke til valg.
Lovverket og staten er til for å sikre den herskende klassens kontroll over fabrikkene, kontorene, skolene og bankene. dvs over produksjonen.
Derfor har vi lover som kan putte deg i fengsel for butikktyveri, men ingen lov som hindrer at butikkeieren beriker seg på kassadamas arbeid. Politiet vil aksjonere mot streikevakter, men ikke mot bedrifter som har stengt ute arbeiderne.
Vi får lov til å stemme av og til, mens sjefene flytter milliarder hver dag. Den virkelige makta ligger hos dem som kontrollerer økonomien og produksjonen, ikke hos dem som prater om det.
I følge den mye omtalte Grunnloven , har vi rett til meningsfylt arbeid. Men sjefene kan vedta å legge ned arbeidsplasser når det måtte passe dem.
I 1991 ble det norske bankvesenet ramma av en alvorlig krise. Sjefene for de største konsernene kom sammen i “President-Klubben”, der de drøfter strategier for økonomien. Fordi kapitalistene kontrollerer enorme verdier, kunne de etterpå gi politikerne beskjed om hvilke banker som skulle reddes.
Lobby-virksomhet fra kapitalistene fikk Ap-regjeringa til å hive sine egne regler overbord da UNI Storebrand gjorde et mislykka forsøk på å kjøpe opp en svensk konkurrent ifjor.
Det er en rekke uformelle bånd mellom sjefene i staten, næringslivet, politiet og militæret som sørger for at de handler i sin klasses interesser.
Sjefene i de største selskapene og embetsverket har en påvirkningskraft langt større enn noen politiker. Men kapitalismen i dag er et verdensomfattende system. Det er simpelthen ingen enkeltpersoner eller enkelte land som kan bestemme utviklingen.
Ronald Reagan var symbolet på 80-tallets markedsliberalisme. Men han nasjonaliserte store deler av det amerikanske bankvesenet da alternativet var sammenbrudd i USAs økonomi.
Om USAs president er prisgitt markedsutviklinga og verdensøkonomien, er det åpenbart fåfengt å tro at partier med en god politikk og gode hensikter skal kunne forandre noe gjennom det norske Storting.
Nei. Selv om folks tillit til politikerne er på et historisk lavmål, så tror de fleste likevel på parlamentarismen. 9 av 10 nordmenn stemmer ved valg. Å rope på boikott, ville bare være å stille seg på sidelinja.
Lenin, som var sentral i den russiske revolusjonen i 1917, argumenterte for at revolusjonære måtte forholde seg til borgerlig valg.
Bolsjevikpartiet stilte selv i det borgerlige parlamentet både før og etter revolusjonen. Lenin påpekte at sosialister kan bruke valg og mandater på flere måter; både som en talerstol for revolusjonære ideer og for å måle oppslutningen i arbeiderklassen.
Å tro at det er politikerne som avgjør utviklinga i samfunnet, er omtrent det samme som å tro at det er Vidar Theisen som bestemmer over været.
Stortinget har lite makt, men diskusjonene og politikken som føres gjenspeiler det som skjer utenfor. I dag går snakket om hvordan man skal kutte ned utgiftene og skvise folk flest enda mer. Nedskjæringer vedtas uten noe særlig motstand. Hadde det vært en streikebølge, ville nedskjæringene nok ha uteblitt.
Stortinget kan også påvirke det som skjer i samfunnet. Innstramming av innvandringsregler bidrar til å skape et bilde av innvandrere som en belastning og til økende rasisme.
Stortinget uttrykker, på en forvrengt måte, klassemotsetningene i samfunnet. Noen av partiene (Ap/SV/RV) baserer seg på arbeiderklassen, mens andre (Høyre, FrP og mellompartiene) representerer ulike deler av kapitalistklassens politiske interesser.
Vi er for at arbeiderpartier vinner og kapitalistiske partier taper. Da velgere forlot Ap til fordel for FrP i 1989, dreide stemningen mot høyre. Rasisme ble mer akseptert. Om høyresida går fram og venstresida tilbake, vil det styrke ideer om at markedet må bestemme, at arbeiderne har skyld i arbeidløshet osv.
Større oppslutning for venstresida kan bidra til en venstredreining, dreining mot ideer om at vi lever i et klassesamfunn og at arbeidsfolk bør forsvare seg. Men i praksis vil ingen av dem klare å forandre noe som helst til flertallets beste. Vi tror likevel ikke at jo verre ting blir, jo mer vil folk slåss. Folk slåss når de føler at de kan oppnå noe. Den følelsen vil ofte være sterkere når SV har 15% og FrP 5% enn når situasjonen er omvendt.
Så klart! Mens Jagland og sjefene går inn for sjeldnere valg, vil vi ha kontinuerlige valg. Et system basert på arbeidsplassene (der makta er), men der også skoleelever, pensjonister, hjemmeværende o.s.v. kan velge sine represantanter til styringsorganer. Der representantene kan skiftes ut på dagen, om de ikke representerer velgerne sine skikkelig. Et system som er basert på demokratisk planlegging utfra folks behov. Der ideer om et parlament som prater mens sjefer som aldri stiller til valg holder makta ved hjelp av sine telefoner og sine PCer, vil være utenkelig.
Så sosialisme er alternativet, men hva gjør vi her og nå?
Det er når folk er involvert i kamper for å forandre samfunnet, at de også forandrer seg selv. Når hvite arbeidere står på streikevakt med svarte kolleger, utfordres rasistiske ideer. En rasist som går bak et forheng for å avgi stemme, er like mye rasist når hun kommer ut igjen. I 1991 strøk mange SV-velgere asiatiske navn fra listene.
Mange på venstresida sier seg enig i ideen om at forandringer må komme nedenfra, gjennom folks egen aktivitet. “Men aktivitet må kombineres med parlamentarisk arbeid,” sier de.
For revolusjonære sosialister kommer alltid aktiviteten på arbeidsplassene, skolene og på gata først. Langt foran forsøk på å vinne mandater. Vi er enig med Lenin, som innså at parlamentarisk arbeid var viktig, men insisterte på at det var den laveste formen for revolusjonær aktivitet.
I 1985 var Arbeiderpartiets parole “Tid for reformer”. I 1989 var det klart at vi var i ei tid med massearbeidsløshet, og parolen ble til “Arbeid for alle”. I 1993 er budskapet fra Youngstorget “Solidaritetsalternativet” eller “Ny Solidaritet”, som er tittelen på partileder Jaglands nye bok.
“Solidaritet”er i likhet med de andre parolene et godt, gammelt sosialdemokratisk begrep. Men i Jaglands forståelse er det snudd på hodet.
Jagland tar som utgangspunkt den moteriktige ideen om at det utvikles et totredjedels-samfunn, eller to-delt samfunn, som han kaller det. Flertallet har det bra og får det stadig bedre, følgelig må flertallet være solidarisk og hjelpe de dårligere stilte.
For Jagland betyr dette i praksis: Fortsatt moderate lønnsoppgjør, at vi må betale for offentlige tjenester og at arbeiderne må betale for å få ned arbeidsløshet.
“Vi må sette ett bein foran det andre for å gå framover,” er en typisk formulering i dette fantasiløse heftet, som virker som et dårlig forsøk på å overbevise Arbeiderpartiets medlemmer om at de er på rett kurs.
Men mellom all svadaen finnes glimt av sannhet som er verdt å ta med. I sin iver etter å angripe venstresida, avslører Jagland til dels seg sjøl.
Han mener at SVere snur historia på hodet når de påstår at Ap var så mye bedre før: “Når var det?” spør Jagland.
Vi kunne stilt samme spørsmål. I etterkrigstida svarte sosialdemokratisk reformpolitikk til kapitalens behov. Bedre velferd og utdanning var nødvendige for en kapitalisme i vekst. I dag er kapitalens behov annerledes.
Hva regjeringas politikk betyr i dag, gir Jagland også innsikt i: “Ved årskiftet var omlag 70 000 på tiltak .... uten slike tiltak ville vi hatt en ledighet på opp imot 10%.” Eller: de eldre må gis mer oppmerksomhet og prioritet, men “det gjør at vi ikke samtidig kan øke pensjonene.” Minstepensjonister er tydeligvis blant den delen av befolkningen som har det fett og derfor må være solidariske med “de svake”.
Deler av venstresida deler denne forståelsen av et 2/3-samfunn. De bør spørre seg hvor skillelinjene mellom det velstilte flertallet og oss andre egentlig går.
At venstresida godtar “totredjedels”-teoriene, gir Jagland og Co. mulighet til å komme unna med nedskjæringer forkledd som solidaritet.
Teorier er én ting, Jagland viser selv at han ikke har noen svar i praksis.
“Tenke globalt, handle lokalt”, er enda en klisjé som Jagland tryller ut. Støtte til overnasjonale organer som FN og spesielt EF er en selvfølge, men nye, lokale initiativer er avgjørende i “kunnskapssamfunnet”, mener han.
Med 200 000 arbeidsløse trekker Jagland fram to eksempler på norsk nytenkning. Det ene en hestesko fabrikant med 15 ansatte, det andre et strikkeverksted med 29.
Det begynner å bli lenge siden sosialdemokratene var i stand til annet enn å pakke kapitalismens angrep inn i det de innbiller seg er pene ord.