Dag Marcus Eide
Palestinsk sjølstendighet har blitt satt på papiret gjennom “Gaza-Jeriko først”-avtalen. PLO håper å gjenoppstå som palestinernes ledere, og Rabin-regjeringa får ei fjær i hatten. Folket sjøl, palestinerne, kommer ikke særlig godt ut.
Avtalen mellom PLO og Rabin-regjeringa betyr at israelske okkupasjonstropper skal ut av Gaza og Jeriko i løpet av et par måneder. PLO skal overta administrasjonen i Israels største problemområde, Gaza. Palestinske politistyrker skal deretter patruljere ghettoen, bortsett fra de områdene der 3300 israelske settlere bor.
Jeriko, adminstrasjonssenteret for palestinsk kontroll, er derimot særdeles fredelig. Muslimske militante har ikke vært særlig aktive der, og byen har kun 10 000 innbyggere.
Israelerne skal beholde kontrollen over Vestbredden og forvare de 110 000 nybyggerne. Den palestinske administrasjonen skal etter hvert få skatteinntektene derfra, men det er uvisst om de skal få kontrollen over området.
PLO er ikke nevnt i avtalen. men den er utarbeidet i samarbeid med PLO. Og Arafats nære medarbeider Bassam A. Sharif sa at PLO forlater stadiet som kamporganisasjon og vil bli “et organ for oppbygging av av en palestinsk overgangsregjering”. “En gjenfødelse for Palestina” sa han.
Det er ingen tvil om at Israel og PLO-ledelsen har felles interesse av å styrke denne utviklinga av organisasjonen.
Avtalen kan fjerne Rabins problemer med sin koalisjonsregjering. Samtidig kan dette styrke Arafats organisasjon, som aldri har vært så svak som nå.
PLO har samtidig trukket tilbake sitt “charter”. Der hevdet de at Israel kun er et “instrument for den sionistiske bevegelse” og ikke har rett til å eksistere. Nå godtar PLO sioniststaten.
De palestinsk-kontrollerte områdene vil bli som bantustan i Sør-Afrika. Der fikk de svarte egne “hjemland” - hvor det var svart styre. Samtidig jobbet de i apartheidstaten.Vi har sett hvordan Buthulezi og andre pamper i “hjemlanda” har gjort sitt beste for å knuse de svartes frigjøring. Bantustan-systemet har effektivt splittet motstanden.
Dette vil også skje i Palestina. Parallellen med Gaza er klar. Folk jobber og bor i to forskjellige land. Dette vil i enda større grad hindre organisert motstand og kamp på arbeidsplassene. Folk må forholde seg til stat og kapital på to fronter. PLO vil gjøre sitt beste for holde palestinerne i ro for å beholde et godt forhold til sioniststaten.
Talsmannen for de 396 palestinske aktivistene som er forvist til Libanon, har angrepet avtalen. Lederen for Folkefronten for palestins frigjøring (PFLP), Ahmed Jibril, har beskyldt PLO-ledelsen for å lage en sammensvergelse mot det palestinske folk. Arafat og andre forrædere skulle få betale, og han minnet om attentatene mot Anwar Sadat. Islamistene i Hamas, som har fått stadig større innflytelse gjennom Intifadaen, er også avvisende.
Israel er en stat opprettet i imperialismens og sionismens interesse. Som imperialistisk brohode har staten vært nesten uslåelig. PLO har mistet stadig mer innflytelse og makt. Det er sant som de sier: Makt korrumperer, men mangel på makt korrumperer absolutt.
Derfor blir det ikke fred i Palestina. Avtalen innebærer ingen forbedring av palestinernes kår. Den militante motstanden mot Israel lar seg neppe temme av et impotent PLO.
Opposisjonen fra PFLP og Hamas er ikke noe alternativ, selv om de for øyeblikket er de mest militante. Palestinernes vei til frigjøring går på tvers av Israel, araberstatene og den nye overgangsregjeringen. Den mulige nye PLO-regjeringen vil være i lomma på okkupantene. Uavhengig organisering på arbeidsplassene er det eneste håpet for en motstand som kan velte den israelske staten.