Dag Marcus Eide
Oljeboringa i Barentshavet er på forsøksstadiet, men etter planene skal produksjonen være i gang om 5-6 år. For første gang på lenge gjør Bellona noe riktig: Blokkerer Shell sin prøveboring.
Vi trenger ikke oljeproduksjon i et område så sårbart som Barentshavet.
Oppfisking er et problem. De mengdene som tas i det såkalte smutthullet er om lag en halv prosent av kvotene. Norske trålere tar halvparten i norsk sone.
Men hele produksjonen i havområdet er langt større. Bestanden av både lodde og sild trenger streng regulering i lang tid for å komme opp på 1970-tallets nivå.
Et slikt økosystem, som allerede blir tynt kraftig, tåler ikke mer forurensing. Oljeproduksjon betyr sterk belastning. Dagens teknologi kan ikke beskytte mot de daglige rutineutslippene, og en tankulykke eller utblåsning vil ha katastrofale følger.
De siste årene har flere tankskip havarert langs norskekysten og på Shetland. Hver gang har oljeberedskapen vist seg å være lik null. Akkurat som etter Exxon Valdez-ulykka i Alaska, har bøtter og spann vært det viktigste verneutstyret.
Råolje inneholder masse giftige stoffer for fisken. Gyteområdene er i det kalde nord, i og rundt Barentshavet. Der vil den naturlige fordampinga av oljegifter være langt mindre enn i Nordsjøen. Giftene vil dermed få lenger tid til å virke på fiskeyngel og rogn.
Rutineutslipp er også den største faren ved PVC-produksjon. Miljødepartementet, forurensingstilsynet og Arbeiderpartiet sier at den nye PVC-fabrikken til Hydro på Bamble vil redusere utslippene, ergo skal den nye fabrikken være et miljøverntiltak.
Utslippene av karbontetraklorid og trikloretan vil ikke forsvinne. Den internasjonale Montreal-avtalen for beskyttelse av osonlaget går inn for fullstendig stopp i bruken av disse i 1996. Mer enn 2.5 tonn av disse gassene slipper ut fra Rafnes årlig.
Utslippene av miljøgifta dioxin er minst like truende. Dioxin-katastrofen i den italienske byen Seveso i 1976 førte til store skader på foster født mange år etterpå. Den samme gifta var en del av amerikanernes 245T som ble brukt til å drepe skogen under Vietnam-krigen. Vietnams barnehjem er fulle av bevis på hvordan dette forkrøpler mennesker.
Vi vil ikke ha mere oson-drepende utslipp eller dioxin-trusler. Dette betyr at vi ikke vil ha PVC slik det blir framstilt i dag.
Behovet for olje som energikilde vil øke i en framtidig sosialistisk verden. Da vil vi kanskje ha bruk for olja under Barentshavet. Men først vil vi utvikle en sikker teknologi for å utvinne den.
Selv om PVC er et nyttig plastprodukt, kan det erstattes av andre produkter uten samme farlige produksjonsprosess. Akkurat som det ikke er noe problem å produsere isopor uten de ozondrepende KFK-gassene.
Og kampen for arbeid betyr ikke at vi må godta enhver form for arbeidsplass. Vi har et stort behov for nye boliger, men anleggsarbeidere må i stedet bygge sinnsvake veiprosjekter. Vi trenger oljevernutstyr, mens plastfabrikkene produserer en million typer elendige engangsleker.
Vi skal slåss for arbeidsplassene. Men vi skal samtidig stille krav til arbeidsmiljø og gå mot farlig produksjon. I samfunnet er det uendelig med uløste oppgaver. Investeringen på 1.1 mrd kroner for å beholde 100 arbeidsplasser i PVC-fabrikken kunne ha sikret flere jobb.
Hydro jobber hele tida for å kutte arbeidsstokken med langt flere enn de 100. Fagbevegelsen har ikke vært i stand til å ta denne kampen, men har heller konsentrert seg om ny PVC-fabrikk. Et klart feilslag.
Industri og produksjonsvekst er ikke årsaken til dagens problemer. Årsaken er at produksjonen styres av en liten herskerklasse som må følge utviklingstendensene i et foreldet økonomisk system.