Denne artikkelen er en oversatt og forkortet versjon av et foredrag John Molyneux holdt på IS sin britiske søsterorganisasjon, SWP, sitt sommertreff, Marxism 93.
Det vanligste argumentet sosialister møter, er at sosialisme er umulig på grunn av menneskets natur. Det er dette argumentet man alltid støter på når man diskuterer en sosialistisk omveltning av samfunnet med folk på gata, på jobben osv.
At dette argumentet er så populært, er ingen tilfeldighet. Det har ikke dukket opp av seg selv i hodene til de millioner av mennesker som bruker det over hele verden. Det er en idé som har blitt lært gjennom utdanning, media og alle de kanaler som har vært tilgjengelige for herskerklassen over hundrevis av år, så lenge og så mange ganger at det virker selvsagt - den opplagte forklaringen på all råttenskapen folk opplever i verden, og på hvor vanskelig det er å forandre den.
Den opprinnelige og viktigste kilden til denne idéen er religion, og i særdeleshet Bibelen. Historien om Adam og Eva er opplysende lesning. Gud skapte en verden hvor Adam og Eva fikk leve i uskyldig lykke i Edens Hage så lenge de ikke spiste frukten av kunnskapens tre. Da de gjorde det, forviste Gud dem til et liv i lidelse - som vi i lever den dag i dag. Arvesynden var altså et opprør mot Guds autoritet. Resultatet er følgende sirkelargumentasjon: Menneskets natur er ond, derfor trenger vi autoriteter. Det som gjorde oss onde i utgangspunktet, var at vi gjorde opprør mot autoritet.
Man kan innvende at religion ikke lenger har så mye innflytelse på folk som i tidligere tider. Men idéen om menneskets iboende ondskap er ikke begrenset til religion. Man finner den igjen i all borgerlig ideologi. La oss se på borgerlig økonomisk teori. Vi kan gå helt tilbake til Adam Smith eller til mer moderne versjoner som Milton Friedmans.
De baserer sine teorier på en forståelse av samfunnet som sier at det består av et stort antall individer som er grunnleggende egoistiske, og som treffer sine beslutninger på et “hva er best for meg”-grunnlag. Utfra et slikt grunnleggende syn på menneskets natur konstruerer de et helt system som rettferdiggjør kapitalismen og dens økonomiske lover. Det samme gjelder for borgerlig politisk teori og borgerlige teorier om menneskets opprinnelse og utvikling.
Det finnes også andre borgerlige teorier om menneskets natur, hovedsakelig to varianter. Den ene sier at mennesket egentlig er godt, men at det blir ødelagt av samfunnet det lever i. Forestillinger om den “edle villmannen” hører inn her. I våre dager bruker de mest reaksjonære delene av miljøbevegelsen lignende “forklaringer” til å argumentere for at menneskeheten må vende tilbake til et førindustrielt samfunn. Den andre teorien sier at mennesket ikke har noen natur i det hele tatt - at vi blir helt formet av samfunnet vi lever i, og at vi derfor kan formes til hva som helst.
Alle disse teoriene om menneskets natur er feilaktige - de er ensidige overdrivelser av bare en del av sannheten. Det er opplagt at folk ofte oppfører seg dårlig, likeså mye som det er opplagt at folk ofte oppfører seg bra - og det er opplagt at folk blir påvirket av samfunnsforholdene de lever under. Hvis man vil forstå menneskets natur, må man se den, ikke som noe uforanderlig, men som resultat av en historisk utvikling. Gjør man det, finner man verken en absolutt konstant menneskelig natur, eller at mennesket ikke har noen natur - at alt er formet av samfunnet, men en blanding av de to.
Mest opplagt er det at menneskets biologi er relativt konstant. Vi er stort sett de samme i dag som for 25 000 år siden - de som i fremtiden vil skape og leve under sosialismen vil biologisk være like oss. Med utgangspunkt i dette biologiske fundamentet kan vi bestemme visse menneskelige behov og ferdigheter. Mennesket trenger luft, vann, mat, klær, husly, sex, søvn, osv, men også sosialt samvær i alle samfunn til alle tider. Tilsvarende kan mennesker i alle samfunn gå oppreist, de har fem sanser, fleksibel hånd med reversibel tommel, stemmebånd som muliggjør tale osv.
I tillegg finner vi et grunnleggende trekk som skiller mennesket fra alle andre dyrearter og gjør oss fundamentalt annerledes, og som forener alle menneskelige samfunn, nemlig sosialt arbeid - kollektiv produksjon av levnetsmidler. Menneskelig arbeid har alltid vært en sosial aktivitet som har brakt mennesker sammen på arbeidsstedet og etter hvert på markedsplassen. Mennesker har alltid bodd i grupper og samfunn, aldri som isolerte individer. Videre har alle samfunn hatt språk. Fra kombinasjonen av sosialt arbeid og språk oppstår en sosial bevissthet, det vi kaller kultur - et sett med kunnskap som kan gis videre fra den ene generasjonen til den andre, og dermed utvikles over tid.
Vi har altså en rekke konstante trekk ved menneskets natur; biologi, sosialt arbeid, språk og kultur. Men disse konstante trekkene utgjør samtidig svært foranderlige elementer. Ettersom arbeidet endres - etter hvert som produksjonen utvikler seg og blir mer avansert - forandrer mennesket bokstavelig talt sine omgivelser og dermed seg selv. I utviklingen fram til idag kan vi skille ut forskjellige stadier - f.eks. slavesamfunn, føydalisme og kapitalisme - utfra produksjonsmåten i disse samfunnene, med svært forskjellige leveforhold.
I løpet av denne utviklingen forandres også det folk feilaktig kaller menneskets natur; holdninger, idéer, atferdsmønstre osv. Vi skaper voldsomt variert atferd i forskjellige samfunn, slik at noe som regnes som spiselig i ett samfunn er tabu i et annet, noe som regnes som moralsk høyverdig i ett samfunn er umoralsk i et annet, noe som regnes som naturlig i ett samfunn er unaturlig i et annet. Marx oppsummerer: “Menneskets idéer, synspunkter og holdninger, i ett ord dets bevissthet, endres med hver forandring i dets materielle eksistens, i dets sosiale relasjoner og i dets sosiale liv”.
Kapitalismens forsvarere påstår at den er et naturlig system - at den stemmer overens med menneskets natur. Denne påstanden tåler opplagt ingen kritisk granskning. Kapitalismen ble ikke utviklet før menneskeheten hadde eksistert i 2 millioner år og den utviklet seg gjennom brutale kriger og revolusjoner. Hvis man videre ser på hva kapitalismen gjør med et av de grunnleggende trekkene ved menneskets natur, nemlig sosialt arbeid, blir det ennå klarere at argumentet ikke holder vann.
Under kapitalismen er menneskelig arbeid en vare som blir kjøpt og solgt, arbeid blir gjort til noe folk hater, fordi det er fysisk og psykisk ødeleggende, oppsplittet til en serie meningsløse og ensformige oppgaver. M.a.o. tar kapitalismen folks viktigste redskap til å gjenskape og forme sin verden og forvrenger det til noe man lengter etter å bli ferdig med.
Ved å forvrenge menneskets arbeid, som er basisen for samfunnet, og gjøre det til en vare, forvrenger kapitalismen også forholdet mellom menneskene - alle menneskelige forhold blir preget av trangen til å eie og konkurransejaget.
Heller ikke folks fundamentale, naturlige behov klarer kapitalismen å dekke. Tross overskudd på mat og alle andre materielle goder, lever flertallet av verdens befolkning i fattigdom, og millioner sulter ihjel hvert år. Tilslutt bør det legges til at ikke bare forvrenger kapitalismen menneskets natur, den er også iferd med å ødelegge selve naturen, gjennom forurensing og rovdrift på ressurser.
Målt i forhold til menneskets natur er kapitalismen fullstendig bankerott. Det virker fullstendig opplagt at sosialisme - et demokratisk planlagt, samordnet samfunn, som kan dekke menneskenes behov i hele verden - ville stå uendelig mye bedre rustet til å fremme utviklingen av menneskets natur. Å dekke folks fundamentale behov ville være relativt enkelt - å frakte Europas matberg til Afrika ville med et slag utrydde det meste av verdens sult. Men sosialisme ville også tilfredstille folks mer kompliserte behov bedre enn kapitalisme.
I et sosialistisk samfunn ville menneskets arbeid - selve fundamentet i samfunnet - ikke lenger være en vare, ikke lenger være forvridd og ødelagt.
Tvert imot ville det bli kontrollert av dem som utfører det, og dermed gi utløp for menneskelig skaperevne og være en måte å bevisst kontrollere og forme samfunnet vi lever i. Sosialismen ville også frigjøre forholdene mellom mennesker fra all undertrykkelse og konkurranse som kapitalismens forvrengning av det sosiale arbeidet påfører oss idag.
Skeptikeren vil si: “Er det ikke noe som er utelatt, et instinkt i mennesket som gjør det dominerende og får det til å søke makt. Noe som er ukontrollerbart og derfor alltid vil føre til at noen tilraner seg makta, sånn som etter revolusjonen i Russland”.Både menneskets historie fram til nå og folks handlinger idag tilsier at dette er feil.
Først historia: Til tross for at mennesket har eksistert i over to millioner år, har samfunn inndelt i klasser bare eksistert de siste 10 000 årene, etter framveksten av jordbruket. Så og si hele tiden mennesket har eksistert, har de levd i klasseløse samfunn uten privat-eiendom; i såkalte urkommunistiske samfunn.
Før jordbrukssamfunnet levde menneskene som nomader av å jakte og å samle mat. De levde i små grupper og flyttet med få ukers mellomrom. De hadde ingen oppbevarings- eller transportmuligheter for mat, og kunne derfor ikke bygge opp matlagre.
Produktiviteten i samfunnet var så lav at alle måtte delta i arbeidet med å skaffe mat. Derfor kunne ikke en herskerklasse som levde av andres arbeid oppstå. Noen få slike samfunn har overlevd helt til dette århundret, slik at vi faktisk har beretninger om klasseløse samfunn.
Så til idag: Sosialismens grunnlag er ikke en plan i hodene til Marx og Engels. Grunnlaget for sosialisme er arbeiderklassens daglige kamp her og nå. Det er fra en allmengjøring av denne kampen, fra hele arbeiderklassens felles kamp, at sosialisme vil bli bygget.
Se på hvordan arbeidere oppfører seg når de er involvert i klassekamp! Se hvordan de oppfører seg på streikevakt utenfor Timex-fabrikken, der de bar plakater med slagord mot innvandringskontroll. Se på erfaringene fra den spanske revolusjonen og borgerkrigen. Se på de russiske arbeiderne i 1917. Se på det fellesskapet og kameratskapet som utvikler seg i slike situasjoner, folks villighet til å ofre seg for andre, folk som gir sine liv for sine kampfeller og for kampen for sosialisme.
Se på den åndelige veksten som foregår når folk deltar i massekamper, hvordan holdninger til undertrykte endres, hvordan de russiske arbeiderne valgte en jøde til president for
Petrograd-arbeiderrådet. Se på hvordan de engelske gruvearbeiderne brøt med sexisme og homsehets under streiken i 1984!
Husk så på at det å faktisk gjennomføre sosialismen, som et resultat av revolusjoner verden over, ville bringe utviklingen i arbeidernes kamp og deres åndelige vekst til et mye bredere og høyere nivå.
Konklusjonen må bli at i urkommunismen finner vi historisk bevis for at menneskets natur ikke er en hindring for sosialisme - og i arbeiderklassens kamp som vi ser den rundt oss, har vi levende bevis.