Knut Øygard
Den første helga i august ga valutaspekulantene Maastricht-avtalen nødestøtet. Etter at det europeiske valutasamarbeidet har hanglet seg gjennom det siste året, ble det revet i stykker i løpet av ei uke. EFs visjon om en felles pengeunion ble smadret.
I Maastricht ble EFs regjeringssjefer enige om at alle de nasjonale økonomiene skulle nærme seg hverandre. Ved å redusere offentlige utgifter, skjære ned på sosiale ordninger og kutte budsjettene, skulle EF-landas økonomier være så samkjørte innen 1997, at man kunne ha en felles valuta uten at det ville føre til et økonomisk sammenbrudd som det vi har sett i Øst-Tyskland, etter at de måtte greie seg med D-Marken. Det ble satt opp en rekke kriterier for hvordan økonomien i de ulike landa skulle være for at de skulle få lov til å få del i den nye euro-valutaen.
Blant kriteriene var krav om at:
• Den offentlige gjelda skulle være under 60% av brutto nasjonalprodukt (BNP).
• Budsjettunderskuddet skulle være under 3% av BNP.
• Prisstigninga skulle være under 3%.
• Ingen skulle ha devaluert de to siste åra.
I 1996 skulle EF-landa så komme sammen og se hvem som hadde kvalifisert seg til finaleomgangen.
Å nå slike mål har vært en overordna målsetting for sentralbankene og finansministrene — ikke bare i EF, men også i land som Norge, Sverige og Finland. I en periode med økonomisk krise ble det håpløst å låse seg til en lik pengepolitikk i alle europeiske stater. Innafor EMS var den tyske marken ankervalutaen. Samtidig har Tyskland sterkest inflasjon av alle landa i samarbeidet. Bundesbank mente den hadde behov for en høy rente.
For land etter land ble det politisk umulig å føre en rentepolitikk som drev arbeidsløsheten i været. Hverken arbeiderklassen eller de enkelte kapitalistene har vært villige til å betale prisen for å holde valutaen stabil. Når europeiske regjeringer har forsøkt å kutte i sosiale goder, har de blitt møtt med en storm av protester. Det siste året har store streiker i Italia, Hellas, Spania, Tyskland og England tvunget regjeringene til retrett. Dermed kunne valutaspekulantene tjene millioner i løpet av noen få timer ved å satse på at den enkelte regjering ikke greide å stå imot presset.
Helt siden avtalen ble undertegna har det blitt stadig færre land som oppfyller disse kriteriene. I dag finnes det ikke et eneste EF-land som oppfyller alle Maastricht-avtalens kriterier.
Fra tillatte svingninger på 2.5% kan valutaene nå svinge med 15%. I praksis betyr det at de flyter fritt. Det er bare et tidsspørsmål før vi får nye mekanismer som skal sikre faste valutaer. Så lenge kapitalismen opplever stadige kriser, vil slike byggverk bare være luftslott.
Selv om de politiske lederne i EF ikke vil akseptere det, har fundamentet sklidd vekk under Maastricht-avtalen. Når ratifikasjonsprossesen fortsetter, er det for å redde politisk prestisje, og ikke fordi avtalen i overskuelig framtid vil bli satt i verk.
Utvikling av en felles forsvars- og utenrikspolitikk, med etablering av en EF-hær, var den andre hovedsaken i avtalen. Etter å ha sett hvor handlingslammet EF har vært i forhold til krigen på Balkan, er ikke disse planene mye verdt. Jugoslavia skulle være stedet der EF skulle vise at de kunne ta opp konkurransen med USA om rollen som verdenspoliti. Resultatet er tragisk.
Problemet er ikke at EF-landa ikke har blanda seg inn — tvert om har de blåst liv i ilden stadig vekk. For EFs ledere er problemet først og fremst at det ikke har vært en felles politikk for hvordan de skulle blande seg inn. Tyskland har pressa på for anerkjennelse av Kroatia, mens Frankrike og England i utgangspunktet ville ha et samla Jugoslavia — mens et land som Hellas har hatt sine helt spesielle ambisjoner om å være stormakt.
De store EF-landa har sine egne ambisjoner. Derfor er det ikke så rart at både England og Frankrike bare fnyser når Tyskland foreslår at EF skal ha en felles plass i FNs sikkerhetsråd — på bekostning av den franske og den britiske.
Visjonen om en felles EF- stormakt kommer ikke til å bli realisert på lange tider. Samtidig er utvidelsen av EF, der bl.a. Norge får mulighet til å bli med — utsatt i lang tid.
Det gjør ikke kampen om EF i Norge mindre viktig. Helt siden 1985 har de ulike norske regjeringene og en samla arbeidsgiverfront brukt utviklinga i EF som en begrunnelse for angrep på våre rettigheter og levekår; skal “vi i Norge” kunne konkurrere, må sjukelønna vekk, lønningene ned og arbeidsløsheten opp. Den propagandaen forsvinner ikke sjøl om EF-medlemskapet er like langt unna.