Helge Ryggvik
Kåre Lunden er en av de viktigste historikerne i Norge. Han har et utgangspunkt som appellerer til sosialister. Han skriver historie nedenfra. I den siste boka si, Nasjon eller Union, gjør han det dessuten klart at han regner seg som demokratisk sosialist. Og som alltid hos Lunden får vi en bok der det folkelige står sentralt. Og mer enn noen gang oser av forakt mot herskende eliter. Spesielt når forakten de store høyder når han omtaler den herskende elite som i dag bruker alle midler for å lure Norge inn i EF.
Til tross for alt dette er Lundens bok en dypt reaksjonær bok. Lunden er framfor noe en nasjonalist. Han kritiserer til og med ledelsen i “Nei til EF” for å være for ettergivende i forhold til de som kritiserer dem for nasjonalisme.
På 80-tallet har det kommet en rekke svært gode bøker, både fra borgerlige forfattere og marxister, som konkluderer med at nasjonalisme er et moderne fenomen. Det er påvist hvordan svært mye av det som idag oppfattes som nasjonale tradisjoner faktisk ble oppfunnet av nasjonalistene. Lunden avfeier dette i en bisetning, som et produkt av overivrige nasjonalister.
Lunden har to hovedmålsettinger. På samme måte som nasjonalistene i forrige århundre går han tilbake i historien på jakt etter norskhet. Målet er å finne fram til oppbyggelige historier som kan styrke folks nasjonale identitet i dag. Vidre forsøker han å vise hvordan en union pr. definisjon er negativ for nordmenn.
Både når Lunden tar for seg vikingene og den heroiske “storhetstiden” fram til tidlig på 1300-tallet og nedgangstiden i middelalderen er det “vi” og “oss” han snakker om. Og når “de andre”, oftest dansker eller svensker, trer inn i historien er det som regel med negative fortegn.
Det reaksjonære innholdet i Lundens forherligelse av “det norske” kommer imidlertid best til uttrykk når han kommenterer sitt syn på nasjonalisme idag. For ham er et demokratisk Europa, så vel som internasjonal sosialisme pr. definisjon en umulighet. I følge Lunden kan demokratiske strukturer kun fungere i nasjoner med enhetlig etnisk opprinnelse, felles kultur og framfor alt et felles språk og en felles offentlighet.
Hva han mener om det tidligere Jugoslavia må man gjette seg til. Den logiske konsekvensen av hans teoretiske utgangspunkt er i hvertfall at etnisk rensing er en forutsetning for å bygge demokratiske srukturer.
På samme måte vil han trolig mene at de store innnvandrergruppene som idag befolker Europa kun kan inntegreres i demokratiske strukturer hvis de kvitter seg med sin opprinnelige kultur, sitt språk osv. Hva hvis de ikke finner seg i det?
Lundens påstander fortjener en omfattende kommentar. Men ta noen eksempler. Bare for noen måneder siden gjennomførte tyske arbeidere en av de største og viktigste streikene etter krigen. Løpeseddler og paroler ble utformet på en rekke språk. Og det gikk bra. Hvorfor skulle det ikke gjøre det?
Arbeiderbevegelsens historie verden over er fulle av eksempler der arbeidere med forskellig opprinnelse har samarbeidet utmerket. Verden i dag består av en rekke avanserte teknologiske og økonomiske strukturer som går på tvers av landegrenser og kulturelle skillelinjer. Teknologiske og økonomiske systemer som bare kan kontrolleres demokratisk ved at arbeidere samarbeider på tvers av grensene. Og hvorfor skulle de ikke klare det?
Ta f. eks. de som jobber i telekommunikasjon. Folk som jobber i det norske televerket kan utmerket godt kommunisere med folk som jobber med teletjenester om det nå er i Nicaragua, Hellas eller USA.
Dette gjelder for alle sektorer i økonomien. I Måløy på Vestlandet har det blitt vanlig å gifte seg med japanere. Hvorfor? Jo Japan er et viktig marked for fisken.
Kommunikasjonen fungerer utmerket. Når arbeidere i så alt for liten grad samarbeider på tvers av grensene er det ikke fordi de ikke kan kommunisere, men tvert imot på grunn av den nasjonalistiske ideologien Lunden er en så sterk talsmann for.
Kåre Lunden,
Nasjon eller union,
Samlaget 1993