Sosialdemokratiske partier som AP og SV har sett det som sin oppgave å oppnå reformer som tjener flertallet innafor dagens system. Når kapitalismen ikke lenge kan gi reformer kommer de sosialdemokratiske partiene i et dilemma.
De må enten akseptere kapitalismens logikk, som sier at arbeidere skal betale krisa, eller de må gå til kamp mot systemet.
Det gjør at i en kriseperiode som idag, har vi et Sosialistisk Venstreparti som går inn for “seriøs kapitalisme”, og et Arbeiderparti som kaller lønnsnedslag for solidaritet.
SVs hovedbudskap synes å være at de vil gjøre alt for å komme med i regjeringa.
SV velger ansvarlighet samtidig som misnøyen blant arbeidsfolk er større enn på lenge. Et parti som hadde stått åpent fram som antikapitalistisk ville fått støtte i dag.
Det vil ikke SV gjøre fordi det ville forutsette at man var beredt på en mediahets som kunne koste stemmer, og at man ikke bare snakket om at “sosialisme er å se samfunnet nedenfra”, men at man handlet utfra det.
Det ville forutsette at man stilte seg til ansvar for de som vil stå imot kapitalismens logikk istedenfor å bruke alle krefter på å vise ansvar overfor kapitalismen.
SV har mistet terreng til Ap på målingene og i skolevalgene nettopp fordi de ikke sees på som et klart nok alternativ til den upopulære regjeringspolitikken. Men SV trekker motsatt konklusjon og forsøker enda mer å bevise at de er et ansvarlig parti.
Det er patetisk å høre SVs forsikringer om at deres skattepolitikk ikke er mer radikal enn at den er lik Høyre-regjeringas fra 1990. Enda verre er SV-lederens unnfallenhet omkring rasisme. Flyktninger bør ikke stille krav og skal finne seg i å bo der de bli plassert, er meldinga fra Solheim.
Reformister beskylder oss, som vil forandre samfunnet på en grunnleggende måte, for å være urealistiske. Vi har hatt mange sosialdemokratiske regjeringer i løpet av dette århundret. Det er deres løfter om å skape et rettferdig samfunn som har vist seg å være urealistiske.
Rød Valgallianse fikk 11 000 stemmer i Oslo ved kommunevalget for to år siden. Erling Folkvord på Stortinget ville være et signal om at det finnes et mindretall som ikke aksepterer kapitalismens logikk.
FrPs Ellen Christiansen mante fram skrekkvisjoner i Aftenposten nylig, og er redd for at det norske folk kan finne på å stemme en “kommunist” inn på Stortinget.
Dessverre er RV usikre på hvorvidt de sjøl skal bekjempe systemets logikk. Folkvord har sagt at han vil respektere “rikets sikkerhet” når det gjelder å gå ut med opplysninger han måtte få tak i på tinget.
Langt mer alvorlig er RVs manglende forståelse av klassemotsetningene i samfunnet. Både Folkvord og partileder Aksel Nærstad har sagt offentlig at de ønsker Anne Enger Lahnstein som statsminister.
På spørsmål fra NRK om ikke støtte til Sp må bety at RV vil alliere seg med borgerskapet, fant Nærstad det best å le og avfeie spørsmålet som uinteressant.
Senterpartiet har stemt for samtlige statsbudsjetter de siste femten åra. De har vært de ivrigste tilhengere av tvungen lønnsnemd i en rekke konflikter. I likhet med resten av høyresida går Sp inn for karensdager og redusert sjukelønn.
Nasjonalister av alle slag kan finne venner i Senterpartiet. De som vil slåss for arbeiderklassens interesser kan det ikke.
SV har vist både i byrådet og under valgkampen at de ikke tilbyr noe til folk som vil slåss i dag. Jo flere Oslo-folk som stemmer på “en kommunist”, jo bedre.
Men når selv “opprørerne” vil ha en så grunnleggende arbeiderfientlig politiker som Lahnstein som statsminister, er det åpenbart at det vi trenger er en virkelig revolusjonær organisasjon.