Ingen herskerklasse har noensinne gitt fra seg makta frivillig. Sosialdemokraten Allende i Chile ble valgt på et radikalt program med løfte om å gradvis innføre sosialisme. Herskerklassen satte inn alle krefter på å knuse den gryende arbeidermakta.
Sjøl muligheten for reformer er begrensa innafor kapitalismen. Da Mitterrand i Frankrike i 1981 ble valgt på et offensivt økonomisk program for å få ned arbeidsledigheta førte det til massiv kapitalflukt. Mitterrand måtte snu. Lærdommen er entydig: Kapitalismen kan ikke reformeres vekk.
Bevegelser som utfordrer herskerklassens makt og kontroll vil alltid bli forsøkt knust.
Vårt svar på reformistenes realistiske vei til nederlag, er arbeidermakt og revolusjon. Da Marx skreiv at “arbeiderklassens frigjøring måtte være dens eget verk”, var det ikke noen tom frase.
Det vi har sett er at i alle situasjoner der arbeiderklassen virkelig utfordrer borgerskapet og tatt kontrollen for en periode, har den også opprettet sine egne maktorganer, arbeiderråd. Russland 1917, Chile 1971-73, Iran 1979-80 og Polen 1980-81. Først som streikekomiteer, seinere som komiteer som tar over den direkte kontrollen.
“Dette nye apparatet er ikke noens oppfinnelse, det vokser ut av den proletære klassekampen når den kampen blir mer omfattende og intens. Den nye typen statsmakt er arbeiderråd”,
skreiv Lenin i 1919.
Hele poenget med arbeiderrådsstrukturen og sosialismen er at demokratiet bygges opp med utgangspunkt i de stedene folk har sitt viktigste sosiale og produktive samvirke: arbeidsplassene. Arbeiderrådene vil alltid være revolusjonære av natur fordi de vil uttrykke en bevegelse i dynamisk utvikling.
Arbeidermakt betyr at aktiviteten, kreativiteten og arbeidernes evne til å organisere er mobilisert til å bygge opp et nytt samfunn nedenfra. På denne måten er sosialismen 1000 ganger mer demokratisk enn det mest liberale borgerlige demokrati.
En revolusjonær situasjon er når herskerklassens krise er så stor, og klassekampen er på så høyt nivå at borgerskapet ikke kan styre lenger på den samme måten, og når folk ikke vil la seg styre på den gamle måten lenger.
Men den borgerlige statsmakta forsvinner ikke av seg sjøl over natta. Deler av militærapparatet, statsmakta med politiet og byråkratiet vil eksistere ved sida av arbeidermakta. To maktorganer som på sikt ikke kan eksistere ved siden av hverandre.
Derfor trengs en væpna oppstand. Arbeidermakta vil være nødt til å knuse den gamle staten ellers vil den sjøl bli knust, en væpna konfrontasjon er uunngåelig. Poenget med en revolusjon er arbeiderklassens egenaktivitet, evnen til å organisere seg, ikke å være dem med best våpentrening og flest AG-3ere.
Men historia fra enhver revolusjon, fra Pariser-kommunen i 1871 og framover, har lært oss at borgerskapet er forberedt på å bruke vold for å beholde makta si, eller ta tilbake den tapte kontrollen. Når man er revolusjonær betyr det at man ønsker å avskaffe dagens voldelige samfunn.
Den makta og volden som eventuelt vil være nødvendig vil bare være en tusendels brøkdel av den systematiserte vold som dagens system bygger på (kriger, sult, arbeidsløshet, utbytting, fattigdom osv). Den beste garantien for seier, og for minst mulig blodsutgytelse er en godt organisert og sterk arbeiderklasse og evnen til å spre revolusjonen.
Revolusjon er det mest autoritære begivenhet som kan skje. Det betyr å snu heile samfunnet og samfunnsstrukturene på hue. Ta makta fra den eksisterende herskerklassen. De som trur at revolusjon uten maktbruk er mulig, eller at sosialisme kan skapes uten revolusjon, graver sin egen grav.
Chile 1971-73 er et tragisk eksempel. Arbeiderklassen hadde et lederskap som ikke hadde en klar forståelse av staten. De sa man måtte ikke gå for langt, og holdt tilbake aktiviteten. Det førte til desillusjonering og åpna opp for Pinochets og militærapparatets masseslakt.